Jordjenta av Berstad/Helgebostad/Wigdel 2013. Foto: Chrisander Brun

Muligheten for å veksle

INNLEGG: – Vilde Sparre løfter fram interessante spørsmål, men jeg opplever at hennes ønske om diskusjon handler mer om posisjoner enn om faglighet, skriver koreograf og utøver Ingeleiv Berstad, som framhever muligheten til å veksle mellom å jobbe «fra utsiden» og «fra innsiden».

Som en av tre tidligere koreografistudenter som det refereres til i teksten «Trenger vi koreografer?» av Vilde Sparre (publisert på Scenekunst.no 16.12.14) føler jeg meg kallet til å videreføre diskusjonen.

Jeg synes Vilde Sparre løfter frem interessante spørsmål om forholdet mellom faglighet, rollefordeling og profesjonalitet i ulike ledd i scenekunstproduksjoner. Jeg opplever likevel at Sparres ønske om diskusjon handler mer om posisjoner enn faglighet, der hun ser ut til å være opptatt av å bevare (eller gå tilbake til) en mer hierarkisk maktfordeling i scenekunstproduksjoner.

Muligheten for å veksle mellom overskridende og avgrensede roller
Jeg kan bare skrive fra mitt ståsted, men jeg synes at det å veksle mellom å jobbe som koreograf «fra utsiden» og å koreografere «fra innsiden» har ulike styrker. Det gir klarhet på forskjellige plan, og valget er for meg et viktig kunstnerisk valg. I noen typer arbeid trenger jeg mest oversikt, i andre trenger jeg nærhet til materialet, og ofte trenger jeg begge deler og må finne metoder for å jobbe i den situasjonen jeg har satt meg selv i. I dag er det er en nødvendighet for meg å kunne ta valg om arbeidssituasjon, forme en prosess og dermed verket fra forestilling til forestilling. Å presse en kunsterisk praksis som koreograf og dansekunstner gjennom forskjellige arbeidsformater kan være en av flere måter å utfordre ideer og metoder på.

Jeg har også hatt et iboende ønske om å bryte med gamle hierarkier og verdier knyttet opp til disse gjennom å utfordre rollen som koreografen som den ensomme kunstneren. I de fleste forestillinger som produseres står dansere, scenografer, musikere, komponister, videokunstnere, kostymedesignere med flere sammen med koreografen om å utforme det kunstneriske resultatet, både gjennom konkrete kunstneriske bidrag og gjennom diskusjoner rundt arbeidet. Jeg vil framheve samarbeid som et ideal og som et grunnpremiss i scenekunsten, og samtidig påpeke at ikke alle samarbeidsprosjekter er flatstrukturelle. Man trenger ikke nødvendigvis å blande seg i andres felt for å ha et godt samarbeid. Samarbeid er en veldig vanskelig øvelse, men fy søren så bra det kan være når det funker!

Jeg vet at jeg sklir litt unna å diskutere selve «rollen» koreograf her. Det er først og fremst fordi jeg synes det er mer interessant å diskutere faget, arbeidet og arbeidsmodeller. Dette har med koreografrollen å gjøre, men det gjør selve rolleforståelsen sekundær. Jeg synes vi skal diskutere hvordan vi kan styrke faget og kunsten. Jeg synes også at vi skal tillate dansekunsten å være mangefasettert! Koreografiutdannelsens utgangspunkt, det at man må ha en bachelor i dans eller tilsvarende for å bli tatt opp, må nødvendigvis føre til at en stor del av søkermassen har en danserbakgrunn, noe folk i varierende grad tar med seg videre i virket som koreografer. Man kan spørre seg hvordan dette ville ha utspilt seg om det hadde eksistert en bachelor i koreografi uten krav til danserutdanning i bunnen. Når det er sagt, måtte studentene som i sin tid gikk på BA i koregrafi (da det kun fantes BA, nå finnes kun MA!) gjennom mange klasser i danseteknikk.

Jeg tror at koreografifaget kan læres også utenfor utdanningsinstitusjonene, gjennom egen kunstnerisk praksis, slik blant andre den erfarne og anerkjente koreografen Ingun Bjørsgaard (som det referes til i teksten) har utviklet sitt kunstnerskap.

Diskursutvikling
Når det gjelder fora for diskursutvikling, har det heldigvis dukket opp flere initiativer de siste årene som Seminarium, framtidsdans.no, spleis og Rethink Dance (som undertegnede er en del av). De forskjellige institusjonene som KHiO, Dansens Hus, Black Box og Danseinformasjonen har også bidratt med forskjellige seminarer og samlinger. De fleste av disse foraene tar opp kunstneriske og/eller strukturelle problemstillinger. Under Rethink Dance i 2013 hadde vi et åpent seminar som spesifikt dreide seg om problemstillinger knyttet til å være utøver i eget verk. Vi ble absolutt ikke ferdigsnakka, det er mye å snakke om i denne sammenheng!

Så jeg sier ja til nye fora, både muntlige og skriftlige, som diskuterer dansekunst og faget koreografi og hvordan forskjellige arbeidsformer kan påvirke kunsten. Hvis du, Vilde, inviterer til diskusjon, kommer jeg gjerne!

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER