The Big Dream av Verk Produksjoner ble avlyst på Oslo Internasjonale Teaterfestival. Foto: Hampus Berndtson. Scenografi og lys: Jakob Oredsson

Når kulturen stenges

Hvilke følger får det når alle teatre i hele Norge må stenge samtidig, og ingen vet når de kan åpne igjen? Vi har snakket med noen av institusjonene og menneskene som opplever krisen helt tett på livet.

For mange var det først torsdag at avlysningsmailene virkelig begynte å tikke inn i innboksen. Først én, så fem, så ti, så enda flere. I scenekunstfeltet snakker folk om at kalenderen gikk fra å være full til å bli helt blank på under et døgn. Alle planer er plutselig radert, alt som skulle realiseres etter måneder med søknadsskriving, planlegging og kreativ investering er borte med et pennestrøk. Den siste uken har det norske scenekunstfeltet stått i en uvirkelig situasjon ulik noen annen i norsk historie. Plutselig ser hverdagen helt annerledes ut for de aller aller fleste med tilknytning til scenekunstfeltet, og utsiktene for de neste månedene er uvisse. Scenekunst.no har snakket med et knippe personer i norsk teater som med ett står i en situasjon de aldri har vært i før. Hvilke følger har den brå nedstengingen av norsk kulturliv fått for dem, for institusjonene de leder, prosjektene de har planlagt og økonomien de er avhengige av? Teatersjefene Erik Ulfsby og Anne Cécile Sibué-Birkeland, regissør Sigrid Strøm Reibo, kunstnerisk leder for Verk produksjoner, Fredrik Hannestad og frilansscenograf Ingrid Solvik forteller.

Fra venstre Anne-Cécile Sibué-Birkeland, Fredrik Hannestad, Sigrid Strøm Reibo, Ingrid Solvik og Erik Ulfsby

Måtte avlyse midtveis i festival
For Black Box teater var situasjonen helt ekstraordinær da de midtveis i i avviklingen av Oslo Internasjonale Teaterfestival, som egentlig skulle gå fra 5. til14. mars, måtte stenge og sende alle kompanier, delegater og publikum hjem. Anne-Cécile Sibué-Birkeland forteller om en uvirkelig situasjon:

– Allerede fra starten av festivalen var vi oppmerksomme på hvordan Covid19-viruset utviklet seg i ulike deler av verden. Det å observere hvor raskt utviklingen gikk skapte uforutsigbarhet. Vi fulgte nøye med og måtte ta avgjørelser fra dag til dag, etter hvert fra time til time. Parallelt hadde vi en tett dialog med Norsk teater- og orkesterforening (NTO) og andre programmerende teatre. Til slutt var det åpenbart at festivalen måtte stanses med umiddelbar virkning, noe vi bestemte oss for allerede før det nasjonale pålegget kom. Det var en tøff avgjørelse å ta, men samtidig helt klart den eneste rette. Som teaterhus har vi et ansvar for sikkerheten til lokale og tilreisende publikummere, for kompaniene og ikke minst en plikt til å bidra i den nasjonale dugnaden som pågår.

En merkelig onsdag
Et av kompaniene som skulle spilt på festivalen var Verk produksjoner med forestillingen The Big Dream. Forestillingen var oppøvd på nytt og teksten innlært på engelsk. Men det ble ingen forestilling. Kunstnerisk leder Fredrik Hannestad forteller om en underlig onsdag, lysdesigneren ankom med ferje om morgenen, alt av utstyr var innleid og hentet og det tekniske klart for opprigg. Så kom beskjeden om at hele festivalen skulle lukkes:

– Festivalen er en viktig visningsplass både for internasjonale oppkjøpere og nettverket vårt. Avlysningene vil uten tvil få konsekvenser for videre turnévirksomhet og på sikt bety tapt inntekt. Heldigvis er vi akkurat nå i en periode hvor vi arbeider med tekst slik at de umiddelbare konsekvensene ikke er så store. Vi er ikke midt i produksjon. Men det er det dessverre mange andre som er, og vi lurer jo på hvilke følger dette får om situasjonen varer over tid.

Stor usikkerhet for frilansere
I Norge er de aller fleste skuespillere, scenografer, lysdesignere, teaterkomponister og mange andre frilansere. Bekymringen blant nettopp frilansere i scenekunstfeltet er derfor selvsagt veldig stor. Fredag så det ut til at feltets frilansere kunne bli stående på bar bakke, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Både Skuespillerforbundet, Dramatikerforbundet og CREO gikk tydelig ut i mediene. Allerede søndag kveld offentliggjorde regjeringen en krisepakke. Da ble det klart at også frilansere får kompensasjon for tapt inntekt tilsvarende omlag åtti prosent av gjennomsnittsinntekten, fra og med dag 17 etter at inntektsbortfallet inntraff. Men fortsatt er det store uklarheter i detaljene når det kommer til yngre frilansere og frilansere som av andre grunner ikke har hatt full inntjening de siste tre årene.

Frilansscenograf Ingrid Solvik var midt i et prosjekt ved Sydhavn Teater i København da avviklingen brått ble kansellert og hun måtte reise tilbake til Norge.

– Vi var midt i avviklingen av et performance-verk som jeg har jobbet med i lang, lang tid. Plutselig var virkeligheten mer surrealistisk enn den dystopiske fremtidsfiksjonen som var verkets tematikk. Grensene mellom Danmark og Norge var i ferd med å stenge, og det var ikke annet å gjøre enn å forlate prosjektet og kaste seg på første båt hjem.

Solvik er bekymret for hvordan hun skal klare seg inntektsmessig i tiden framover:

– Plutselig ser det veldig stille ut på jobbfronten. Alt av mulige oppdrag og prosjekter er utsatt på ubestemt tid. Om ikke annet åpner det muligheten for å planlegge nye prosjekter, men det er vanskelig å se for seg hvor inntektene skal komme fra framover.

Usikkerheten er til stede også på de store institusjonene. I Danmark har allerede Covid19 vippet sitt første teater, musikalteatret Fredericia, over i konkurs. Regissør Sigrid Strøm Reibo, som i dag har kontrakt ved Det Kongelige Teater i København, rakk såvidt premiere på sin oppsetning av Mutter Courage før teateret ble stengt.

– Det føltes veldig dramatisk da den danske regjeringen kom ut med nye retningslinjer kun timer før premieren som ble holdt for halvfull sal. Men i ettertid er jeg takknemlig for at det ble premiere i det hele tatt selv om det bare ble to forestillinger. Samtidig er det veldig trist med tanke på alt arbeidet som ligger bak.

Reibo og teamet har bestemt seg for å holde leseprøvene til neste produksjon over Skype, selv om verken hun eller skuespillerne vet om de kan starte igjen på gulvet den 28. mars.

– Realisten i meg tror at teatrene mest sannsynlig ikke åpnes for vanlig drift før etter sommeren. Og i så fall faller nok denne produksjonen bort, kanskje honoraret også.

Sterkt å oppleve samholdet
Teatersjef ved Det Norske Teatret i Oslo, Erik Ulfsby, forteller at det har vært sterkt å oppleve styrken i samholdet ved teatret under en helt spesiell situasjon som dette.

– Dette er en krevende situasjon å stå i, men vi er et godt lag som håndterer denne krisen sammen.

Han opplyser at teatret tok alle forbehold, og at en beredskapsgruppe begynte å arbeide med ulike scenarier allerede femte mars slik at teatret skulle kunne møte situasjonen godt forberedt og håndtere den på en tydelig måte. Samtidig understreker han at det at ingen vet sikkert hvor lenge situasjonen vil vare, noe som også gjør det vanskelig å vite hvilke tiltak man bør iverksette når.

– At det er så usikkert når en normaltilstand kan opprettes igjen gjør det hele svært krevende. Det Norske Teatret drives ambisiøst, noe som gjør at vi opererer med små marginer. Når store inntekter faller bort er det dramatisk. Det kan i ytterste konsekvens prege teatrets drift og handlingsrom i mange år framover.

