Når teatret blir politisert

"Jeg vil ikke spille teater eller gjøre noe som helst kunstnerisk utenfor 67-grensene i de okkuperte territoriene. Jeg tror ikke på ord, men på handling. Å snakke betyr ingenting, folk må handle. Det har vært en masse snakk i israelsk teater i 40 år, men ingenting skjer. Ledelsen har sagt at de vil ikke vil spille på okkupert land. Kunstnerne har sagt det, men så har de gjort det likevel. Når det legges press på dem står de ikke ved ordene sine, og da betyr de ingenting."

Yossi Pollak, israelsk skuespiller[i]

"Vi ser på kultur som et førsteklasses hasbara-virkemiddel[1], og jeg skiller ikke mellom hasbara og kultur." Nissim Ben-Sheetrit, tidligere israelsk kulturbyråkrat sitert i avisen Haaretz.com 20.9.2005[ii]

Nationaltheatrets teatersjef har, trass i omfattende motstand, valgt å videreføre samarbeidet med et israelsk nasjonalteater som etter manges mening spiller en viktig rolle i Israels hasbara-apparat og spiller teater i de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Jeg innleder en serie med artikler om teater og politikk med å gå dypere inn i det som har blitt kjent som Habima-saken.

Opptakt til konflikt Det har skjedd en hel del fra den dagen Nationaltheatrets sjef Hanne Tømta begynte å planlegge et internasjonalt teatersamarbeid med regissør og intendant ved Schauspiel Stuttgart, Armin Petras, til samarbeidet ble et kontroversielt prosjekt. Ideen om et prosjekt basert blant annet på 22.juli-terroren kom via Petras til den europeiske teaterunionen (UTE), som Nationaltheatret hadde blitt medlem av i 2013. I 2011 ble det israelske nasjonalteateret Habimas ambisiøse kunstneriske leder, Ilan Ronen, valgt til president i UTE som Habima hadde vært medlem av siden 2005. Med lederen for Israels nasjonalteater i spissen ble det fortgang i et prosjekt [iii]som skulle handle om forskjellige former for terrorisme.

13. september i fjor ble 20-årsdagen for Oslo-avtalen markert med en kritisk gjennomgang i heldagskonferansen The Oslo Conference – The Roads Ahead for Palestine i et fullsatt Wergeland på Litteraturhuset.[iv]To dager etter var det innvielseskonferanse for prosjektet Terrorisms på Nationaltheatret. Denne omstendigheten gjorde det mulig for israelske fredsaktivister, som hadde gjestet Litteraturhuset, å på Terrorisms-konferansen uttrykke sin motstand mot et internasjonalt samarbeid med Habima. Den tidligere jagerpiloten Yonatan Shapira[v], den israelsk-svenske kunstneren og Ship to Gaza-organisatoren Dror Feiler [vi]og Dalit Baum, en av grunnleggerne av Who Profits from the Occupation?[vii] argumenterte for at Habima bidrar til en normalisering og legitimering av Israels ulovlige bosettings- og okkupasjonspolitikk, en politikk som er fordømt av FN og den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag. Den palestinske dramatikeren Amir Nizar Zuabi, som på dette tidspunktet var tilknyttet UTE-samarbeidet via det palestinske teateret Shiber Hur i Haifa i Israel, oppfordret Nationaltheatret og de andre teatrene til å boikotte Habima.

Ariel, Vestbredden. Foto: Wikimedia commons Kippi70/Salonmor

De israelske fredsaktivistenes protest mot samarbeidet var ikke den første protesten mot Habima. I 2010 protesterte en rekke israelske scenekunstnere mot å spille i bosetningen Ariel. I et opprop skrev de:

"Vi ønsker å vise vår avsky for teaterstyrenes planer om å opptre i det nye kulturhuset i Ariel. Skuespillerne blant oss erklærer herved at vi vil nekte å opptre i Ariel eller i noen annen bosetting. Vi oppfordrer styrene til å holde aktiviteten innenfor staten Israels egne grenser innenfor den Grønne Linjen."[viii]

Dramaturgen Vardit Shalfi uttalte til pressen [til ynetnews.com, red. anm.] at "Ariel er ikke et legitimt samfunn og bryter derfor med folkeretten og internasjonale avtaler som Israel har undertegnet. Dette betyr at en hver som opptrer der ville blitt ansett som kriminell etter folkeretten. Teatrenes styrer burde informere skuespillerne om apartheid-veiene som fører til bosettingen Ariel, som er for jøder alene. Det øyeblikket vi opptrer der, gir vi legitimitet til bosetningens videre eksistens."

Akademikere som Shlomo Sand og kjente forfattere som David Grossman, Amos Oz og A.B. Yehoshua sluttet seg til protestene. I USA fulgte organisasjonen J ewish Voice for Peace opp med en støtteerklæring signert av en lang rekke anerkjente teater- og filmfolk.[ix]Den israelske regjeringen gikk derimot protestene i møte med trusler om å trekke statsstøtten til Habima og å si opp kontrakter.

Da store deler av Palestinas sivile organisasjonsliv lanserte kampanjen BDS (BDS: Boycott, Divestment and Sanctions) i 2005, ønsket de å få verdenssamfunnet til å ta stilling til den israelske okkupasjonspolitikken. Kravene da som nå er å: "ende okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land, å demontere muren, å innføre like rettigheter for alle israelske innbyggere og å gi de palestinske flyktningene mulighet til å vende tilbake slik det er fastsatt i FN-resolusjon nr. 194".[x]

Da BDS hadde vokst seg sterkere, ble en lov som åpnet for å kunne saksøke og sanksjonere israelske statsborgere som offentlig støttet boikott av bosettingene eller Israel generelt, vedtatt i Knesset. [xi] "Law for Prevention of Damage to the State of Israel through Boycott" føyde seg inn i rekken av lover som innskrenker ytringsfriheten til de kritiske stemmene i "det eneste demokratiet i Midtøsten".

Da The Globe Theatre i London inviterte Habima til Globe to Globe-festivalen i 2012, fikk protester, blant annet anført av størrelser som regissøren Mike Leigh og skuespilleren Emma Thompson, stor internasjonal oppmerksomhet. [xii] Habima framførte til slutt sin versjon av Kjøpmannen i Venedig, men kampanjen hadde gitt BDS-bevegelsen mange nye tilhengere. Den legendariske regissøren Peter Brook og hans kompani Bouffes du Nord er et eksempel på viktige teaterstemmer som tilsluttet seg protestene da Brook i 2012 trakk seg fra å spille i Cameri-teateret i Tel Aviv, fordi også de spiller i de ulovlige bosettingene.[xiii]

[Intendanten for Cameri-teatret skrev dette svaret til Peter Brook, red. anm]

Cameri-teateret i Tel Aviv. Foto: Yair Haklai/Wikimedia commons

Hanne Tømtas ultimatum På tross av denne protesthistorien virket teatersjef Hanne Tømta uforberedt da hun ble konfrontert med kritikken fra de israelske fredsaktivistene i september i fjor. Noen dager senere hadde hun imidlertid fått orientert seg og kunne siteres på at Habima burde ekskluderes både fra samarbeidet og fra teaterunionen hvis de ikke sluttet å spille i de ulovlige bosettingene.[xiv] Dette framsto for meg som en ansvarlig linje fra en teatersjef som må ta hensyn til Nationaltheatrets politiske og kunstneriske renommé. Men da det ikke kom noe mer informasjon fra Nationaltheatret utover høsten, tok jeg kontakt på vegne av tankesmien TeaterTanken. Tilbakemeldingen jeg fikk, var at Tømta skulle svare etter et møte med teaterunionen i Stuttgart 13. november 2013. Men svaret uteble. Etter flere purringer ut i 2014 besluttet medlemmer i TeaterTanken seg for å skrive et åpent brev til teateret, publisert på Scenekunst.no 9.5.14 [xv]

Hanne Tømta hadde etter sigende allerede stilt et ultimatum til Habimas teatersjef Ilan Ronen om at "Habima-teatret må slutte å gjestespille på Vestbredden hvis samarbeidet skulle fortsette." [xvi]Men det er ikke denne holdningen man får inntrykk av når man leserteatersjefens svar til TeaterTanken i mai 2014 (Scenekunst.no 14.05.14). [xvii]Det som hadde skjedd siden høsten 2013, var at Ilan Ronen hadde sendt et brev til Nationaltheatret. I dette brevet, som jeg har fått tilgang til, skriver han:

"As you might know, Habima, like other int'l institutions such as the Batsheva Dance Company, is subsidized by the Israeli government, and like all subsidized institutions we are required to perform all across the country (out of over 1500 performances that Habima holds nationally every year, only a handful were held in Ariel). Moreover, actors who requested not to perform in Ariel, were not obligated to do so by the theatre, and were temporarily replaced. Therefore, in response to your request, Habima cannot confirm that there wouldn´t be a handful of performances in the settlements in the future. [..] Over the years many celebrated European cultural institutions and festivals have not cooperated with the boycott mentality when it came to inviting Habima to perform abroad, since they recognize the importance of open dialogue. Our company has pioneered productions that aim to cross the region's abysmal deep divides, as well as creating meaningful dialogue with Palestinian artists. [..]"It's acceptable, even recommended, to protest, and to express your feelings, but it's not acceptable to prevent meaningful dialogue through restricting a theatre's freedom of speech. I think there is a crucial need for the type of cross-cultural collaboration that a boycott renders impossible. From where I sit, the UTE´s Terrorism Project and similar enterprises do much more to challenge the Occupation paradigm than any boycott ever could. We are all colleagues and I believe that artists shouldn´t boycott other artists, we should engage with everyone, and have the freedom to discuss and to disagree. I hope you will reconsider your participation in this important Int´l Project."[xviii]

Med denne øvelsen i overtalelseskunst overbevises Hanne Tømta til å omformulere sitt ultimatum. Men ikke nok med det. Hanne Tømta gjentar heretter Ronens retoriske poenger bortimot ordrett. Inntil Nationaltheatret sender ut en pressemelding om avgjørelsen i slutten av august, tar riktignok Tømta veien innom et styremøte i juni, men hun venter helt til slutten av august med å ta møter med arbeidslivsorganisasjonene og skuespillernes tillitsvalgte, og da tyder mye på at avgjørelsen allerede er tatt.[xix]

I mellomtiden har Marius Kolbenstvedt og jeg samt flere andre scenekunstnere forsøkt å formidle til Nationaltheatret hvordan okkupasjonskritiske palestinske og israelske scenekunstnere og fredsaktivister ser på saken. [xx]Under den israelske hærens massakre av sivilbefolkningen i Gaza i sommer tok vi og flere andre scenekunstnere initiativ til et opprop som oppfordret Nationaltheatret til å ta avstand fra okkupasjonen og fra brudd på folkeretten ved å trekke seg fra samarbeidet.[xxi]Kampanjen ble underskrevet av over 1200 personer. En stor del av de underskrivende var scenekunstnere, derav flere med tilknytning til Nationaltheatret. Oppropet ble trykket i Dagbladet, Aftenposten og Morgenbladet, men det har blitt forbigått i taushet av Hanne Tømta.

Tømtas ultimatum hadde fått mange til å tro at Nationaltheatret ville trekke seg fra samarbeidet med Habima.[xxii] Men her er det kanskje hensynet til medlemskapet i den prestisjetunge teaterunionen som har fått forrang. I den avgjørende pressemeldingen, som ble sluppet noen dager etter at massakrene i Gaza var over, skrev Hanne Tømta at "Det israelske nasjonalteatret Habima er pålagt av myndighetene å spille i hele Israel, noe som har medført at teatret har spilt 4–5 forestillinger i bosetningen Ariel på Vestbredden i løpet av de siste årene. Som teatersjef synes jeg det er dypt problematisk, noe jeg også har konfrontert Habimas teatersjef Ilan Ronen med. Jeg har også uttalt at Nationaltheatret ønsker å trekke seg fra prosjektet, dersom Habima spiller i Ariel." [xxiii]Denne uttalelsen, der det kan virke som om hun fastholder ultimatumet, hadde virket dypt forvirrende, hadde det ikke vært for at Hanne Tømta samtidig, i Dagsnytt 18, triumferte med at Habima ikke hadde spilt i bosetningene fra det tidspunktet Nationaltheatret begynte å ytre seg kritisk. Kravet om at Habima ikke skulle spille i bosettingene bortfalt slik for en mer listig formulert anmodning om at Habima aller vennligst bør avstå fra å spille i de ulovlige bosettingene så lenge prosjektsamarbeidet pågår. I debattprogrammet gikk Tømta så langt som å si at hun og den påstått okkupasjons- og regjeringskritiske Ronen er enige. Ronen "ønsker ikke" å spille i bosettingene, men han er "tvunget til å spille i hele Israel". Hun kopierte her samtidig den ideologisk mettede betegnelsen "hele Israel" (Eretz Israel) når hun snakker om de ulovlige bosetningene i okkupert Palestina.

Nå kan imidlertid israelske kilder bekrefte at en av Habimas forstillinger skal gjeste kulturhuset i Ariel allerede i februar neste år. Hvis vi skal ta Hanne Tømta på ordet, må nå Nationaltheatret trekke seg fra samarbeidet. Hvis ikke har Hanne Tømta definitivt brutt sitt ultimatum.

Nationaltheatret, Oslo. Foto: Gisle Bjørneby

Å boikotte eller å ikke boikotte? Hovedbegrunnelsen for Hanne Tømtas beslutning var at hun "mener dialog, protest og konfrontasjon med kunstneriske virkemidler har langt større verdi enn boikott og taushet." Det er uklart hva Tømta la i å bedrive dialog med kunstneriske virkemidler, men det kan forstås som et forsvarsverk som settes opp mot kritikken av samarbeidet. Tømta fortsatte på dikotomien dialog er bra, boikott er dårlig fra Ilan Ronens brev. Men som Kai Johnsen og Finn Iunker påpekte [i hvert sitt innlegg i Aftenposten, red.anm], kan dette snarere sees som to motstridende former for dialog som ikke kan skilles fra den politiske situasjonen saken dreier seg om.

Finn Iunker skrev med henvisning til Tømtas pressemelding at: "Det er vanskelig å forstå hva en slik dialog skal gå ut på. Når kravet hennes avvises, burde den neste replikken i denne dialogen være et klart og tydelig nei – et nei til et samarbeid som til syvende og sist legitimerer Israels bosettingspolitikk. Først da ville dialogen bli reell. Nationaltheatret og Habima er ikke de eneste figurene i denne tragedien. Selvsagt ville ikke en boikott innebære at alle mennesker sluttet å snakke sammen. En boikott er ikke det siste ordet i en sak. Snarere er det første replikk i neste akt."[xxiv]Kai Johnsen stemte i med at: "Boikott kan utgjøre begynnelsen på en ny og mer forpliktende dialog: Vi aksepterer ikke flere brudd på internasjonal lov, vi aksepterer ikke okkupasjon, vi aksepterer ikke massakrer, vi aksepterer ikke stater som pålegger sine teatre å sabotere folkeretten, vi vil gi vår støtte til den konstruktive opposisjonen i Israel. Dialog fordrer presisjon og tydelighet. Hvis ikke er det bare resultatløst tomt prat, mens masse mennesker dør."[xxv]

TeaterTanken hadde ikke tatt til orde for kulturell boikott av Israel i det åpne brevet til Nationaltheatret, men skrev at: "Uavhengig av TeaterTankens og Nationaltheatrets syn på boikott av Israel, mener vi at Nationaltheatret må trekke seg fra samarbeidet med Habima". Tømta og pressen klistret likevel umiddelbart boikottmerkelappen på TeaterTankens oppfordring. Debatten ble dermed dreid over på om man er for eller mot kulturell boikott som virkemiddel framfor det prinsipielle spørsmålet om Nationaltheatret burde være en del av Terrorisms eller ikke. Boikott er en bevisst politisk ytring som bærer med seg en tenkning rundt strategi og taktikk for å nå et politisk mål, mens det å trekke seg fra et samarbeid ikke nødvendigvis er det samme. Hanne Tømta kom med en ufrivillig innrømmelse av dette da den palestinske samarbeidspartneren trakk seg, i Nationaltheatrets : "Det er også viktig for meg å få frem at Shiber Hur, det palestinske teatret som opprinnelig var med i prosjektet, har trukket seg på grunn av økonomiske og praktiske årsaker. Ikke på grunn av at de vil boikotte prosjektet".[xxvi]

Samtidig er ikke det Tømta hevder om kompaniet til den palestinske dramatikeren Zuabi riktig. NRK siterte Zuabi på at "Vi trekker oss ikke for å gjøre en stor politisk markering, men fordi dette samarbeidet har fått et altfor politisk fokus. Vi deltok for å lage teater, ikke for å være en del av en politisk arena." NRK skriver at Zuabi setter pris på underskriftskampanjen og diskusjonen om samarbeid med Israel og siteres videre av NRK på at "All solidaritet med palestinerne er velkommen, det er noe vi trenger for øyeblikket. Jeg er for økonomisk boikott av Israel, men kulturell boikott er mer komplisert. Det er naturlig at det norske Nationaltheatret vurderer dette samarbeidet, men jeg kan ikke være med på avgjørelsen. Det er et norsk teater og en norsk beslutning."[xxvii]

Det palestinske teaterets deltagelse kan dermed ikke lenger tas som "gissel" for å argumentere for en "dialog" med flere parter i konflikten. Selv om Zuabi her er langt mer avmålt enn han var i innvielseskonferansen for Terrorisms i fjor, er det langt mellom hva han sier og Tømtas kreative fortolkning. Forholdene i Israel, med den nye lovgivingen i tankene, er slik at det er så og si ulovlig å ta til orde for boikott av bosettingene, noe som blir spesielt vanskelig for en palestiner med israelsk statsborgerskap som samarbeider med israelske teatre. Zuabi viser likevel at han kjente sin besøkelsestid og legger til at "på lang sikt kan denne diskusjonen presse Israel til å revurdere sin politikk".

I sommer gjentok palestinske scenekunstinstitusjoner [i sammenslutningen Palestinian Performing Art Programme (PPAN), red. anm.] oppfordringen til kulturell boikott.[xxviii]Det gjorde også den palestinske nasjonalkomiteen i BDS og en rekke organisasjoner og sammenslutninger i Gazas sivile organisasjonsliv.[xxix]Og da tidligere Nobelprisvinner Elie Wiesel fulgte Israels statsminister Benjamin Netanyahus linje og forsøkte å skyve ansvaret for massakrene over på Hamas ved i en annonse å beskylde dem for "barneofring", publiserte 327 overlevende fra Holocaust et brev [i New York Times 23.8.14, red. anm.] der de blant annet tar til orde for kulturell boikott av Israel. I den tungt symbolladete teksten står det at "folkemord begynner med verdens stillhet" og "aldri igjen, må bety ALDRI IGJEN FOR NOEN!".[xxx]

Siden det første store initiativet fra palestinske kunstnere og akademikere for kulturell og akademisk boikott av Israel i 2004, vinner BDS-bevegelsen stadig mer tyngde.[xxxi] Etter at både den andre intifadaen og fredsprosessen spilte fallitt, er det kanskje nettopp slike fredelige initiativer, støttet av sør-afrikanske apartheidmotstandere som Desmond Tutu, som kan vise veien framover for Israel og Palestina. I dagens situasjon polariseres det israelske samfunnet. På den ene siden står et flertall som synes å stå for en linje med evig krigføring med bibelske overtoner, mens en to-statsløsning har blitt umuliggjort av den aggressive bosettingspolitikken. På den andre siden står et kvalifisert mindretall som kan sies å stå for en freds- og forsoningsprosess og for at folk kan leve side om side i det som i dag er Israel og de okkuperte palestinske områdene. Når situasjonen er så polarisert, er en mellomposisjon vanskelig å finne. Man blir tvunget til å ta et valg om hvilken side av konflikten man står på. Under apartheid i Sør-Afrika sa Desmond Tutu at: "If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor. If an elephant has its foot on the tail of a mouse and you say that you are neutral, the mouse will not appreciate your neutrality." Uttalelsen kan være like meningsfull i denne konflikten.

[Se innlegg fra Desmond Tutu i Haaretz 14.8.14red. anm.]

Så da Hanne Tømta i sitt svar valgte å vifte bort det palestinske sivilsamfunnets initiativ til boikott med å hevde at "Kulturell boikott vil heller ikke tjene palestinernes sak. Gjennom kunst og kultur har man mulighet til å gå både i dialog og konfrontasjon – og skape nye innsikter" er det sannsynlig at det opplevdes som at hun valgte å stå på den sterkes side. Men hvis Hanne Tømta nå velger å stå for sitt ultimatum og trekker seg fra samarbeidet med Habima, vil mye av dette inntrykket bedres, uavhengig av hennes syn på kulturell boikott.

Myter om et okkupasjonskritisk teater Den 10. juli 2014, to dager etter at Operation Protective Edge ble iverksatt og det allerede ble rapportert om store sivile tap, postet Habima fotografier på sin facebookside av at Ilan Ronen og hans medspiller, den administrative direktøren Odelia Friedman, poserte med president Shimon Peres.[xxxii]Mens rakettalarmene hylte utenfor, gikk Habimas farvelhyllest til den avgående presidenten likevel av stabelen: en oppsetning av Molières komedie Den gjerrige, regissert av Ilan Ronen. Festforestillingen som huset 900 publikummere kunne foregå i fred og ro, fordi hovedscenen er konstruert som et bomberom; en "surrealistisk situasjon" i følge prosjektlederen Gadi ved Habima da han ble sitert i TheMiddle East Eyei juli 2014: “Vi er ikke i stand til å leve sammen, ikke for øyeblikket, så det eneste som kan gjøres er å separere israelerne fra palestinerne og så kan vi kanskje en gang i framtida lære å leve som et fredelig land";[xxxiii]en oppsiktsvekkende uttalelse fra en ansatt ved et teater som også har palestinske ansatte.

Habimas feiring av Peres to dager etter at massakrene i Gaza hadde startet, burde fortelle det meste om teaterets politiske ståsted.

Men Habimas posisjon skulle bli tydeligere. Under militæroperasjonen i sommer, etter at dødstallene hadde steget kraftig, postet nasjonalteateret Habima en video på sin facebook-profil der direktør Odelia Friedman, som selv er gift med en yrkesmilitær, ytret seg på vegne av Habima i den israelske TV-kanalen Kanal 10. Her gir hun i følge mine kilder støtte til den israelske krigsinnsatsen. [xxxiv]

På tross av disse kjensgjerningene valgte Tømta likevel å gå videre med å karakterisere Ilan Ronens "liberale" og "dialogrettede" teater som "okkupasjonskritisk" og "regjeringskritisk". I et innlegg i Aftenposten 30.8.14 skrev hun at det "Avgjørende for at jeg har valgt å fortsette samarbeidet, er at jeg ser på Habima som et dristig, nyskapende og viktig teater, som ikke er redd for å stille spørsmål og forholde seg til samfunnet det er en del av. Hvor havner vi dersom vi skal isolere og boikotte de aktørene som tør å være en motstemme? Jeg har kommet frem til at jeg ikke ønsker å stoppe en dialog med kunstnere som, akkurat som vi på Nationaltheatret, ønsker fred i Palestina og Israel". Direktørens støtte til massakrene bortforklarte Tømta i Dagsnytt 18 med at det er mange forskjellige synspunkter i Habima.

Det er nok riktig at de palestinske ansatte ved Habima ikke er enige i direktørens uttalelser, men det er likevel slik at det er ledelsen som representerer teateret utad. Skuespilleren Kim Haugen gjentok entusiastisk i et intervju med Klassekampen 29. august at: "Det virker som om ledelsen velger debatt og dialog framfor boikott, og det synes jeg er veldig gledelig. Alle er skjønt enige om at krigen i Gaza er helt forferdelig. Men da er det bare enda viktigere å ikke kutte kontakten med Habima-teatret, som framstår som en kritisk røst internt i Israel."

Men dramatikeren og regissøren Joshua Sobol (bildet), Israels kanskje aller mest respekterte teatermann, tilbakeviste disse påstandene om Habima i et intervju med Klassekampen 12. august 2014: "Hvis du undersøker repertoaret på israelske teaterscener de siste ti årene, vil du se at det nesten ikke finnes spor av politisk engasjert teater. Også Habima skygger banen for alt som lukter av politisk kontroversielle temaer. De er et mainstreamteater, som stort sett bare setter opp musikaler og resirkulerer gamle klassikere".[xxxv]

I sitt brev til Nationaltheatret ga Ronen fire eksempler på stykker med politisk tematikk som mer eller mindre forholder seg til Israel/Palestina-konflikten de siste årene. Men det er umulig å forstå på hvilken måte noen av disse stykkene er regjerings- eller okkupasjonskritiske. Habima kan framstå som en kritisk stemme for folk i utlandet som bare forholder seg til hva ledelsen i Habima sier. En gjennomgang av teatrets nettsider og de tilbakemeldingene jeg har fått fra det israelske og palestinske scenekunstmiljøet gir derimot et bilde av et nærmest rendyrket underholdningsteater som ikke kvier seg for å velge side i Israel/Palestina-konflikten.

Dramaturg Vardit Shalfi påpeker også [i følge en kommentar red. anm.] at "De påstår at regjeringen tvinger dem til å spille i bosetningene ved å svinge den budsjettmessige pisken. Men støtten fra Kulturdepartementet utgjør ikke mer enn 30% av teaterets budsjett. Man kan også spørre om det er moralsk og legitimt å opptre hvor som helst og foran et hvert publikum bare på grunn av en budsjettmessig unnskyldning". Hun sier videre at: "Teaterets administratorer kunne ha samlet inn de manglende midlene (30%) fra støttende sponsorer i Israel og i utlandet. Likevel har de valgt å adlyde uten å stille spørsmål. [..] La oss ikke glemme at regjeringens ministre ønsker å bli gjenvalgt. Ingen minister ønsker å bli portrettert som den ministeren som stengte teatrene."[xxxvi]

Ilan Ronens påstand om at kravet om å slutte å spille i bosetningene er umulig å innfri, faller slik på sin egen urimelighet. Her er det viljen og ikke evnen det står på. Det hjelper ikke å påstå at man er et kritisk teater hvis det ikke har noen konsekvenser i praksis.

I et innlegg i Haaretz i 2008 avslørte forfatteren Yitzhak Laor at staten Israel skrev kontrakter med kulturaktører der det blant annet står at: "The service provider undertakes to act faithfully, responsibly and tirelessly to provide the Ministry with the highest professional services. The service provider is aware that the purpose of ordering services from him is to promote the policy interests of the State of Israel via culture and art, including contributing to creating a positive image for Israel. The service provider will not present himself as an agent, emissary and/or representative of the Ministry."[xxxvii]

Jeg har spurt Nationaltheatret om de kan bekrefte at Habima ikke har skrevet under på en slik kontrakt. Men jeg har ikke fått svar.

"Jeg skiller ikke mellom hasbara og kultur, "[xxxviii]uttalte en avdelingsdirektør i det israelske departementet for kultur og vitenskap (CSA) følge Haaretz.coms journalist Yuval Ben-Ami i 2005.

Som Israels nasjonalteater fungerer Habima som en spydspiss i Israels forsøk på å markedsføre seg som en kulturnasjon. Slik forsøker Israel å tegne et mer positivt bilde av Israel i utlandet. Hasbara, Israels særegne form for omdømmepolitikk, har sitt eget departement og sin egen minister. Joshua Sobol sier til Klassekampen at det er nærliggende å tro at prosjektet Terrorisms inngår i en slik strategi. Mine israelske kilder sier derimot at Habimas propagandafunksjon er et åpenbart faktum. At Habima har manøvrert seg inn i en så sentral posisjon i teater-Europa, kan i et slikt lys sees på som en seier for Israels offensive hasbara-prosjekt. Da Habima ble invitert til The Globe-festivalen, ble dette bildet bekreftet av direktør Friedman i den mye siterte uttalelsen om at invitasjonen var "en ærerik prestasjon for staten Israel". Hvordan Ilan Ronen nå bruker ledervervet i UTE, kan forstås tilsvarende.

Skal Nationaltheatret på besøk til Tel Aviv? På strategisk vis har Ilan Ronen lagt opp teaterunionens generalforsamling rundt premieren til Habimas bidrag i Terrorisms-samarbeidet. Teaterunionens 21 teatre gjestet Tel Aviv sist uke. Arrangementene høster protester både i Israel og internasjonalt i et nylig forfattet åpent brev [xxxix]

Om arrangementene skriver Hanne Tømta at det "er lagt opp til en åpen debatt omkring kulturell og akademisk boikott." Men det er vanskelig å forstå hvordan dette kan bli en åpen debatt når vi kjenner den gjeldende israelske lovgivningen mot israelske statsborgere som offentlig støtter boikott. Konklusjonen på diskusjonen virker dessuten å være gitt allerede i programteksten til seminaret. Det er tilsynelatende ikke lagt opp til noen kritisk granskning av de seneste massakrene på Gazas sivilbefolkning eller Israels terrorisering av sivilbefolkningen på Vestbredden og i Øst-Jersualem i Operation Brothers Keeper.

Habimas bidrag i samarbeidsprosjektet, God Waits at the Station, er skrevet av den israelske dramatikeren Maya Arad. Stykket forsøker etter sigende å se et palestinsk terrorangrep under den andre intifadaen "fra en palestinsk synsvinkel". Men programteksten[xl] forteller etter min mening hvor lite "palestinsk" denne synsvinkelen kommer til å bli. Teksten framstiller et dilemma om hvorvidt det er riktig eller galt å stoppe kvinner som sier de er gravide ved kontrollpostene med tanke på at de kan skjule en bombe. Teksten påstår at palestinernes voldelige aksjoner provoserte israelerne til å utføre "targeted killings", selv om f.eks. Amnesty den gang rapporterte at det israelske militæret i hovedsak drepte sivile. Påstanden i programteksten om at det var intifadaen som rev i stykker Oslo-avtalen, følger det samme ideologiske mønsteret.[xli]

Denne bruken av den europeiske teaterunionen for å fremme en politisk agenda med elementer av så vel rasisme som historierevisjonisme får den israelske fredsaktivisten Tali Shapiro, som nettopp gjestet Oslo, til å skrive [på den politiske bloggen PULSE, red.anm.] at "It’s astounding that the Israeli representative of Israel’s national theatre would be so bold as to explicitly export Israel’s racist notions about the people it colonizes. What’s more astounding is that four European theaters- Staatsschauspiel Stuttgart (Germany), National Theatre of Oslo (Norway), Jugoslovensko Dramsko Pozoriste (Belgrade, Serbia) and Comédie de Reims (France)- would play along with such gross racism, and as a result offer up their good names as whitewashing detergent for Israel’s colonialism, apartheid, military occupation, ethnic cleansing and genocide of the indigenous Palestinian people. And all in the name of culture and dialogue."[xlii]

Dette er sterke ord, men det bør være verdt å lytte til de få motstemmene som tør å trosse boikottlovene i Israel og som taler åpent om en fredelig sameksistens for palestinere og israelere.

Jeg kan ikke se noe som tyder på at Hanne Tømta ønsker å vise støtte til okkupasjonspolitikken og motabeide unge aktivister som Shapiro, men med en videreføring av prosjektsamarbeidet mener jeg at det er det nettopp det hun gjør. Før Hanne Tømta velger å gå gjennom passkontrollen på Ben Gurion, en flyplass som er bygget over restene av den etnisk rensede palestinske landsbyen Lydda, bør hun på nytt ta stilling til samarbeidet med Habima og den europeiske teaterunionen UTE og som et minimum trekke ut Nationaltheatret fra Terrorisms-samarbeidet.

[1] Hasbara betyr "forklaring". Ordet er brukt om Israels nasjonale omdømmepolitikk. Skribenter i avisen Haaretz oversetter hasbara på ulike måter, f.eks. med "public relations": http://www.haaretz.com/print-edition/features/not-an-exact-science-1.176522 eller med "et hebraisk ord som dels betyr 'regjeringens forsøk på å forklare politikk' og dels 'propaganda'" (Yuval Ben-Ami 20.9.2005) Red. anm.

[2] http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-3944791,00.html Red.anm

[i] I samtale med Marius Kolbenstvedt i Tel Aviv, mars 2014

[ii] http://www.haaretz.com/misc/article-print-page/about-face-1.170267?trailingPath=2.169%2C2.225%2C2.239%2C

[iii] http://www.union-theatres-europe.eu/UNIQ140965191223926/terrorisms Shiber Hur og Young Vic Theatre står feilaktig oppført som deltagere i prosjektet.

[iv] https://www.facebook.com/events/598172410223512/?ref=22, http://www.litteraturhuset.no/program/2013/09/oslokonferansen.html

[v] http://mondoweiss.net/2010/10/yonatan-shapira-a-moral-giant

[vi] http://www.drorfeiler.se/?p=109

[vii] http://www.whoprofits.org/

[viii] https://org.salsalabs.com/o/301/images/ArtistsDeclarationv2.pdf

[ix] http://jewishvoiceforpeace.org/campaigns/making-history-support-israeli-artists-who-say-no-normalizing-settlements-4

[x] http://www.bdsmovement.net/call

[xi] http://www.theguardian.com/world/2011/jul/11/israel-passes-law-boycotts

[xii] http://www.theguardian.com/world/2012/mar/29/dismay-globe-invitation-israeli-theatre

[xiii] http://www.pacbi.org/etemplate.php?id=2000

[xiv] Kronikk av Marius von der Fehr i Klassekampen 24. september 2013, ikke på nett.

[xv] https://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=5486

[xvi] http://www.klassekampen.no/article/20140829/ARTICLE/140829946

[xvii] https://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=5573

[xviii] Brev datert 24. april 2014 som jeg fikk tilgang til i september 2014

[xix] http://klassekampen.no/article/20140829/ARTICLE/140829946/1007

[xx] Blant annet med en video med intervjuer og materiale fra The Freedom Theatres reise gjennom Vestbredden: http://vimeo.com/101121606 og https://vimeo.com/100395387

[xxi] http://www.underskrift.no/underskrifter.asp?Kampanje=5192

Gisken Armand, Petronella Barker, Ine Therese Berg, Erling Borgen, Ola E. Bø, Boya Bøckman, Corinne Lyche Campos, Tor Edvin Dahl, Juni Dahr, Tone Danielsen, Torbjørn Martin Davidsen, Camilla Eeg-Tverbakk, Eindride Eidsvoll, Chris Erichsen, Trine Falch, Toril Goksøyr, Kim Atle Hansen, Ørjan Hattrem, Paal-Helge Haugen, Henrik Hellstenius, Janne Heltberg, Erik Hillestad, Kari Holtan, Ingvild Holm, Espen Klouman Høiner, Finn Iunker, Kai Johnsen, Gjertrud Jynge, Birgitte Larsen, Mark LeVine, Truls Lie, Victor Lind, Cecilie Løveid, Ketil Magnussen, Camilla Martens, Anders Mossling, Trond Peter Stamsø Munch, Tale Næss, Henriette Pedersen, Torgier Rebolledo Pedersen, Per Platou, Henrik Rafaelsen, Maja S. K. Ratkje, Pia Maria Roll, Homan Sharifi, Marte Magnusdotter Solem, Toril Solvang, Petter Steen, Henriette Steenstrup. Britt Louise Tillbom, Jan Tiselius, Jon Tombre, Håkon Mathias Vassvik, Demian Vitanza, Eskil Vogt, Rolf Wallin, Trine Wiggen, Ine Marie Willmann, Nina Woxholt, Sigurd Ziegler, Cecilia Ölveczky.

[xxii] http://www.klassekampen.no/article/20140808/ARTICLE/140809969 http://www.klassekampen.no/article/20140829/ARTICLE/140829946#sthash.X3kNiI28.dpuf

[xxiii] http://www.nationaltheatret.no/no/magasin/nyheter/Fortsetter+omdiskutert+samarbeid.b7C_wRnQ3K.ips (min uthevning)

[xxiv] Finn Iunker i Aftenposten, 10. september 2014

[xxv] Kai Johnsen i Aftenposten, 4. september 2014

[xxvi] http://www.nationaltheatret.no/no/magasin/nyheter/Fortsetter+omdiskutert+samarbeid.b7C_wRnQ3K.ips

[xxvii] http://www.nrk.no/kultur/trekker-seg-fra-omstridt-samarbeid-1.11869896

[xxviii] http://www.alkamandjati.com/en/news/302-statement-by-palestinian-performing-art-organizations-17th-july-2014.html

[xxix] http://electronicintifada.net/content/gaza-we-say-outcome-our-battle-depends-you/13835

[xxx] http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/1.612072

[xxxi] http://pacbi.org/etemplate.php?id=869

[xxxii] https://www.facebook.com/media/set/?set=a.769396813101434.1073741981.178820428825745&type=1

[xxxiii] http://www.middleeasteye.net/news/blair-hold-1119265086