Om øremerking, kvalitet og nødvendighet

Av Arne Fagerholt, leder for Faglig utvalg for dans og rådsmedlem Iren Reppen, leder for Faglig utvalg for teater og rådsmedlem Melanie Fieldseth, scenekunstkonsulent i Kulturrådet

For Kulturrådet er den foreslåtte øremerkingen en prinsipiell sak. Vi mener ordningen fungerer best når den anvendes til å styrke den kunstneriske virksomheten til de høyeste kvalifiserte søkerne, uavhengig av uttrykksform. Det motsatte innebærer et tilbakeskritt i ordningens utvikling, som kan svekke dens legitimitet i scenekunstfeltet.

Støtteordningene for fri scenekunst henger sammen. Felles for dem er den prosjektbaserte finansieringen. Selv om tilskudd over ordningen for basisfinansiering også er midlertidig, gir den scenekunstgrupper anledning til å utvikle og utvide sine kunstnerskap over tid. En slik langsiktig og forutsigbar form for støtte som også dekker utgifter til formidling, nettverksbygging og administrasjon, er høyst nødvendig i et kunstfelt som i mange år har vært preget av en svak utviklet infrastruktur. Det gjelder hele det frie scenekunstfeltet og er ikke utelukkende forbeholdt dansekunsten. De produserende teaterinstitusjonene målbærer en spesifikk produksjonspraksis og uttrykksform som er uaktuelt for mange frie scenekunstnere, inkludert teaterkunstnere. Derfor er ordningen nødvendig for hele det frie scenekunstfeltet.

Forskjellen mellom et kunstnerisk og et fagpolitisk anliggende Tilskuddsmottakerne av basisfinansieringen er blant de mest sentrale kunstnerskapene i scenekunstfeltet, og er pådrivere i den kunstneriske utviklingen. Det kommer derfor som ingen overraskelse at det finnes flere, faktisk et flertall, av scenekunstgrupper som arbeider med utgangspunkt i et bevegelsesbasert uttrykk, representert i ordningen. Det har vært en sterk kunstnerisk og kvalitetsmessig utvikling i dansekunsten, og det har gitt uttelling i tildelingen av støtten. Vi spør imidlertid om en øremerking til dans innenfor ordningen for basisfinansiering er det riktige grepet for den videre politiske satsningen på dansekunsten.

Det dreier seg om forskjellen mellom et kunstnerisk og et fagpolitisk anliggende. Kulturrådet er satt til å forvalte midler i Norsk kulturfond på grunnlag av kunstnerisk skjønn og en kvalitetsmessig vurdering. Øremerking av midler til én scenekunstnerisk uttrykksform innenfor en støtteordning som er felles for hele det frie scenekunstfeltet, handler etter vårt syn mer om fagpolitikk enn kunstnerisk utvikling på tvers av scenekunstens mange uttrykksformer.

Ordningen ble opprettet i 2007 som følge av politisk og kunstfaglig nødvendighet. Kulturrådet har fra begynnelsen arbeidet for å forankre ordningen innenfor gjeldende praksis for søknadsforvaltning og skjønnsutøvelse, og løsrive den fra politikken. Dette understreket Kulturrådet senest i høringsuttalelsen til Dans i hele landet, et strategidokument utarbeidet av Kulturdepartementet om den videre utviklingen av dans i Norge: «Når det gjelder «basisfinansieringen», er rådet og de faglige utvalgene for dans og for scenekunst enige om at øremerking til enten dans eller teater ikke er gunstig. Søkernes og prosjektets kvalitet bør være førende for hvilke grupper som tildeles midler under ordningen.»

Konsekvenser Øremerking av midler til fordel for én scenekunstnerisk uttrykksform endrer ordningens innretning. Det har tre viktige konsekvenser.

Søkekriteriene som er nedfelt i retningslinjene endres. Ifølge retningslinjene er ordningen åpen for «scenekunstgrupper innen dans, teater og performance som kan vise til høy kunstnerisk kvalitet». Videre står det at det bør kunne vises til stor produksjonsvirksomhet, et kunstnerskap i utvikling og vekst, samt formidlingsvirksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Dersom midler øremerkes dans, innsnevres definisjonen av en kvalifisert søker og deler av retningslinjene bortfaller. Det fører til neste konsekvens.

Grunnlaget for vurdering av søknadene endres. Søkerne blir vurdert hver for seg og i et helhetsperspektiv på bakgrunn av alle de innkomne søknadene. Hvis ordningen er åpen for alle kvalifiserte scenekunstgrupper, betyr det at samtlige søkere med hvert sitt uttrykk og hver sin kunstneriske virksomhet, vurderes i forhold til hverandre. Ved å øremerke til én uttrykksform, utelukkes scenekunstgrupper som ifølge retningslinjene ellers er kvalifisert til å søke. Grunnlaget for den kvalitetsmessige vurderingen innsnevres når tilfanget av søkere til ordningen begrenses.

Vilkårene for Kulturrådets utøvelse av kunstnerisk skjønn i tildelingen endres. Hvis kvalifikasjonene endres og vurderingsgrunnlaget endres, endres også Kulturrådets handlingsrom. Retningslinjene slår fast at Kulturrådet skal legge vekt på kvalitetsmessige, kunstneriske kriterier i vurderingen av søknadene: «Det skal legges vekt på helheten i den kunstneriske virksomheten, med særlig tyngde på søkers kunstneriske ambisjoner og potensialet for videre kunstnerisk utvikling og vekst.» Handlingsrommet for denne skjønnsutøvelsen innskrenkes som et resultat av øremerkingen.

Ordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper skaper forutsigbare rammer for den kunstneriske virksomheten til scenekunstgrupper gjennom flerårig virksomhetsstøtte. For Kulturrådet handler forutsigbarheten først og fremst om kontinuitet i det kunstneriske arbeidet, framfor tilrettelegging av forutsigbare arbeidsplasser.