Mnouchkine fikk, men tok også prisen

Av Julie M. Løddesøl

Det er når man hører og ser en ujålete og utrolig tilstedeværende kvinne som Ariane Mnouchkine at uttrykket scenepersonlighet gir mening. Snakk om å komme over rampen!

Kveldens prisutdeling på Nationaltheatret virket for så vidt inspirert av nettopp det litt avslappede; showet startet en halvtime for sent, og etter en høytidelig prolog vel skrevet og fremført av festkledde, jurymedlem Anna Bache-Wiig, introduserte juryleder Liv Ullmann prisvinneren. Men ytterst på scenen dukket bare jurymedlem Eirik Stubø opp, med en gedigen pappsjekk. Ingen Mnouchkine, hvisking og tisking og tilsynelatende forvirring på scenen. Hvor er vinneren? Dette var introen til en nydelig stumfilm. Med musikk av Grieg og tekstbilder på norsk fortalte Theatre-du-Soleil historien om Ullmanns telefon til Mnouchkine, og på sitt enkle, varme, lekne og storslagne vis om deres reise til det kalde nord, en ballongferd høyt til værs, der både guder og helter (blant annet kaptein Arne Rinnan fra WW-skipet Tampa) viste vei. Og i en forrykende snestorm landet de – på Nationaltheatrets Hovedscene.

Høyst upyntet

Fjorten fra truppen som holder til utenfor Paris var med, og fikk stående applaus fra salen. Blant truppens festkledde medlemmer en befriende høyst upyntet og tilstedeværende Ariane Mnouchkine, som ble intervjuet på scenen av NRKs Anne Grosvold. Teatertruppen ble dannet for 45 år siden, og er fremdeles det, en trupp. Den kollektive formen tar mye krefter, sa dens leder, men det gir også mye.

-Vi var en vennegjeng som startet gruppen. Vi hadde studert, men ingen hadde teaterbakgrunn. Vi ville lage det vakreste teatret i verden og være lykkelige. Og vi visste at vi ikke visste noenting. Vi hadde alt å lære.

-Kan du det nå?

-Vi har lært visse ting. Men det er viktig å være aktpågivende og fortsatt vet vi ikke alt. Jeg tror alle teatermennesker vet hva jeg mener. I prosessen med å skapet teater glemmer vi det vi tror vi vet.

Nå, verken mer eller mindre

-“All that matters to me is the present”. Det er et utsagn fra deg som stadig blir sitert, sa Anne Grosvold, og spurte om Mnouchkine er et så helt menneske at hun bestandig er tilstede i øyeblikket.

-En av lykkens hemmeligheter i livet mener jeg er å være tilstede i øyeblikket. Det klarer vi ikke hele tiden. Men dette er en av teatrets høyeste lover. Teatret er kunsten å få antikken inn i øyeblikket, og det har ikke noe med dagens nyhetsbilde å gjøre, sa Mnouchkine, som sa at teatret hennes forsøker å sette opp stykker som kommer til dem. Som hun uttrykte det: -Vi setter opp det vi trenger selv. Så håper vi det også gir næring til publikum. Om å bevare håpet i dagens dystre verden: -Verden går fremover, og vi er ikke betalt for å være fortvilte!

De store mestre

-Vi kommer alltid tilbake til de store mestrene, som Shakespeare. Han tok for seg alt som foregikk i den menneskelige sjel, men skrev selvsagt ikke om en afghansk flyktning som reiser illegalt til Tyskland. Eller kanskje gjorde han det, likevel, gjennom Iago i Othello? Historiene og scenen har kanskje forandret seg noe. Shakespeares verker tar for seg hele menneskets sjel, men ikke alle samfunn. Vi vil snakke om det fordømte samfunnet vi er i. Vi snakker ikke om skjebner, men om å inkarnere sjelene. Det er jo teatrets ambisjon i vår tid, sa Mnouchkine. Hun har aldri satt opp Ibsen. Det har ikke vært en nødvendighet for kompaniet, sa hun, til et intenst lyttende publikum.

Publikum

Og nettopp all verdens publikum gir henne enorm inspirasjon og oppmuntring:

-De reiser fra jobb, og drar ikke hjem og ser på tv, men tar metroen ut til oss. De har appetitt på det vakre og det spirituelle. Det at de kommer betyr at de håper! Vi har kjærlighet til dem. De er oss. Med årene knytter vi sterke bånd, avsluttet hun, så vi i salen kjente at ja! nettopp denne kollektive opplevelsen er det som gjør at vi elsker teatret og teateropplevelsen.

Langt mellom Skien og Oslo?

Hovedscenen på Nationaltheatret tar omkring 800 personer, og i kveld må det ha vært kanskje en fjerdedels fullt. Det var virkelig synd for alle som ikke var der. Og for gjesten! De som organiserer den internasjonale Ibsenprisen har altså fremdeles et godt stykke arbeid å gjøre for å nå ut. Og samtidig er Ibsen Awards blitt en “split operation” mellom Oslo og Skien. Skien-arrangementet byr på to dagers seminar (i dag og imorgen) og den tradisjonelle utdeling av den nasjonale Ibsenprisen til en dramatiker og de internasjonale Ibsen-stipendiene (imorgen). Det skjer uavhengig av den store prisutdelingen i Oslo.

Det er for dumt.

Har arrangørene og Norge råd – og lov – til ikke å samarbeide?

Statssekretær Wegard Harsvik så ut til å representere Kulturdepartementets politiske ledelse på dagens prisutdeling.

Les andre mediers dekning av pressekonferansen Mnouchkine holdt i dag morges her!

Les om forårets vinner, regissør Peter Brook og hanss vinnerforedrag i Skien ifjor her!