Minneord for Kathrine Tolo

Kathrine Tolo gikk bort 18. august 2021, etter lengre tids sykdom. Hun ble 63 år. Med Kathrines bortgang har det norske scenekunstfeltet mistet en av sine mest markante kunstnere. I møte med Kathrine var det aldri knyttet noen tvil til at det var en estetiker på alle nivå man hadde med å gjøre. Lekende, original, full av livsglede og humor. Kathrine var en kunstner i alt hun gjorde. Alt hun tok i. Hun var en kunstner i hele seg.

Som kostymedesigner og scenograf var Kathrines bidrag til scenekunsten betydelig med rundt hundre produksjoner knyttet til ulike institusjonsteatre og grupper og med turneer nasjonalt og internasjonalt. Hun var blant annet den første scenografen og kostymedesigneren i verden til å sette opp Jon Fosse ved hans dramatikerdebut med Og aldri skal vi skiljast på Den Nationale Scene i Bergen i 1994. Hennes arbeid med dansekompanier som Carte Blanche og Zero Visibility Corp vil nok spesielt bli husket.

Hun hadde bakgrunn fra Statens Håndverks og Kunstindustriskole (1979-83) og arbeidet uanstrengt mellom det frie feltet, institusjonsteatre og operahus. Nærhet til materialene var viktig for Kathrine, og i tillegg til å designe fantastiske kreasjoner og rom, produserte og tilvirket hun også mange verk selv. Det fortsatte hun med både innenfor institusjonsteatrene, og i senere år, i møte med studenter.

Kathrine har satt dype spor etter seg også som lærer og veileder. Hun var ansatt som professor i kostyme på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad fra 2013-20 og som professor i kostyme ved Kunsthøgskolen i Oslo fra 2016. Kathrine oppfordret studentene til å utforske uortodokse materialer og strukturer samt å lage materialer selv. Hun var uredd og utforskende og hadde et brennende ønske om å lage noe man aldri har sett før. Vi som kolleger beundret henne for dette og for den kompromissløse kreativiteten.

Beundret var hun også blant sine studenter. Kathrine var et skattkammer av evner, kreativitet og kunnskap. Det gjorde henne ettertraktet som veileder, også blant studenter i klesdesign. Kathrine var ikke opptatt av grenser, heller ikke mellom kostyme- og klesdesign. For henne handlet alt om formidling.

Kathrine blir beskrevet som en lærer og veileder som hadde en unik evne til å lytte. Hun så og løftet den enkelte student. Hun engasjerte seg mer enn man kan forvente av en lærer og støttet opp om studentene og ga dem selvtillit som yrkesutøvere. Hun utfordret dem til å sprenge grenser, og hun kunne være streng og brutalt ærlig. Både som pedagog og kunstner viste Kathrine oss at det å våge å vise sårbarhet kan være den største styrke.

Kathrine virket både som scenograf og kostymedesigner, men det var nok kostymedesign som lå hennes hjerte nærmest. Hun hadde et sterkt fokus på kostymedesigneren som kunstner. Hun gikk dypt inn i undersøkelsene til ethvert prosjekt og så verdien av å være kunstner inn i et kunstnerfellesskap. I dette fellesskapet var Kathrine en formidabel ressurs – omtenksom, sjenerøs og tilstedeværende. Hun fulgte produksjonene fra start til slutt. På samme måte som hun utfordret studentene til å tenke kreativt og jobbe med nye materialer, ble også kostymesyerne som jobbet med henne utfordret til å tenke nytt rundt hva som kunne brukes til å lage kostymer. De som jobbet med henne satt igjen med en følelse av å ha vært med på å skape noe unikt og å ha vokst som håndverker i prosessen. Skreddere og tilvirkere som fikk jobbe med Kathrine beskriver dette som følelsen av å jobbe i et organisert kreativt kaos, der alle var inkludert.

Kathrine har gått ut av tiden. Det er så altfor tidlig, og det er uvirkelig for oss som var kolleger av henne og som fikk dele tiden med henne. Kathrine var et menneske og en kunstner av og i vår tid. Hun reiste mye og var oppdatert, orientert om strømninger og trender, og hun var engasjert i alt som foregikk. Kathrine var på alle måter til stede som kunstner og menneske – helt til det siste.

Kathrines siste forestilling ble Høna, egget og reven på Riksteatret. Da var hun alvorlig syk og viste imponerende krefter. En kritiker skrev: «Det beste med Riksteatrets nye barneforestilling Høna, egget og reven er det visuelle rommet. På samme måte som barn gjør i lek, omskaper figurene velkjente huslige objekter til stilige rekvisitter og kostymer.»

Et verdig punktum for et fantastisk, inkluderende, lekent og uselvisk kunstnerskap. Vi som var kolleger av Kathrine vil savne henne.

Vi lyser fred over Kathrine Tolos minne.

Silje Sandodden Kise på vegne av kolleger i Norske Scenografer i Creo