Foto: Antero Hein. Scenografi, maskedesign og kostyme: Kristine Gjems & Th'Line

Obskurt og vidunderlig

Th’line er tilbake og åpner dørene inn til et nytt univers med forestillingen Anonymousse. Den utgjør en foruroligende og samtidig uimotståelig komisk linse å se verden gjennom.

Th’Line består av dansekunstnerne Kristina Wallace og Ida Wigdel, som begge er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. De har produsert flere forestillinger i ulike crossoverformater hvor de blander elementer fra dans, performance og tekstteater til et særegent og kontrastfylt uttrykk hvor utforskning av identiteter går igjen. Gjennom det som etter hvert er blitt en hel serie forestillinger har Wallace & Wigdel utviklet et knippe obskure skikkelser, eller sceneidentiteter, i et slags fiktivt univers med ulike forgreininger. Gjennom masker, kostymer, stemmeforvrengning og ulike fysiske markører forskyver de egen identitet og leker med forskjellige former for iscenesettelse. Selv i dette abstraherte universet er mye lett gjenkjennelig. Vi får se det sårbare i påtatt kulhet, det fremmedgjørende ved våre urbane identiteter og det latterlige i vår imageoppvisning: Hva driver vi med egentlig? Det er også interessant å se to kvinnelige aktører gjennom flere forestillinger leke med og utforske et maskulint kroppsspråk. Det fascinerer meg hvordan det tilfører både autoritet, komikk og sårbarhet på samme tid.

Deilig idiotisk
Når publikum kommer inn i blackboxen på Rom for dans står en figur med en nebbaktig maske, som ser ut til å være laget av noe som likner brun papp, foran på scenen. Skikkelsen er iført en glinsende, bowiesque åttitallsregnfrakk, og holder en mikrofon i den venstre hånden og noe som ligner en slapp vannslange i den høyre. Begge hendene er iført blodrøde hansker. På hodet er en rufsete parykk som ser ut som om den er blitt kjørt tjue ganger i en sentrifuge.

Der står hen altså med den største selvfølgelighet i verden, tilsynelatende helt uten å kjenne på noe indre krav om å rettferdiggjøre sin posisjon foran publikum. Først et stykke inn i en uforståelig monolog på et udefinerbart språk med fransk språkmelodi pimpet av en autotune-aktig mikrofon-effekt, legger jeg merke til at det sitter en maskekledt figur til like bak. Hen sitter henslengt og breibeint i en slags svart saccosekk, iført treningsjakke, og bare glor enfoldig ut mot publikum.

Monologen fortsetter og fortsetter, uforståelige språklyder underbygges av dansaktige gester. Innimellom blir skikkelsen distrahert og pusler et øyeblikk med sitt eget, og hen har tilsynelatende glemt hele publikum. I bakgrunnen høres et elektronisk lydbilde (Juhani Silvola) som komplementerer den merkelige situasjonen godt. Det varer og det rekker. Lite skjer, men jeg kunne sett på disse to fantastiske idiotene for alltid.

Når vår breibeinte og treningsjakkebefengte venn endelig våkner til live der i bakgrunnen, er det som om en stein våkner. Seige, snegleaktige bevegelser mot lyden av det som høres ut som et slafsende beist eller en gris i en slags absurd omfavnelse av det saccosekkaktige underlaget. Vår bowiesque “franskmann” begynner på et tidspunkt å støvsuge med et lysrør. Sekvensen tiltettes langsomt, og blir snart langt aggressiv, foruroligende og ubehagelig. Det går over i et lydbilde som minner om langsom, dump sprengning og hylende ulver i det fjerne. Mot slutten av forestillingen danser de to taktfast, som to syke menneskefugler, mens de følger et slags usynlig rutenett på dansegulvet. De kollapser på gulvet, men reiser seg opp i sittende på nytt og på nytt for å komme med en siste, uforståelig livsbekjennelse inn i mikrofonen, før de legger seg utslått ned igjen.

Dramaturgien er interessant fordi mange av bildene og sekvensene trekkes lengre ut i tid enn hva man skulle tro fungerte – eller kanskje det nettopp er derfor de fungerer så godt. Når bruddene endelig kommer blir for eksempel stillheten som avløser en mer tiltettet, lengre sekvens kompakt og intenst stille. Det kan synes som samarbeidet med dramaturg Ole Johan Skjelbred kler Th’Line fordi uttrykket nærmer seg performance og har mye teatralitet i seg.

Kartet og terrenget
Ifølge duoens egen beskrivelse er forestillingen Anonymousse “en undersøkelse av hvordan ulike grader av anonymitet påvirker tankene og handlingene våre.” De beskriver skikkelsene vi møter som to “massemennesker, to identiteter som bare kan fungere når de går opp i noe større.” De er det motsatte av individualister og ønsker ikke å synliggjøres, plukkes ut eller stilles til ansvar. Alt de ønsker seg er å “få tilgang til anonymitetens enorme frirom, der man gjennom å være ingenting kan være alt.” Om en forestillingsbeskrivelse er et slags kart til det man skal oppleve, så kan jeg ikke se at kartet passer altfor tydelig med terrenget. Jeg fikk så uendelig mye ut av denne forestillingen og møtet med de to rare skikkelsene til Wallace og Wigdel, men det var på mange måter noe helt annet. Spørsmålet er om det egentlig spiller noen rolle.

Det er ikke alltid lett å plassere hybriduttrykk som befinner seg i gråsonelandskapet mellom etablerte sjangre. Nettopp sjangerfriheten og originaliteten slik tverrkunstnerisk utforskning legger opp til bidrar ofte til at slike verk fascinerer fordi de representerer noe helt eget. Da får det heller være at jeg som anmelder får litt hodebry når jeg skal beskrive hva jeg har sett. Om jeg likevel skal forsøke: Det er noe Bauhaus-aktig over Th’Lines univers. Kryss det med en dæsj dadaisme, surrealisme, et dryss av ulike kulturelle hipsterreferanser og en god slump Noel Fielding, og du er et sted i samme sfære. Som i Bauhaus-estetikken blir resultatet av det geometriske i maskene at individ og bevegelser forenkles. Kroppene får noe grafisk, forvrengt og skulpturaktig over seg. Maskebruken og kostymene tilfører en slags reduksjonistisk effekt som trekker uttrykket ned mot en slags essensialitet, ned til det helt elementære. Dermed framheves og understrekes sosiale koder og konvensjoner, noe som igjen skaper en slags kynisk avstand til sosiale konstruksjoner og de samfunnsstrukturene som definerer menneskelig sameksistens i vår moderne verden. Det er en spennende, nesten uimotståelig linse å se verden gjennom fordi karakterene er helt grenseløst corny, merkelige, uforutsigbare, usympatiske og uskyldige på en gang.

Hvorfor det er langt mer substans i det vi ser enn bare absurde bilder i en slags underbevissthetsstrøm av et narrativ handler selvsagt mye om intensjonene bak bevegelsene og fokuset til aktørene, samt det at bildene er så sterke i seg selv. Det er lite lys gjennom hele forestillingen. Det kommer fra bestemte kilder på scenen eller lyser opp konkrete objekter fra overraskende vinkler, og understreker det underlige, ubegripelige og drømmeaktige. Scenografien består kun av en slags hvit plansje som henger ned fra taket og bøyer seg i møtet med gulvet, men ulik lyssetting i løpet av forestillingen gjør at det oppleves som om den forandrer form.

Kontraster
Wallace & Wigdels verk kjennetegnes blant annet ved bruken av kontrasterende virkemidler: Lattervekkende surrealisme kontrasteres med mørke. Dvelende, nesten langtekkelige sceniske bilder brytes av mot det mer kjappe og dynamiske, og bak den lekne utforskningen aner vi et bakteppe av større politisk og eksistensielt alvor. Duoen er befriende respektløse mot det den tradisjonelle danseverdenes flinkhet og tekniske oppvisning.

Noe av det beste jeg vet er å oppdage forestillinger som representerer noe helt eget på steder som ikke egentlig er teatre. Det tilfører noe magisk. Det er som å åpne en ordinær dør som viser seg å føre inn til noe helt uventet fint. Anonymousse er en slik opplevelse. Den minner meg på at de skjulte skattene som produseres utenfor de store scenene ofte går under radaren på de aller fleste. Anonymousse fortjener ikke en slik anonymitet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER