Ny svanesang

Repertoaropera fra vår egen tid er sjelden vare. I Bergen denne høsten samarbeider Ny Musikk og BIT Teatergarasjen om å sette opp Salvatore Sciarrinos monodrama Lohengrin (1982). Scenekunst.no var på prøver tidligere denne måneden.

Flat struktur – Det første vi gjorde, var å fjerne dirigenten, forteller Roar Sletteland fra Ny Musikk Bergen. – Ikke fordi det er provoserende i seg selv, men for å komme bort fra den sceniske situasjonen som dirigentrollen automatisk skaper. Dirigenten er den store, hvite elefanten i rommet som vi er opplært til å late som ikke er der.

Det er flat struktur også mellom de medvirkende i dette prosjektet. Hvordan fungerer det?

– Det ga seg i grunnen selv, sier Sletteland. – Opera begynner ofte med institusjonen som så fylles med innhold. Det er en form som krever mye forhåndskunnskap før man kan slippe til. Det gir stor fallhøyde, og de som vil prøve ut ting, går et annet sted. Ny Musikk har det tverrkunstneriske som formål. Det innebærer at vi ikke skal reprodusere konvensjonelle framføringsformer.

Sciarrinos Lohengrin roper på å bli endret og omskrevet. Verket bygger selv på en karikatur.

– Utgangspunktet for librettoen er en karikatur av legenden om Lohengrin skrevet av forfatteren Jules Laforgue i 1887. Laforge overskriver myten, flytter den til sin egen samtid og karikerer den. Sciarrino gir dette en ny omdreining og smelter de to hovedpersonene, Elsa og Lohengrin, sammen til én, sier Sletteland. Han er også dramaturg for nyproduksjonen Straff på Hordaland teater i høst.

– Det er en styrke at alle tre kan komme med innspill på tvers av fagdisipliner, sier Lena Buchacz, som blant annet har vært knyttet til NONcompany. – Alle gjør alt. Men noen fordelinger gir seg selv. Sigurd er komponist og er den som kan lese noter. Men vi har også involvert musikerne. Før vi begynte prøver nå, leste alle novellen som ligger til grunn for librettoen, og vi snakket om prinsipper i valg vi arbeider med. Det er viktig for oss at alle som er involvert, kjenner til bakgrunnen for det vi gjør.

Musikere på scenen – Vi har også villet løse opp den tradisjonelle rolledelingen mellom sanger og orkester, der orkesteret er bakgrunn for en solist. Selv om sangeren er i sentrum, er alle musikerne likeverdige på scenen. Hvordan forholdet mellom dem skal være, holder vi ennå på å utvikle, sier Buchacz.

Men de har besluttet at musikerne skal være på scenen sammen med vokalist Sofia Jernberg. Det har fått omfattende praktiske konsekvenser. Besetningen i Lohengrin er i utgangspunktet en sanger og 16 musikere. Det kunne blitt folksomt?

Å dekonstruere et partitur – Ja, vi må ned i et scenisk håndterlig antall, sier Sletteland. – Vi har valgt ut en liten gruppe musikere som skal spille live på scenen. Resten av partituret vil bli spilt over høyttalere. Det gir også mulighet til å arbeide med musikken i rommet. Vi har gjort opptak av hver enkelt instrumentstemme på forhånd, også de som skal spilles fra scenen.

Ved å klippe partituret opp i enkeltstemmer og kombinere lydopptak og levende musikk, beveger prosjektet seg ut i nokså upløyd mark.

– Vi er helt tro mot partituret. Alt som står der, er med. Men jeg vet ikke om noen har arbeidet akkurat på denne måten før, sier komponist Sigurd Fischer Olsen. – Musikalsk gir det utfordringer. Musikerne på scenen må forholde seg til medmusikanter som er låst i tid. Men måten vi har gjort opptak på, er tilpasset å kunne strekke tiden noe der det trengs.

Håndplukkede aktører – Hvordan er det avgjort hvilke instrumenter som skal være på scenen og hvilke som skal være i opptak?

– Dels handler det om hvilke utøvere vi ønsket oss, sier Buchacz. – Musikerne er håndplukket. Vi ville ha folk med en scenisk tilstedeværelse, og det var spennende å se på de første prøvene at akkurat det fungerte som vi hadde håpet. Alt er ikke på plass ennå, men uttrykket er der, et uttrykk som du ikke ville fått med et vanlig ensemble.

– Dette er utøvere som kjenner Sciarrinos musikalske vokabular, forteller Olsen. – Flere av dem er også komponister og improvisatorer. Men instrumentene er også valgt av helt praktiske årsaker. For eksempel blir obo-stemmen kun i høyttaler, fordi den bare spiller noen helt få steder.

– Når man setter begrensninger, genererer det også løsninger, sier Sletteland. – Det har vært en viktig del av prosjektet å forholde oss aktivt til logistikken som følger med levende partiturmusikk – musikere, noter, dirigent, og enten integrere den, eller finne alternativer.

Flertydige figurer – Musikernes rolle er en interessant dramatisk posisjon å jobbe med, sier Roar Sletteland. De er ikke skuespillere, men samtidig er de ikke bare musikere. De spiller, og spiller at de spiller. Scenisk kan de bli flertydige figurer. Denne flertydigheten finnes også i tekstmaterialet, og det har vi lyst til å utnytte, sier Sletteland.

– Musikerne skal få oppgaver i scenerommet. Vi vil arbeide med bevegelse, holdning, blikkretning, posisjoner, relasjoner utøverne imellom, sier Buchacz. – Scenerommet vil sannsynligvis være preget av kontraster mellom lys og mørke. Men når det er lyst, vil vi i minst mulig grad skjule ting. Det som skjer, skal synes, og det som synes, skal ha en scenisk funksjon.

Abstrakt og direkte Men å arbeide med lydopptak ligger også allerede i Sciarrinos materiale.

– Det står i partituret at alle instrumenter skal forsterkes. Det lager et slør foran den direkte lyden, installerer en avstand som kan knyttes til teksten og ideen om omskrivinger av Lohengrin-myten, sier Olsen. – Nå skal vi snart begynne å bearbeide opptakene, og det blir spennende.

– Forsterkning kan jo også løfte enkeltinstrumenter ut av klangen og gjøre at publikum opplever dem nærmere, sier Sletteland.

– Ja, men jeg tror at Sciarrino vil oppnå noe annet enn en perfekt forsterkning som ligger veldig nær opp til originalklangen. Sciarrinos musikk kombinerer noe veldig abstrakt og veldig direkte, sier Sigurd Fischer Olsen. – Det er ikke mye konvensjonell sang i Lohengrin. Samtidig er musikken full av imitasjoner. Verket har ikke vart lenge før man kan høre lyder som etterligner noe. Fugler er viktige i teksten, og i musikken finnes det sirisser, vingeslag… Det kan nærme seg det banale, men aldri på en banal måte. Denne musikken er ikke kompleks på den måten de fleste forestiller seg samtidsmusikk. Kompleksiteten ligger helt andre steder.

Kanskje mer poetisk enn kompleks?

– Ja, på en måte. Teksten er ikke entydig. Lydbildet er ikke entydig. Sangeren spiller flere personer og er heller ikke entydig. Det er mye rom i musikken, og disse ulike kvalitetene kan man spille med i et scenisk uttrykk, sier Sletteland.

Lohengrin i dag – Hvorfor ville dere sette opp akkurat Lohengrin?

– Samtidsopera i Norge handler ofte om å bestille helt nye ting. Man glemmer at det også ligger en tradisjon og et stort repertoar der ute som sjelden blir spilt, sier Sletteland. – Sciarrinos musikk har lite til felles med det man forbinder med samtidsopera i Norge, men kan stadig høres på europeiske scener.

I mange versjoner av legenden om Lohengrin ankommer han i en båt trukket av svaner og redder en kvinne som er beskyldt for drap. Betingelsen er at hun aldri spør om redningsmannens navn eller historie. Det handler om skyld, tro og tillit, men også om rasjonalitet, om begjæret etter å vite.

Hvilken form har myten fått hos Sciarrino?

– Både Laforges og Sciarrino snur hemmeligheten rundt Lohengrins historie mot ham. Man kan se for seg at Lohengrins kvinnebilde og bilde av kjærlighet er så idealisert at han trekker seg unna med en gang kjærligheten blir fysisk og virkelig.

Dette spørsmålet om hva som er virkelig, får Sciarrino også til å handle om fortellerens troverdighet.

– Flere steder i librettoen antydes det at Elsa er psykiatrisk pasient. Det forklarer delvis hvorfor alle rollene er lagt i hennes munn, og gjør at vi ikke kan stole fullt på hva hun sier. Men det står ikke hvem som stiller denne diagnosen, og det utdypes ikke mer, så egentlig er det vanskelig å bruke dramatisk. I korpartiene og et sted i tredje scene er det også lagt til dikt som ikke finnes i originalteksten. Her står vi overfor noen grunnleggende valg som vil få veldig forskjellige konsekvenser, sier Sletteland.

Lohengrin har premiere i Fensal i Bergen, 23. november 2012

Salvatore Sciarrino: Lohengrin (Azione invisibile per solista, strumenti e voci). Urpremiere i Milano, 1982.

Regi og konsept: Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland, Lena Buchacz Produsent: Eva Pfitzenmaier med Solgunn Slåtto og Karen Eide Bøen Lyd: Thorolf Thuestad Lys: Brynjar Vik og Hans Skogen Kostyme: Gøril Wallin På scenen Sofia Jernberg, vokal Bjørnar Habbestad, fløyte Morten Barrikmo, klarinett Lene Grenager, cello Kari Rønnekleiv, fiolin Ole-Henrik Moe, fiolin

Andre utøvere: Håkon Thelin, kontrabass Bendik Foss, bratsj Craig Farr, perkusjon Anthony Ringdal, fagott Bente Hage, obo Håvard Sannes, trombone Erlend Aagaard-Nilsen, trompet Asgeir Søfteland, horn

Kor Marius Dale Romslo, tenor Jon Harthug, baryton Ørjan Hartveit, bass

Produsert av Ny Musikk Bergen i samarbeid med BIT Teatergarasjen, BEK og Wrap og støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere