Bilde: Mnouchkine fikk prisen foto JMLøddesøl

Mnouchkine fikk, men tok også prisen

Regissør Ariane Mnouchkine takket juryen for Ibsen Awards og
nordmenn fra det kalde nord på sin helt spesielle varme,
Theatre-du-soleilske måte ikveld. Men aller mest takket hun sitt
publikum. Synd at så få var i salen.

Av Julie M. Løddesøl

Det er når man hører og ser en ujålete og utrolig
tilstedeværende kvinne som Ariane Mnouchkine at uttrykket
scenepersonlighet gir mening. Snakk om å komme over rampen!

Kveldens prisutdeling på Nationaltheatret virket
for så vidt inspirert av nettopp det litt avslappede; showet
startet en halvtime for sent, og etter en høytidelig prolog vel
skrevet og fremført av festkledde, jurymedlem Anna Bache-Wiig,
introduserte juryleder Liv Ullmann prisvinneren. Men ytterst på
scenen dukket bare jurymedlem Eirik Stubø opp, med en gedigen
pappsjekk. Ingen Mnouchkine, hvisking og tisking og tilsynelatende
forvirring på scenen. Hvor er vinneren? Dette var introen til en
nydelig stumfilm. Med musikk av Grieg og tekstbilder på norsk
fortalte Theatre-du-Soleil historien om Ullmanns telefon til
Mnouchkine, og på sitt enkle, varme, lekne og storslagne vis om
deres reise til det kalde nord, en ballongferd høyt til værs, der
både guder og helter (blant annet kaptein Arne Rinnan fra WW-skipet
Tampa) viste vei. Og i en forrykende snestorm landet de – på
Nationaltheatrets Hovedscene.

Høyst upyntet

Fjorten fra truppen som holder til utenfor Paris var med, og
fikk stående applaus fra salen. Blant truppens festkledde medlemmer
en befriende høyst upyntet og tilstedeværende Ariane Mnouchkine,
som ble intervjuet på scenen av NRKs Anne Grosvold. Teatertruppen
ble dannet for 45 år siden, og er fremdeles det, en trupp. Den
kollektive formen tar mye krefter, sa dens leder, men det gir også
mye.

-Vi var en vennegjeng som startet gruppen. Vi
hadde studert, men ingen hadde teaterbakgrunn. Vi ville lage det
vakreste teatret i verden og være lykkelige. Og vi visste at vi
ikke visste noenting. Vi hadde alt å lære.

-Kan du det nå?

-Vi har lært visse ting. Men det er viktig å være
aktpågivende og fortsatt vet vi ikke alt. Jeg tror alle
teatermennesker vet hva jeg mener. I prosessen med å skapet teater
glemmer vi det vi tror vi vet.

Nå, verken mer eller mindre

-“All that matters to me is the present”. Det er et utsagn fra
deg som stadig blir sitert, sa Anne Grosvold, og spurte om
Mnouchkine er et så helt menneske at hun bestandig er tilstede i
øyeblikket.

-En av lykkens hemmeligheter i livet mener jeg er
å være tilstede i øyeblikket. Det klarer vi ikke hele tiden. Men
dette er en av teatrets høyeste lover. Teatret er kunsten å få
antikken inn i øyeblikket, og det har ikke noe med dagens
nyhetsbilde å gjøre, sa Mnouchkine, som sa at teatret hennes
forsøker å sette opp stykker som kommer til dem. Som hun uttrykte
det: -Vi setter opp det vi trenger selv. Så håper vi det også gir
næring til publikum. Om å bevare håpet i dagens dystre verden:
-Verden går fremover, og vi er ikke betalt for å være
fortvilte!

De store mestre

-Vi kommer alltid tilbake til de store mestrene, som
Shakespeare. Han tok for seg alt som foregikk i den menneskelige
sjel, men skrev selvsagt ikke om en afghansk flyktning som reiser
illegalt til Tyskland. Eller kanskje gjorde han det, likevel,
gjennom Iago i Othello? Historiene og scenen har kanskje
forandret seg noe. Shakespeares verker tar for seg hele menneskets
sjel, men ikke alle samfunn. Vi vil snakke om det fordømte
samfunnet vi er i. Vi snakker ikke om skjebner, men om å inkarnere
sjelene. Det er jo teatrets ambisjon i vår tid, sa Mnouchkine. Hun
har aldri satt opp Ibsen. Det har ikke vært en nødvendighet for
kompaniet, sa hun, til et intenst lyttende publikum.

Publikum

Og nettopp all verdens publikum gir henne enorm inspirasjon og
oppmuntring:

-De reiser fra jobb, og drar ikke hjem og ser på
tv, men tar metroen ut til oss. De har appetitt på det vakre og det
spirituelle. Det at de kommer betyr at de håper! Vi har kjærlighet
til dem. De er oss. Med årene knytter vi sterke bånd, avsluttet
hun, så vi i salen kjente at ja! nettopp denne kollektive
opplevelsen er det som gjør at vi elsker teatret og
teateropplevelsen.

Langt mellom Skien og Oslo?

Hovedscenen på Nationaltheatret tar omkring 800 personer, og i
kveld må det ha vært kanskje en fjerdedels fullt. Det var virkelig
synd for alle som ikke var der. Og for gjesten! De som organiserer
den internasjonale Ibsenprisen har altså fremdeles et godt stykke
arbeid å gjøre for å nå ut. Og samtidig er Ibsen Awards blitt en
“split operation” mellom Oslo og Skien. Skien-arrangementet byr på
to dagers seminar (i dag og imorgen) og den tradisjonelle utdeling
av den nasjonale Ibsenprisen til en dramatiker og de internasjonale
Ibsen-stipendiene (imorgen). Det skjer uavhengig av den store
prisutdelingen i Oslo.

Det er for dumt.

Har arrangørene og Norge råd – og lov – til ikke
å samarbeide?

Statssekretær Wegard Harsvik så ut til å
representere Kulturdepartementets politiske ledelse på dagens
prisutdeling.

Les andre mediers dekning av pressekonferansen Mnouchkine holdt
i dag morges her!

Les om forårets vinner, regissør Peter Brook og hanss
vinnerforedrag i Skien ifjor her!

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER