Musikkvitenskap trenger praksisen

Jeg viser til presseoppslag i det siste om mulig nedleggelse av praktiske fag ved institutt for musikkvitenskap.

Jeg har selv deler av utdannelsen fra instituttene i Oslo og i Trondheim. Jeg har på bakgrunn av den utdannelsen arbeidet som rektor for en kommunal musikkskole, som fylkesmusikkleder i Nordland fylkeskommune, som orkestersjef i Trondheim symfoniorkester og nå som kultursjef i Sandnes kommune. I tillegg har jeg arbeidet både som utøver og som dirigent i ulike fritidsmusikklivssammenhenger.

Da jeg begynte utdannelsen måtte jeg i tillegg til de teoretiske fagene også følge undervisning i hovedinstrument, biinstrument, sang, akkompagnement, hørelære og kordireksjon. I tillegg var også noen av de teoretiske fagene sterkt avhengig av praksis, særlig satslæren, men også enkelte andre emneområder hvor spill på eget instrument var en del av tilnærmingsmåten også til det teoretiske innholdet.

Hvordan skal man for eksempel kunne mene noe vettugt om barokkens oppføringspraksis uten selv å prøve seg? Men også motsatt. Hvordan skal man kunne dirigere et kor i et barokt musikkverk uten å forstå i det minste en flik av retorikkens plass i barokkens musikk?

For meg var denne praksisen inngangsporten til en forståelse også av det teoretisk innholdet i musikkvitenskapen og en inngangsport for å forstå musikkens plass og funksjon i samfunnet

Gjennom denne helhetlige utdannelsen ble jeg også satt i stand til å møte mitt arbeidslivs utfordringer. Det ga meg trygghet og kunnskap både til å møte mine elever og de fritidsmusikerne jeg arbeidet sammen med slik at de selv (forhåpentligvis) kunne ha glede av det arbeidet vi gjorde sammen, akkurat som arbeidet med de teoretiske fagene ga meg mulighet til å sette den musikken vi arbeidet med inn i både en personlig sammenheng for utøverne og inn i en samfunnssammenheng overfor mine oppdragsgivere i det offentlige og i kulturinstitusjoner. Min sølle evne til praktisk arbeid ga meg muligheten til å gi i det minste noen mennesker både musikalsk og personlig vekst hvis jeg skal dømme etter de tilbakemeldingene jeg fikk.

Med min bakgrunn er det uforståelig at det i det hele tatt er mulig å tenke seg et musikkfag uten i det minste hovedinstrument, biinstrument og direksjon som del av studiet. Det er viktig å understreke at musikkfaget på universitetene ikke er utøverutdannelser. Jeg har tatt det også ved NMH, og jeg kan forsikre om at det er en helt annen type utdannelse.

Med min bakgrunn i kulturarbeid i det offentlige har jeg full forståelse for de vansker som en trang økonomi gir. Men ved å amputere et ben, blir man som kjent ikke bedre til å gå. En ren teoretisk utdannelse vil marginalisere fagets betydning både som grunnlag for arbeid i skole, fritidsmusikkliv og samfunnsliv. Det er faktisk slik at det er mangel i Norge på personer med en allsidig musikalsk utdannelse, i skolen, fritidsmusikklivet og i samfunnslivet for øvrig.

Fakultetets angivelige planer vil gjøre det umulig for studentene å se for seg et annet arbeid enn arbeidet innenfor Akademias vegger. Og der er det som kjent trangt. Men i tillegg vil mangelen på praksis ved instituttet gi Norge langt dårligere musikkvitere. Jeg kan ikke huske en eneste lærer på instituttene i Trondheim og Oslo som ikke på et eller annet tidspunkt brukte praksis i sin undervisning, enten som erfaringsbakgrunn for undervisningen, som praktiske øvelser for studentene eller gjennom egen forespilling.

På vegne av det samfunnet som universitetets studenter skal arbeide i ber jeg om at dette forslaget legges ned i den aller mest støvete skuffen i det innerste kott i fakultetet.