Minnenes museum, NIE

Minnenes betydning

HEDDADAGENE: Med enkle virkemidler og konsentrert tilstedeværelse klarer NIE å trekke publikum så langt inn i fiksjonen at grensene til virkeligheten blir uklare.

«Når man dør, eksisterer man videre i minnene til de menneskene som var glade i en. Men når disse dør, da er man borte for alltid.» Disse ordene tilhører Markus, hovedpersonen vi møter i NIEs ungdomsforestilling Minnenes museum. Markus svelget en masse piller og ble borte, men han lever videre i menneskene som var glade i ham – i storebroren, ekskjæresten, naboen og læreren. Sammen rekonstruerer disse scener fra Markus’ liv og skaper et museum av minner i et telt utenfor Nationaltheatret.

Glimt av et brorskap
Vi tas tilbake til 1986 da Markus var seks år, storebror Fredrik ti, Berlinmuren fortsatt stod, Sony Walkman var noe av det kuleste man kunne eie og filmen Karate Kid gjorde alle smågutter tullete av begeistring. Det var også det året da Argentinas Maradona scoret det beryktede håndmålet i VM-kvartfinalen mot England. Inspirert av denne kampen løper guttene ut for å spille fotball, storebror først og lillebror diltende etter som alltid, slik det skal være mellom små brødre. Fredrik irriterer seg imidlertid over at han aldri blir kvitt lillebroren. «Jeg sier det til mamma», truer Markus med hver gang storebroren ber ham om å stikke av og la ham være i fred; en velkjent trussel for de som har vokst opp med småsøsken eller som selv var minst i søskenflokken, og som trussel er skremmende nok til at Fredrik lar Markus være med hvor enn han går.

Det rekonstruerte minnet fra den dagen de dro ut for å spille fotball i ekstase over Maradonas maktprestasjon, og ballen havnet på glassfibertaket på naboens garasje, slik at de måtte klatre opp og bevege seg ut på det for å fiske ballen inn igjen, blir til ved at begge brødrene forteller og spiller det ut foran oss. Noen ganger er de uenige om hvordan det egentlig forløp, for eksempel hvem det var som la merke til ballen på taket først: «No, I spotted it first» – for det er jo slik at noen ganger husker vi hendelser slik vi trodde de forløp, ikke slik de faktisk fant sted. Fredrik faller til slutt gjennom glassfibertaket på naboens garasje når han forsøker å hente ballen, og henger nå i en tynn tråd, mens uredde Markus klatrer etter ham med hodet først. De faller begge ned og blir sittende der i regnet som øser ned gjennom det nylagde hullet, helt til naboen låser opp garasjen og finner dem noen timer senere.

Minnenes museum, NIE.

Denne scenen mellom brødrene i regnet, dukker også opp igjen mot slutten av forestillingen like før Markus bestemmer seg for å slutte å eksistere. Dette bildet gir meg assosiasjoner til de øyeblikkene fra barndommen man husker så godt fordi de var helt perfekte i sin enkelhet – hvor alt var slik det skulle være, tiden stod stille og man ikke hadde en bekymring i verden.

Levende teater
Det er gjennom slike rekonstruksjoner av minner at Markus’ liv blir spilt ut foran oss. Den røde tråden er forholdet mellom brødrene, som er som søskenforhold flest – fylt av uenigheter og kjekling, men også gode stunder med lek og moro. Vi presenteres blant annet for et minne fra da brødrene har blitt eldre og begynt å interessere seg for jenter. Markus klarer her å forhandle seg fram til å få bli i rommet mens broren prøver seg på ei jente, med forbehold om at han snur ryggen til – trusselen om å sladre til mamma er altså fortsatt i aller høyeste grad i bruk.

Vi får også være vitne til minner fra hans første kjæreste – Kathrine som er «kul og hot» – samt vennskapet som utvikler seg mellom ham og den kloke naboen/læreren Ingrid (her er det litt uklart om læreren og naboen er én og samme person ettersom hun spilles av samme skuespiller) som alltid har tid til ham. Innimellom disse minnene snakker Markus direkte til publikum og deler sine indre tanker med oss. Her får vi ta del i de små tingene – som følelsen han hadde da han holdt en pupp i hånden for første gang, riktignok utenpå boblejakken hennes – men også det som stikker dypere og som indikerer et plaget sinn bak det gode smilet. Markus forteller blant annet at samtidig som han ser alt, ser han også ingenting, og han spør hva som egentlig eksisterer mellom minner fra fortiden og drømmer om framtiden.

Med få, men effektfulle rekvisitter og levende beskrivelser maner skuespillerne fram detaljerte bilder av rom og scenarier fra en tid som mange av oss som vokste opp på 1980- og 1990-tallet har et nostalgisk forhold til: CD-spilleren som hadde syv roterende CD-plater, den firkantede, tykke tv-boksen uten fjernkontroll, Nintendo 94, det å blaste Nirvanas album Nevermind på full guffe mens man mister seg selv i musikken. Publikum er plassert på begge sider av scenen tett inntil hverandre på feltstoler, noe som forsterker følelsen av nærhet til aktørene så vel som til hverandre. Skuespillerne beveger seg rundt i hele rommet, også bak publikum.

Veggene rundt oss består av arkivskuffer, som et slags bankhvelv hvor ulike minner har blitt arkivert. Disse skuffene er merket med små lapper: «arkiv for små, små ting», «arkiv for viktige ting», «arkiv for usagte ting», «samling av tvilsomme øyeblikk», «samling av heldige øyeblikk» – et helt liv av minner som vi mennesker samler på, viktige og mindre viktige. Noen av disse skuffene lar seg også åpne, og fungerer som en installasjon som publikum kan utforske i etterkant av forestillingen. Her er det også muligheter for at tilskuerne kan skrive ned et spesielt minne, som de kanskje kom til å tenke på under forestillingen, og legge i en arkivskuff.

Engasjerte publikummere
I en scene er Markus nesten vitne til brorens seksuelle debut når han gjemmer seg i skapet på rommet hans (han trodde han var alene hjemme og snek seg derfor inn på brorens rom for å høre på Nirvana). I etterkant spør han broren om hvordan det var. «Magical», svarer storebror. «Is that good, magical?», spør en ettertenksom Markus. «Ja!», hører vi plutselig en dame blant publikum svare, før hun skjønner at hun har levd seg litt for mye inn i det som skjer på scenen, og tilskuerne bryter ut i latter over hvor engasjert man er i disse historiene som fortelles og menneskene som forteller dem. Skuespillerne er også svært dyktige til å innlemme tilskuerne i det som skjer – de stiller oss spørsmål, er veldig oppmerksomme på reaksjonene som kommer og spiller på disse. Denne tryggheten i materialet og karakterene de spiller, kan nok også komme av at de har spilt forestillingen mange ganger de siste fem årene forestillingen har vært i NIEs repertoar.

Minnenes museum, NIE.

Aktørene gjør rett og slett en fantastisk jobb, både skuespillerne og musikerne, som sitter i det ene hjørnet, men som også tidvis kommer fram på scenen for å sette stemningen. Dagfinn Tutturen som spiller Markus, skildrer en klassisk rampegutt med glimt i øyet og lurt smil – den gutten som alle kjenner igjen fra barndommen – men mestrer også å formidle det underliggende alvoret som finnes i gutten. Kieran Edwards i rollen som storebror Fredrik, framviser en komisk timing i Ricky Gervais’ liga. Iva Moberg (Ingrid) og Guri Glans (Kathrine) gjør også flotte og troverdige prestasjoner.

Nært om livet og døden
Selvmord er fortsatt et til dels tabubelagt tema som er utfordrende å behandle scenisk. På to dager har jeg sett to forestillinger som mestrer å formidle hva det innebærer for de nærmeste når et barn eller en ungdom tar livet av seg, på en måte som innbyr til refleksjon og ettertanke: først Goksøyr og Martens’ forestilling 11 år på Det Norske Teatret, så Minnenes museum. Inngangen til temaet er helt forskjellig i disse forestillingene – førstnevnte setter søkelys på de alvorlige konsekvensene mobbing kan ha for et barn, samtidig som den formidler at de bakenforliggende årsakene for selvmord er komplekse. Minnenes museum påpeker også denne kompleksiteten, men skildrer i hovedsak hvordan ønsket om å dø kan komme fra en indre uro. Markus er på mange måter en tilfreds gutt, men han takler ikke livets forgjengelighet og strever med å finne sin plass i en verden hvor alt går for fort: «Do you ever have the feeeling that the earth moves so fast that you might fall off?», spør Markus boren på et tidspunkt, og litt senere den eldre naboen og læreren Ingrid. Det er som om han vil fange tiden, stoppe den fra å gå fortere: «Maybe we can stay here on the balcony forever», sier han til broren i siste scene. Her dukker bildet av brødrene i regnet opp igjen. Broren tar kommentaren som en spøk, men for Markus er det fullstendig alvor. Senere denne dagen tar Markus livet sitt.

Samtidig som forestillingen behandler det vanskelige temaet selvmord, retter den først og fremst fokus på selve livet: på hvordan et levd liv lagres i form av minner hos ethvert menneske som har kjent vedkommende, og at disse minnene, bevisst og ubevisst, lever videre i dem. Det oppleves som en slags trøst i møte med døden. Forestillingen formidler alvoret med humor og nærhet, og setter i gang refleksjoner om det som har vært, det som aldri kommer tilbake, det som bare eksisterer i våre minner.

Minnenes museum er en sjeldent god forestilling for både unge og voksne, som biter seg fast i en og som jeg håper flest mulig får anledning til å oppleve.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER