Nostalgisk elegi ved Dansens hus

– Anmeldelse –

Av Monica Emilie Herstad

Kill BillŽish fløy jeg over himmelen, landet galant i ekte Parkour-stil på bakken foran Dansens Hus sin sceneinngang, foran en røkende koreograf back stage. En ny inngangsport til Dansens Hus velges for anledningen. Via St. Hanshaugen, for så å spasere langs veien til Vulkantomten, viser det seg dessverre å være stengt helt nederst, ved Oxigeno gym – DHŽs nabotomt, med en betagget 3 m høy lettvegg, som da fortløpende ble vurdert klatret over. Vanskelig tilgjengelig scenekunst, ingen hindring, slik sett fikk aftenen en flying start.

00-tallet smyger innover tilskuerne, en nostalgisk stemning brer seg over Vulkantomten i kveldsmørket. Den norske, profesjonelle dansescenen kan ansees som en tradisjon i konstant utvikling. En tredelt aften med så ulike koreografiske sjangre som presenteres her er en viktig arena for hvor kollegaer kan lære av hverandre, utveksle ideer og erfaringer.

Mainstream crossover

Danser Suzie Davies kler soloformatet. Nydelig oppsatt hår, forseggjort kjole av Peter Løchstøer, i lilla transperens. Scenerommet kretser primært rundt en grå sofa, en tusenårsskifte-in futonsofa, skjevheten ved den er scenografens signatur. Signe Becker er blitt en scenografisk gjenganger allerede, og hennes idéer er å finne på blant annet Black Box, i Verks verk nylig, og som her, for den første og den 2. av kveldens forestillinger.

Kjedsomhet er et tilbakevendende tema i forestillingen. I sitt klassiske formspråk yter Davies optimalt i settingen. Forestillingen som sådan er likevel stille, vag, repeterende i sitt crossoverkonsept som gjenkjennelig fortellergrep, til filmarbeid av den kyndige regissøren Per Sveinung Larsen og en drømmende lyssetting av Kyrre Heldal Karlsen, med glimtvis utpregede finesser. Han setter lys til samtlige av kveldens 3 forestillinger.

Miranda Julys tekst fremstår i bisarr kontrast til det spinkle, uskyldige ved protagonisten på scenen. Engelsk tale, i tilhørelatende voiceover ved Davies og selveste Ane Brun, name-droppingen her er imponerende, nesten alltid i synk med bevegelsen, men ikke alltid, som da danseren popper opp fra bak sofaen, og snakker – ved en tilsynelatende forsømmelse – overlappende til den mannlige videokarakterens mime, projisert på møbelet. Enkelte glitcher som virker lattervekkende, utilsiktet fra koreografens side, noe som ikke fungerer, en effekt uten relevant betydning. Det viser hvordan stykket, ladet med kompetanse, hviler i for stor grad på en enkelt utøvers prestasjon. For tilskueren kan det likevel gi mening å lese forstyrrelsen inn i forestillingen som et uforutsigbart element av underholdning, og slik tilskrives den en underfundig form for verdi.

Utholdenhet

Tittelen henspeiler her på en omskriving av et varighetsbegrep, hvor det søkes å beskrive “utholdenhet”, som i et parforhold. I de korte mellomfasene mellom scenene i stykket oppstår langdryghet i noen korte sekunder, presist og gjenkjennelig fremoverlent i samme positur som i stykket Maybe Forever fra 2007 av amerikanske Meg Stuart, ved at utøvereren beveger seg nær frosset, sakte, bisouku, som butohøvelsen uttales innen den japanske terminologien. Slik gis tittelen Haagenrud nå har valgt, Everlasting, et trendiøst preg, et glidende feste inn i stykkets innhold.

Koreograf Hege Haagenrud har tidligere vist at hun behersker 30 minutters 1-akter format. En innvending her er at koreografen, til tross for eksplisitt tydelige fortellergrep som skaper forventninger om at det narrative er av vesentlig betydning, i realiteten kun antyder en stemning, mer enn å bearbeide den. Det er problematisk, siden fortellergrepet underveis er så tydelig anvendt, både av komponisten Rebekka Karijord, med sitt deskriptivt, ledende lydbilde, og videosamspillet, hvor danseren på scenen utfører dialog med mannen i videobildet. Slik verket nå fremstår, er det som om hver enkelt kunstner har jobbet godt separat, men uten å enes om en slutt som fungerer.

Referansekunst og tele-tubbies

Uten å ha lest nittitallets Bourriaud, fremstår Fiksdal og Lies scenekunst som langt på vei meningsløs. Men hvem leser ikke Bourriaud? Dette presiseres, siden de to øvrige verk som presenteres denne aftenen avviker sterkt fra den samme tradisjonen. Fiksdal og Lie følger derimot oppskriften nesten til punkt og prikke, bestanddelene til en forestilling typisk for sin sjanger er korrekt plassert i forhold til hverandre, her strøs referansene som på et rullebånd. Plasseringen av assemblagene er imidlertid avgjørende for et vellykket resultat.

Det relasjonelle estetikkbegrepet, praktisert innen scenekunstens rammebetingelser, kan kort sies å dreie seg om sosial praksis og kontekst som medium, fremfor et dybdefokus på en adskilt, psykologisk tematisering alene. De visuelle virkemidlene peker ofte mot billedkunsten. Problemet oppstår når virkemidlene som her fremtrer som tradisjonspregede bestanddeler, palme i hjørnet, regissøren bak et bord på scenen, dyremasker på utøverne, kjente virkemidler som ikke bidrar til å øke forventningene om at kvelden skal bringe nyheter inn i scenekunsten. Staffasje uten en reell funksjon, slitne assemblager.

Men så oppstår det likevel øyeblikk av noe uforklarlig, den lille bebien, får danse helt i fred, sittende i sin egen harmoni, løfter på armene på scenegulvet, smiler, og de voksne danserne beveger seg lydhørt etter. Et vakkert improvisatorisk bilde styrt av et barn, det er fortreffelig. Sekvensen avslutter stykket, som bærer preg av performance, pr. definisjon, mer enn av en danseforestilling.

En idiosynkratisk selvfornemmelse

I en tredelt sammenheng er det fristende å utkåre en vinner, her danseren Christianne Moe. Med sin tilstedeværelse og nydelige apparisjon, er hun uslåelig i denne sammenhengen, som danser, på Dansens hus, men det konseptuelle ved forestillingen kan fornyes.

Det grafiske scenebildet minner sterkt om HC Giljes ideer for Kreuzer kompaniet på 00-tallet. Christianne Moe var en av kompaniets ledende dansere. Scenografen Anders Hamres hvite ramme som scenebilde, er fancy, og minner svært om Giljes nye installasjon Blink fra 2009, Giljes lyshvite ramme er imidlertid tander og nyskapende, det er et kjennetegn.

Lysspillet på slutten er eminent, og det gir grunn til å forstå at lyssetter Kyrre opprinnelig kommer fra klubbscenen, han startet tidlig med lys for herStay/undertegnede, og deretter Zero Visibility, for nå å overta nesten hele det frie dansesegmentet innen lysføring, bravo.

Koreograf Abrahamsen virker som hun har overtatt 00-tall tradisjonen fra Kreuzer kompani, uten innoverende mellomledd, hvilket er uheldig. Det virker konserverende og rart, når selv ikke Kreuzer opprettholder sitt eget uttrykk, at andre skal ”overta” uten å referere til dem.

Det er koreografens manglende fornyelse som her er svakheten. Om da ikke verket er ment som en ode til old school elektronika dansescenen, godt plantet i 1999. Danserne lar seg i sluttscenen piske rundt av lysspill på arkitektur, stadig nye skygger skapes, danseren plasseres så stedfast dansende, det er intenst, og oppleves som vellykket. HC Gilje har imidlertid kommet langt videre, Majsa Abrahamsens verk Numb, fremstår her som en skygge av det opprinnelige, en tam kopi.

Aftenen leses samlet som en nostalgisk elegi, et tilbakeskue på ulike stilarter og sjangre som har beveget seg, blitt konservert og overlevd, innen det norske dansefeltet de siste 10 år. Slik sett leses forestillingen som en avsluttende avskjedsforestilling fra avtroppende Karene Lyngholm før en ny start for Dansens hus i 2010. En aften i 00-tallets tegn, hva kan fremtiden bringe?

Ingressbilde: Fra “Grus”. Foto: Simen Dieserud Thornquist

Monica Emilie Herstad er danser, koreograf og scenekunstkritiker

____________________________________________

DEATH, LOVE AND THE LIGHTNESS OF BEING Koreograf: Hege Haagenrud Danser: Suzie Davies Skuespiller: Joao Pamplona Dramaturg Mads Sjøgård Pettersen Dukkemaker/fører: Rick Marr Foto og klipp: Per Sveinung Larsen Regi og klipp: Hege Haagenrud Plakatfoto: Siren Lauvdal Lyd: Rebekka Karijord, med Ane Brun , Anders Schjerp og Suzie Davies. Tekst: Miranda July Kostymer: Peter Løchstøer/Linda Sande Lysdesign/projeksjon: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud Scenografi: Signe Becker

GRUS Idé og konsept: Fiksdal/Lie Koreografi og dans: Ingri Fiksdal og Martin Lervik Tekst: Miriam Prestøy Lie Lys: Ingeborg S. Olerud og Kyrre Heldal Karlsen Scenografi og kostyme: Signe Becke

NUMB Koreograf: Masja Abrahamsen Dansere: Kristianne Mo og Magnus Eide Myhr Produsent: Kirre Arneberg Kostymedesign: Signe Vasshus Lysdesign: Kyrre Heldal Karlsen og Ingeborg Olerud Lyd: Olaf Stangeland Musikk: Dictaphone, Autechre, Fennesz, Ryoji Ikeda Scenografi: Anders Hamre Foto: Trine + Kim Designstudio/Kim Sølve ____________________________________________