Ulfsby kan ikke utelukke permitteringer av teatrets ansatte dersom situasjonen vedvarer.

– Vi gjør alt vi kan for at de ansatte på teatret skal bli så lite skadelidende av dette som overhodet mulig. Men om denne nedstengningen blir så langvarig som enkelte scenarier antyder, så vil neppe noen institusjon ha bæreevne til å betale lønn til alle over veldig lang tid.

Også Anne Cécile Sibué-Birkeland er preget av situasjonens alvor:

– Når avlysninger i en slik skala som dette inntreffer, innebærer det at måneder med arbeid – både for kunstnerne og for teaterets administrasjon – bare forsvinner over natten. Det handler både om et symbolsk tap – følelsen av sterk skuffelse – og et økonomisk tap. For oss har det vært viktig å respektere alle kontraktene vi har inngått med uavhengige kompanier og frilansere.

Uklarhet rundt krisepakken
Både Ulfsby, Sibué-Birkeland, Solvik, Hannestad og Reibo deler en avventende holdning til regjeringens krisepakke. Ulfsby mener det er for tidlig å si hvordan krisepakken vil slå ut for institusjonene. Også Sibué-Birkeland etterlyser klarhet på dette området:

– Foreløpig er det ingen konkrete tiltak for kulturorganisasjoner, bortsett fra permittering. Her bør det gjøres en vurdering av kulturinstitusjonenes tap og tilbys en tiltakspakke basert på dette.

Hun uttrykker bekymring for situasjonen til unge frilansere og frilansere med et svakere innteksgrunnlag.

– Det er betryggende at regjeringen kom så raskt på banen. Men fortsatt bør krisepakken justeres med tanke på startdatoen for kompensasjon, 17 dager uten lønn er for lenge for mange frilansere. Jeg er også bekymret for de som er kombinert lønnsmottaker og frilansere. De kan lett falle mellom to stoler.

Dette er noe Solvik kjenner på kroppen allerede:

– Jeg har vanligvis tenkt at det at jeg profesjonelt har flere ben å stå på fordi jeg jobber inn mot både kunst, teater og film, og det gir meg en ekstra sikkerhet. Men i denne situasjonen, hvor hele bransjen har fått tilnærmet yrkesforbud, hjelper jo ikke det. Måten vi jobber på gjør at mange i kulturfeltet ikke automatisk blir fanget av et sikkerhetsnett, noe som gjør oss ekstra sårbare i disse tider.

Kunstens kraft
De siste dagene har vi sett en kreativ mobilisering uten sidestykke. På under en uke er det blitt opprettet digitale arenar for strømming av konserter fra stuer og inn i de tusen hjem. Teaterforestillinger legges ut på nett og tilgjengeliggjøres for allmennheten, Det Andre Teatret sender live impro gjennom skjermen, folk tilbyr bakgårdsforestillinger og mennesker samles på balkongene sine for å klappe i fellesskap for helsearbeiderne og alle i førstelinja.

– Jeg lurer på om dette kommer til å endre måten mennesker møtes og er sammen på på en mer varig måte, undrer Fredrik Hannestad. – Endrer det vanene våre også på sikt? Kommer mennesker fortsatt til å ønske å samles på konserter og forestillinger igjen når alt dette er over?

Sigrid Strøm Reibo synes det er både inspirerende og imponerende å se hvor kreative folk er med å skape nye digitale arenaer, men mener at de kan ikke kan sidestilles med reelle, fysiske møteplasser og opplevelser i fellesskap hvor ulike mennesker deler ett og samme rom:

– La oss håpe vi snart er tilbake til de fysiske og personlige møtene mellom kunstnere og publikum, for dem er det ingenting som kan erstatte, sier hun.

– Teatrenes samfunnsoppdrag blir bare tydeligere og viktigere av dette, avslutter Erik Ulfsby.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER