Nord-Trøndelag Teater gjestet Oslo

Så vidt jeg kan huske, er det første gangen Nord-Trøndelag Teater gjester Oslo. Og teatret kommer altså med en ny dramatisering av Olav Duun – et forestillingsvalg som understreker den lokale tilknytningens betydning for de regionale scenene.

Intimt kammerspill

Ansvarlig for både dramatisering og regi er Otto Homlung, som denne gangen har gitt seg i kast med et langt mindre kjent verk av Duun enn fjorårets Juvikfolke, Sigyn frå Nøkksjølia. Dramatiseringen bygger ifølge programmet på to ungdomsromaner av Duun, antakelig Nøkksjølia fra 1910 og Sigyn fra 1913. Mens Juvikfolke var en stort anlagt freske, er Sigyn frå Nøkksjølia et intimt kammerspill der Otto Homlung – for alt jeg vet helt i tråd med Duuns romaner – har valgt å konsentrere seg om den kvinnelige hovedpersonen, og han har brukt fortellerteatret som dramatisk grep. Historien begynner når Sigyn er småjente, ikke stort mer enn tre år gammel. Moren som vil begynne et nytt liv, plasserer Sigyn hos en pleiemor, den strenge, nidkjære og trangsynte Thea. Hun har ingen medfølelse med den vesle ungen som brått har mistet moren, hun viser henne ingen kjærlighet, men tolker hennes sorg og trass i verste mening, og er fast bestemt på å banke ondskapen ut av henne i Guds navn. Dette bare gjør Sigyn mer trassig og vanskelig, hun blir fiendtlig stemt overfor alt og alle, den minste vennlighet gjør henne mistenksom og avvisende, og hun ender med å bli ertet og plaget av de andre ungene i grenda.

Sigyns oppvekst

Skildringen av Sigyns triste oppvekst er det beste ved hele forestillingen. Denne delen av hennes liv er med stort hell sett gjennom barnets øyne: Pleiemoren (Lillian Lydersen) står fram som utelukkende brutal, skremmende, mektig og ond, for det er slik Sigyn opplever henne, barna i nabolaget er fiender som erter og plager henne til og med når de later som om de er snille. Rytmen her er kjapp og fortellingen effektiv og mangtydig, ikke minst takket være Elisabeth Matheson som gjennom sitt totale spill ikke bare makter å gjenskape en lyslevende Sigyn fra hun er to til hun er tolv-tretten år, men også mesterlig viser hvordan den vesle jenta forherdes og avstumpes for hver gang hun blir sviktet og avvist, til hun ender opp med å være fullstendig iskald overfor sine medmenneskers følelser. Det går hun for øvrig bevisst inn for å bli når hun endelig er voksen nok til å dra til byen på egen hånd og oppsøke moren – som nok en gang avviser henne: hun er gift igjen, og mannen hennes vil ikke vite av barnet.

Ønsker hevn

Sigyn utvikler seg til å bli den vakreste av jentene i bygda, og både Odin og den rike Elias forelsker seg i henne. Elias (Sverre Solberg) er tvers gjennom hederlig og redelig, det er Odin så absolutt ikke, (Tor Wibe), men han har en fandenivoldsk sjarm som Sigyn faller for. Dessverre er han ikke trofast, han svikter henne for den lyse og blide Thekla, og når Elias frir, sier Sigyn ja. Det betyr mye for henne at han er rik, hun ønsker å hevne seg på alt og alle, og har lagt sine planer. Den siste delen av fortellingen tar for seg ekteskapet mellom Sigyn og Elias, og er nok forestillingens svakeste del. Selve hendelsesforløpet er ganske komplisert, men det er ikke min viktigste innvending: Her blir den psykologiske skildringen av de tre hovedpersonenes utvikling så mangslungen og sammensatt at det dramatiske uttrykket ikke makter å gjengi de komplekse følelsene til Sigyn, Odin og Elias.

Sterke skuespillerprestasjoner

Det er ikke skuespillernes feil: Alle skaper gode og sammensatte skikkelser, som aldri er entydige eller enkle: Sverre Solbergs vennlige og kloke Elias er likevel temperamentsfull, brå og sint, og Tor Wibes Odin er langt fra bare en enkel og ekkel forfører, han er også følsom og sårbar. Elisabeth Matheson har den vanskeligste oppgaven, for som Sigyn skal hun virkelig gjennomgå en grunnleggende forandring. Alle de tre spiller utmerket, intenst og med stor innlevelse, Det gjør også Lillian Lydersen som den angrende pleiemoren Thea, nå nærmest en slags hushjelp hos pleiedatteren, og den sykelige Thekla (Maria Bock) som elsker Odin enda høyere enn Sigyn har gjort det, men likevel blir Sigyns beste og eneste venninne. Den optimistiske slutten blir her litt av et postulat, og er dessuten ganske melodramatisk. Om den fungerer bedre i romanene, er jeg slett ikke sikker på. De to ungdomsverkene er ikke blitt stående som mesterverk, og det har vel sine grunner. Det dramatiske forelegget må bære mesteparten av ansvaret for at forestillingen ikke blir helt vellykket. Men svært langt på vei er Sigyn frå Nøkksjølia blitt medrivende og meningsfylt teater.

Nord-Trøndelag Teater gjester Det Norske Teatret: Sigyn frå Nøkksjølia av Olav Duun Dramatisert av Otto Homlung Regi: Otto Homlung Koreografi: Anderz Døving Musikk: Henning Sommerro Scenografi og kostymer; Christian Egemar Med Elisabeth Matheson, Sverre Solberg, Tor Wibe, Lillian Lydersen og Maria Bock