Illustrasjonsbilde orkester Foto: Foto: Illustrasjonsbilde igowerf/sxc.hu

– Og alle var enige om at det hadde vært en fin konsert.

Den klassiske konserten må ikke bli som en tjukk Kafka som står ulest i bokhylla: Imponerende for dannede middagsgjester, men innholdsløs for eieren.

Konsertsalen er faktisk full av publikummere som bare sitter der. De oppbevarer seg, i påvente av at det hele skal ta slutt. Orkesteret er en vegg av lyd som spiller og spiller, tiden går usigelig langsomt.

Nå finnes det selvsagt mange forskjellige grunner til at folk går på klassisk konsert. Klassiske konserter avler følelsesmessige og intellektuelle reaksjoner, det er det ingen tvil om. Det som imidlertid er så utrolig, er at de som kjeder seg så fælt, fortsetter å komme.  Vi snakker om mennesker som virkelig sliter seg gjennom lange symfonier, uten utbytte. Her er det store mørketall.

”Jeg hørte Beethovens fjerde” er ikke nødvendigvis det samme som at ”Jeg oppfattet/ opplevde Beethovens fjerde.”  Mange publikummere er til stede under framførelsen, uten helt å konsentrere seg om den. Vel har de sett et orkester, vel har de hørt lyden og holdt programheftet i hendene, men det oppleves ikke som særlig underholdende eller interessant. Viktige musikalske poenger flyr over hodene på folk, der de venter og venter, tålmodig og disiplinert, på siste akkord.

Er dette så en kritikk av publikum?  Eller kritikk av utdatert kunstmusikk? Dette er slett ikke kritikk av noen av delene. Derimot ønsker jeg å sette søkelyset på noe viktig: Hva er det som forener kunstmusikken og sitt publikum, og som gjør at de trenger hverandre?

Forutsetningen for en konsert er at noen kommer for å lytte.  Evnen til å lytte er intuitiv, men dette er også en ferdighet som kan trenes opp.  Evnen til å høre, og å tåle mye lyd, er allerede godt opparbeidet i vår tid. Radio, TV, mobiltelefoner, heismusikk og kjøpesentre sørger for det. Hvem sørger så for evnen til å lytte?

Å lytte aktivt til musikk krever konsentrasjon.  Vi må også vite hva vi skal høre etter.  Som regel lytter vi etter det vi kjenner best. Noen lytter for eksempel nesten bare på tekst. Jeg har en venninne som spilte baryton i korps da hun var barn. Hun hører utelukkende på mellomstemmer og obligatstemmer. Når hun synger er sangen ofte ugjenkjennelig for andre: Hun synger den stemmen en eventuell baryton ville ha spilt. Mange lytter imidlertid mest på melodien.

I den klassiske musikkens komplekse verden må vi som lyttende stadig skifte fokus, og gjerne legge merke til flere ting på en gang. Da gjelder det å ha noen gode lyttenøkler. For mange publikummere er det til hjelp å ha hørt et verk flere ganger.

Gjenkjennelsen i seg selv skaper kodefortrolighet. Likevel kan ikke utøverne av klassisk musikk forutsette at alle i publikum har hørt musikken før, eller at de har sjangerfortrolighet. Da er det musikerne på scenen, produsentene, programplanleggerne, som har ansvar for å gi publikum de nødvendige nøklene. Det er de profesjonelle musikerne som kan sørge for publikums evne til å lytte.

Det finnes mange måter å løse en slik oppgave på.  Èn måte er å trekke foreleserne inn i konsertsituasjonen. Slik kan man vise fram smakebiter, eksempler på hvordan verket er bygget opp, motiver og motivbehandling, for så å spille verket i sin helhet. Noen utøvere, slik som dirigentene Andrew Manze og Michael Tilson Thomas, er glimrende formidlere og gjør denne oppgaven selv.  Et sveip over konsertsalen viser da et takknemlig publikum som har oppnådd kontakt. Musikerne interesserer seg for dem og deres opplevelse, og deres tilstedeværelse blir tatt på alvor. Scene og sal blir ett.

Små grep gjør store utslag. Hvorfor er det da så sjelden at vi stemmer publikums ører på denne måten? Kanskje er det frykten for å virke overpedagogisk, belærende, som er utslagsgivende. Kanskje orker vi ikke å ta oss bryderiet med alt forarbeidet. Kanskje er musikklivet så konservativt (vi har jo gått på konservatorium) at vi ikke våger å bryte med den tradisjonelle formen.

Redselen for fagmiljøet, eller for å være overpedagogisk, overgår altså redselen for å være kjedelig på scenen.  Og kanskje har vi enda ikke tatt innover oss at musikk som er hundre – to hundre – tre hundre år gammel, ikke ganske naturlig kommuniserer med alle. En slik innrømmelse ville kanskje være farlig for det klassiske musikkliv, som travelt argumenterer for sin eksistens.

Musikken står seg. Musikken kan gi helt utrolige nonverbale opplevelser, som man aldri ellers ville fått frem. At kunstmusikkens kjernerepertoar er kvalitativ er udiskutabelt. Hvorfor vi fortsetter å oppføre denne på tilnærmet samme måte hver gang, diskuteres derimot mye. 

Legger vi til rette for at alle som sitter i salen skal ha en genuin opplevelse, en aktiv, påkoblet interesse, da har vi også en god grunn til å framføre den gamle musikken på nytt. Dersom vi tar oss tid til riktig å vise fram musikken, presentere den, ”selge” den, ivre for den, får vi også et ivrig publikum.  Som musikkformidler bør man ha som mål å få med seg alle som er til stede. Kunstmusikkens fantastiske univers er ikke forbeholdt de få innvidde. Hvem er uansett de innvidde? Jeg kan røpe at jeg selv, yrkesmusiker til tross, ikke bestandig er blant dem.

Sannheten er nemlig at selv innvidde kjeder seg i konsertsalen i blant. Jeg har sett musikere vri seg i stolen, lese litt i programmet, småsove.  Da er det grunn til å tro at det gjelder flere.  Dette betyr ikke at det er noe galt med musikken. Det betyr bare at kunsten, som så mye annet med en viss substans, krever noe av oss. Derfor mener jeg at alle: høy og lav, innvidd og nybegynner, alle har et utbytte av å bli invitert inn i varmen.

Den klassiske konserten må ikke bli som en tjukk Kafka som står ulest i bokhylla: Imponerende for dannede middagsgjester, men innholdsløs for eieren.  Konserten skal være full av blyantnotater, understrekninger og eselører. Dette er lyttenøklene publikum har fått av sine musikere. Hvem som helst av oss skal da kunne oppleve konflikten mellom temaene i en symfonisats. Vi kan nikke gjenkjennende til et Wagnersk ledemotiv, og gråte litt euforisk når verket når sitt klimaks.  Så har faktisk konserten vært en suksess. Da går publikum hjem, rikere enn da de kom, med et eierforhold til musikken de har lyttet til.

Festivalsommeren har omsider lagt seg, og en ny sesong med orkester-, kammer- og solokonserter står for tur.  La oss håpe at dette blir en sesong der konsertformen virkelig får utfolde seg.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER