Bilde: ROM7 Kulta Tromsø 2010 foto: Kulta / Marja Kristine Reibo Gundersen

Mellom lek og virkelighet

ROM-prosjektet er et bevis på at vanlige mennesker kan vinne over
storpolitikken ved hjelp av mot, kunnskap og tilgang på tekniske
hjelpemidler, men de må passe seg så ikke pedagogikken tar
overhånd, skriver Elin Danielsen om forestillinga ROM i regi av
scenekunstprosjektet Kulta i Tromsø.

Av Elin Danielsen
foto: Kulta/Marja Kristine Reibo Gundersen

ROM er produsert av Kulta; kompetansesenter for sirkus, teater,
scene og regi i Tromsdalen, der både voksne profesjonelle og ungdom
er aktører. Her jobber frivillige og profesjonelle side ved side,
innafor etablerte, profesjonelle rammer. Nettopp dette er Kultas
enestående styrke; Kulta som konsept er både pedagogisk og
kunstnerisk.

I ROM tar Kulta utgangspunkt i Tromsø og Gazas vennskapsbånd,
gjennom et felles treårig kulturprogram der begge byene samles i
kunsten. Tittelen ROM henspeiler på de fysiske og mentale rommene
vi mennesker omgir oss med. Og det er først og fremst de unges rom
vi møter i Kultas forestilling; deres erfaringer, livsutfordringer,
redsler og gleder. Hvordan rom definert av autoriteter påvirker dem
i deres egne rom. I arbeidet med forestillinga ble det virtuelle
rommet; internett, et viktig felles møtested mellom Gaza- og
Tromsø-ungdom. Her har ungdommene arbeidet med bl.a. tekst, musikk,
rap og dans. Klimaet i det internasjonale politiske rommet hadde
for høye vegger og for smale dører til at ungdommene kunne slippe
inn i hverandres fysiske rom. Forestillinga viser imidlertid at
ungdommens iboende evne til å være i forkant av voksne har vært
sterkt tilstede; det virtuelle rommet var ikke voksenkontrollert og
ungdommene fant dermed en mulighet til å skape et eget rom på egne
premisser.

Pålogga

Lyden av vinden følger publikum inn i blackboksen mellom
scenetepper, over scenegulvet og opp i amfi. Ungdom i Gaza er
pålogga og følger med fra andre sida av kloden. Vi vet at de kan se
oss selv om vi ikke kan se dem, og vi kan vinke til dem mens vi går
opp mot amfiet. Fire veggelementer deler scenen i to. Vel oppe i
amfiet ser vi sortkledte ungdommer, som alvorlige installasjoner,
på scenen. Sakte flytter de seg mellom hverandre. Forsiktige
berøringer skaper forsiktige bevegelser som endrer rommets
struktur. De fire veggelementene flyttes bak på scena og blir til
en mur eller et ubleka lerret. Fire blågrønne figurer;
forestillingas fortellere, kommer inn på scenen med undersøkende
blikk, målebånd og kikkert. Måler de usynlige veggene og definerer
dører som ikke er der. Ned langs gulvet, opp i lufta. – Ka e det
egentlig vi leite etter? – Det vet vi jo ikke. Det e det vi skal
finne ut.

De blågrønne skikkelsene definerer en nyfikenhet, friskhet og
åpenhet som setter standard for forestillinga. Kanskje er det selve
kjernen av det Kulta holder på med – i alt de gjør – som her
presenteres: verden er forunderlig; gå ut og opplev, undersøk, åpne
opp og bli kjent.

Episodisk

Dramaturgisk er ROM bygd opp episodisk, der hver scene eller
episode er et eget rom, i følge programmet. Et fragment av en
større helhet. Instruktør Bente Reibo trekker parallellen til
ungdomstida som ”… en rekke raske klipp…”, ”… biter som skal samles
til et helt voksenmenneske en gang. I Gaza som i Tromsø”. De ulike
gruppene ved Kulta; scenekamp, sirkus og teater; alle sammen får
sitt rom til å vise sin tolkning av rom-begrepet. Det er kule beats
og hvite baller, kjegler og sverd. Vi presenteres for humoristisk
scenekamp, en sleeky blanding av James Bond og Matrix, der
slipskledte spioner bekjemper hverandre med myke bevegelser i
elegant koreografi. Maskespill, dans, stokkekunst, tissue; det er
mange uttrykk som skal vises fram i forsøket på å definere begrepet
rom.

