Mellom lek og virkelighet

Av Elin Danielsen foto: Kulta/Marja Kristine Reibo Gundersen

ROM er produsert av Kulta; kompetansesenter for sirkus, teater, scene og regi i Tromsdalen, der både voksne profesjonelle og ungdom er aktører. Her jobber frivillige og profesjonelle side ved side, innafor etablerte, profesjonelle rammer. Nettopp dette er Kultas enestående styrke; Kulta som konsept er både pedagogisk og kunstnerisk.

I ROM tar Kulta utgangspunkt i Tromsø og Gazas vennskapsbånd, gjennom et felles treårig kulturprogram der begge byene samles i kunsten. Tittelen ROM henspeiler på de fysiske og mentale rommene vi mennesker omgir oss med. Og det er først og fremst de unges rom vi møter i Kultas forestilling; deres erfaringer, livsutfordringer, redsler og gleder. Hvordan rom definert av autoriteter påvirker dem i deres egne rom. I arbeidet med forestillinga ble det virtuelle rommet; internett, et viktig felles møtested mellom Gaza- og Tromsø-ungdom. Her har ungdommene arbeidet med bl.a. tekst, musikk, rap og dans. Klimaet i det internasjonale politiske rommet hadde for høye vegger og for smale dører til at ungdommene kunne slippe inn i hverandres fysiske rom. Forestillinga viser imidlertid at ungdommens iboende evne til å være i forkant av voksne har vært sterkt tilstede; det virtuelle rommet var ikke voksenkontrollert og ungdommene fant dermed en mulighet til å skape et eget rom på egne premisser.

Pålogga

Lyden av vinden følger publikum inn i blackboksen mellom scenetepper, over scenegulvet og opp i amfi. Ungdom i Gaza er pålogga og følger med fra andre sida av kloden. Vi vet at de kan se oss selv om vi ikke kan se dem, og vi kan vinke til dem mens vi går opp mot amfiet. Fire veggelementer deler scenen i to. Vel oppe i amfiet ser vi sortkledte ungdommer, som alvorlige installasjoner, på scenen. Sakte flytter de seg mellom hverandre. Forsiktige berøringer skaper forsiktige bevegelser som endrer rommets struktur. De fire veggelementene flyttes bak på scena og blir til en mur eller et ubleka lerret. Fire blågrønne figurer; forestillingas fortellere, kommer inn på scenen med undersøkende blikk, målebånd og kikkert. Måler de usynlige veggene og definerer dører som ikke er der. Ned langs gulvet, opp i lufta. – Ka e det egentlig vi leite etter? – Det vet vi jo ikke. Det e det vi skal finne ut.

De blågrønne skikkelsene definerer en nyfikenhet, friskhet og åpenhet som setter standard for forestillinga. Kanskje er det selve kjernen av det Kulta holder på med – i alt de gjør – som her presenteres: verden er forunderlig; gå ut og opplev, undersøk, åpne opp og bli kjent.

Episodisk

Dramaturgisk er ROM bygd opp episodisk, der hver scene eller episode er et eget rom, i følge programmet. Et fragment av en større helhet. Instruktør Bente Reibo trekker parallellen til ungdomstida som ”… en rekke raske klipp…”, ”… biter som skal samles til et helt voksenmenneske en gang. I Gaza som i Tromsø”. De ulike gruppene ved Kulta; scenekamp, sirkus og teater; alle sammen får sitt rom til å vise sin tolkning av rom-begrepet. Det er kule beats og hvite baller, kjegler og sverd. Vi presenteres for humoristisk scenekamp, en sleeky blanding av James Bond og Matrix, der slipskledte spioner bekjemper hverandre med myke bevegelser i elegant koreografi. Maskespill, dans, stokkekunst, tissue; det er mange uttrykk som skal vises fram i forsøket på å definere begrepet rom.

Også de unge i Gaza viser oss noen av sine rom. På bakveggen projiseres palestinske barn som leker mellom skittenhvite ruiner av betong og jernskrap. De leker krig. Tar hverandre som fanger, sikter på hverandre med lekevåpen. Det lekende rommet er midt i det virkelige rommet, lekekrigen midt i den virkelige krigen. Dette vanviddets rom kjenner vi fra dagsrevyens nyhetsreportasjer. Godt er det derfor at Kulta ikke faller for fristelsen til kun å dvele ved det ubarmhjertige som vi vet eksisterer, men også viser oss det ukjente rommet av glede som lever vegg i vegg med sorgen i Gaza. Scenen med de palestinske guttene som sitter foran datamaskinen i hettegenser, skyper med tromsøungdom, røyker pipe og hører på hip hop er et herlig eksempel som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Entusiasme

Det er ingen tvil om at Kulta er en kraftfull base av mennesker proppfulle av talent. Mennesker med mot og formidlingslyst. Ungdommelig entusiasme som den vises i ROM smitter lekent over på et premiereklart publikum, og jeg får lyst til å bli både akrobat og scenekamputøver! Når jeg allikevel merker at jeg begynner å kjede meg vel en time ut i forestillinga, er det ikke utøverne som feiler. Den jevne strømmen av ulike uttrykk som følger etter hverandre når ikke helt fram. Strukturen blir for repetitiv og selvsagt til at man klarer å holde ihvertfall denne publikummeren i ånde i løpet av en og en halv time. Totalt sett opplever jeg at dynamikken og kontrastene i stor grad uteblir. Jeg blir forutintatt, ser hva som kommer før det kommer. Det er for langt mellom de sterke visuelle bildene som berører, det skapes for få reflekterende luftrom som gir meg mulighet til å dvele uten forklaring. Hvor ble det av pauserommet?

Noen av episodene blir dessuten litt i overkant. Jeg har en følelse av at det er voksenstyrt i en retning som ikke nødvendigvis samsvarer med det jeg opplever skal formidles. Det er når aktørene slipper å etterligne det profesjonelle teatrets tradisjonelle spillestil at de åpner opp og viser oss glimt fra sine indre, unge rom som jeg tror på. Det er forskjell på kunsten å spille teater og teaterkunst, og for meg tenderer regien i ROM mot å demonstrere kunsten å vise fram noe framfor selve kunsten.

Pedagogisk prosjekt

Ser man nærmere på Kulta som pedagogisk prosjekt, er det lett å ville se ROM i et annet lys. Kulta skriver på hjemmesida si at de er “…en felles plattform for skapende og utøvende kunstnere, et sted for undervisning og læring, et møtested for profesjonelle, for amatører, for generasjoner”. ROM viser at denne definisjonen henger tett sammen med det praktiske teaterarbeidet de gjør. Scenekunsten de produserer har ikke bare en estetisk verdi, men fyller en viktig funksjon som pedagogisk base der unge mennesker får utvikle seg til selvstendig tenkende mennesker. Kanskje er det derfor instruktøren har sluppet til så mange ulike elementer og ikke strammet inn. Det er synd, for denne dobbelheten er spennende og kan i seg selv åpne opp nye rom. Pedagogisk prosjekt trenger ikke å bety mindreverdig kunst.

Det er sterkt å vite at mennesker som er så langt unna oss reint fysisk samtidig er så nær at vi kan vinke til hverandre via et videokamera. At politiske maktstrukturer ikke kan forhindre at vi ser hverandre og tar del i noe sammen. For meg er det denne konteksten som gjør ROM til noe mer enn en ordinær forestilling med akrobatikk som krydder; prosjektet går ut over scenekanten og inn i hver enkelt av oss som er til stede, ansvarliggjør og viser oss alle at sammen har vi noe vi skulle ha sagt, vi må bare tørre å si det!

Politisk scenekunst

Siste episode i forestillinga viser tydelig hvorfor dette er et sterkt politisk stykke scenekunst. Scenen fylles opp av utøverne, en etter en entrer de scena. Min umiddelbare reaksjon er en viss bekymring for noe klisjeaktig klamt noe, men da ungdommene massivt stiller seg med ansiktene alvorlig vendt opp mot sine venner i Gaza på andre sida av kameralinsa, kjenner jeg hvilket et massivt opprop denne forestillinga faktisk er. Og jeg får klump i halsen. ROM-prosjektet er et bevis på at vanlige mennesker kan vinne over storpolitikken ved hjelp av mot, kunnskap og i denne sammenheng tilgang på tekniske hjelpemidler. Ved bruk av internett klarte de å overrumple gråhåra, politiske besservissere, rive gamle vegger og skape nye og åpnere rom der det er plass til langt flere enn i de gamle. Nettopp derfor beviser Kulta og Bente Reibo at ROM et livsnødvendig prosjekt.