Også de unge i Gaza viser oss noen av sine rom. På bakveggen
projiseres palestinske barn som leker mellom skittenhvite ruiner av
betong og jernskrap. De leker krig. Tar hverandre som fanger,
sikter på hverandre med lekevåpen. Det lekende rommet er midt i det
virkelige rommet, lekekrigen midt i den virkelige krigen. Dette
vanviddets rom kjenner vi fra dagsrevyens nyhetsreportasjer. Godt
er det derfor at Kulta ikke faller for fristelsen til kun å dvele
ved det ubarmhjertige som vi vet eksisterer, men også viser oss det
ukjente rommet av glede som lever vegg i vegg med sorgen i Gaza.
Scenen med de palestinske guttene som sitter foran datamaskinen i
hettegenser, skyper med tromsøungdom, røyker pipe og hører på hip
hop er et herlig eksempel som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Entusiasme

Det er ingen tvil om at Kulta er en kraftfull base av mennesker
proppfulle av talent. Mennesker med mot og formidlingslyst.
Ungdommelig entusiasme som den vises i ROM smitter lekent over på
et premiereklart publikum, og jeg får lyst til å bli både akrobat
og scenekamputøver! Når jeg allikevel merker at jeg begynner å
kjede meg vel en time ut i forestillinga, er det ikke utøverne som
feiler. Den jevne strømmen av ulike uttrykk som følger etter
hverandre når ikke helt fram. Strukturen blir for repetitiv og
selvsagt til at man klarer å holde ihvertfall denne publikummeren i
ånde i løpet av en og en halv time. Totalt sett opplever jeg at
dynamikken og kontrastene i stor grad uteblir. Jeg blir
forutintatt, ser hva som kommer før det kommer. Det er for langt
mellom de sterke visuelle bildene som berører, det skapes for få
reflekterende luftrom som gir meg mulighet til å dvele uten
forklaring. Hvor ble det av pauserommet?

Noen av episodene blir dessuten litt i overkant. Jeg har en følelse
av at det er voksenstyrt i en retning som ikke nødvendigvis
samsvarer med det jeg opplever skal formidles. Det er når aktørene
slipper å etterligne det profesjonelle teatrets tradisjonelle
spillestil at de åpner opp og viser oss glimt fra sine indre, unge
rom som jeg tror på. Det er forskjell på kunsten å spille teater og
teaterkunst, og for meg tenderer regien i ROM mot å demonstrere
kunsten å vise fram noe framfor selve kunsten.

Pedagogisk prosjekt

Ser man nærmere på Kulta som pedagogisk prosjekt, er det lett å
ville se ROM i et annet lys. Kulta skriver på hjemmesida si at de
er “…en felles plattform for skapende og utøvende kunstnere, et
sted for undervisning og læring, et møtested for profesjonelle, for
amatører, for generasjoner”. ROM viser at denne definisjonen henger
tett sammen med det praktiske teaterarbeidet de gjør. Scenekunsten
de produserer har ikke bare en estetisk verdi, men fyller en viktig
funksjon som pedagogisk base der unge mennesker får utvikle seg til
selvstendig tenkende mennesker. Kanskje er det derfor instruktøren
har sluppet til så mange ulike elementer og ikke strammet inn. Det
er synd, for denne dobbelheten er spennende og kan i seg selv åpne
opp nye rom. Pedagogisk prosjekt trenger ikke å bety mindreverdig
kunst.

Det er sterkt å vite at mennesker som er så langt unna oss reint
fysisk samtidig er så nær at vi kan vinke til hverandre via et
videokamera. At politiske maktstrukturer ikke kan forhindre at vi
ser hverandre og tar del i noe sammen. For meg er det denne
konteksten som gjør ROM til noe mer enn en ordinær forestilling med
akrobatikk som krydder; prosjektet går ut over scenekanten og inn i
hver enkelt av oss som er til stede, ansvarliggjør og viser oss
alle at sammen har vi noe vi skulle ha sagt, vi må bare tørre å si
det!

Politisk scenekunst

Siste episode i forestillinga viser tydelig hvorfor dette er et
sterkt politisk stykke scenekunst. Scenen fylles opp av utøverne,
en etter en entrer de scena. Min umiddelbare reaksjon er en viss
bekymring for noe klisjeaktig klamt noe, men da ungdommene massivt
stiller seg med ansiktene alvorlig vendt opp mot sine venner i Gaza
på andre sida av kameralinsa, kjenner jeg hvilket et massivt opprop
denne forestillinga faktisk er. Og jeg får klump i halsen.
ROM-prosjektet er et bevis på at vanlige mennesker kan vinne over
storpolitikken ved hjelp av mot, kunnskap og i denne sammenheng
tilgang på tekniske hjelpemidler. Ved bruk av internett klarte de å
overrumple gråhåra, politiske besservissere, rive gamle vegger og
skape nye og åpnere rom der det er plass til langt flere enn i de
gamle. Nettopp derfor beviser Kulta og Bente Reibo at ROM et
livsnødvendig prosjekt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER