Norsk Dramatikkfestival arrangeres annethvert år og har eksistert siden 1985. Under festivalen blir et knippe helt nyskrevne scenetekster lest og enkelt iscenesatt av erfarne skuespillere og regissører.
Ti innsendte tekster er plukket ut til festivalen av en jury, som har vurdert tekstene anonymt. Scenekunst.no har fått smugtitte på et lite utvalg i tidlige versjoner. Tekstene er personlige og forskjellige både i form og innhold, men de har også fellestrekk. Ett av dem er at flere av tekstene på ulike måter inviterer leseren åpent inn i det fiktive ved teatersituasjonen og bruker det som inngang til en mer realistisk tematikk. Noen beveger seg helt over i et surrealistisk og eventyraktig landskap.
Telling and showing
I Martin Lotheringtons Tropefosisk sitter for eksempel en fyr ved navn Jens i "verdens høyeste boligblokk, […] en vertikal labyrint" og blir konfrontert med sin egen fortid i møte med tre anonyme kvinner som banker på døren etter å ha gått seg bort i korridorene. Innimellom samtalene med kvinnene spiller Jens sin egen familie med klassiske middagsbord-replikker i roller som "Jens som mor", "Jens som Jens som barn" og "Jens som Frans som barn". Mor, broren Frans og en vaktmester figurerer samtidig som selvstendige roller, noe som gir en slags dobbel iscenesettelse av situasjoner Jens ser tilbake på. Enten man ser dem som likestilte med Jens eller som hans mentale projeksjoner, gir de tre kvinnene en tredelt, eventyraktig dramaturgi. Ingen av de tre kommer seg ut av leiligheten igjen, og de blir konsumert av Jens på mer enn én måte.
Også i Hanne Ramsdals Åtte minutter blir situasjoner iscenesatt og referert samtidig. Selv om aktørene på scenen rent fysisk er i samme rom, befinner de seg på ulike punkter i tid i historien de alle er en del av. Protagonisten June introduseres med en tekst der hun forutsier hva som vil skje mellom henne og Herman, en gutt hun nylig har møtt. Når to andre aktører, søster og bror, kommer inn på scenen, har det June forutså, tilsynelatende skjedd, og June kommenterer søsknenes bevegelser fra sidelinjen uten at de forholder seg til henne. Samtidig blir det stadig flere kontaktpunkter mellom det vi ser på scenen og det lille vi får vite om June selv.
Flukt fra steder og fra seg selv
Brent jord av Kathrine Nedrejord er en mer klassisk dramatisk tekst, men med tydelig dokumentarisk utgangspunkt. Vi møter syv personer i det man etter hvert forstår er en flukt fra Finnmark under annen verdenskrig, fra tysk okkupasjonsmakt og den brente jords taktikk. Teksten har imidlertid trekk som knytter an til Lotheringtons labyrint. Stedene står tydeligere fram enn personene – de siste er nummerert fra 1 til 7 og har bare navn når en annen omtaler dem. Vi får vite hva de flykter fra, men samtidig er det gjennom store deler av teksten usikkert akkurat hvor personene som snakker, er – og fortellerperspektivet veksler hele tiden. Det gjør at karakterene vokser gradvis fram og skaper en uklarhet som er med på å vise flukten som noe kaotisk og potensielt farlig.
Sara Li Stensrud tar med seg eventyret inn på scenen helt eksplisitt i sin tekst Hans og Grete i parterapi. Utgangspunktet – et søskenpar i parterapi – er en usannsynlig setting. Her frigjør det teksten på en fascinerende måte fra å skulle være en konvensjonelt dyster historie om forhold på hell og samliv som ikke virker og åpner for en overskuddspreget tur inn i to svarte sinn som er svarte på to ganske forskjellige måter. Der Grete renner over av gamle ordtak og visdomsord om hvordan livet bør leves, men prinsipielt lever med minst én fot i graven, er Hans mer selvsentrert og selvmedlidende. De to kjenner hverandre ut og inn og kappes om å være så infame de kan, både mot hverandre og mot terapeuten som etter hvert blir offer for noen grep som bare eventyrfigurer rår over.
Mye kan ha skjedd med disse fire tekstene fra råmanus til scene. Så grunnene er mange til å stikke hodet inn på Dramatikkens hus i kveld, i morgen eller søndag. Festivalledelsen har også funnet plass til å invitere fagfolk fra andre deler av scenekunstfeltet til å gi sitt perspektiv på hva en scenetekst kan være, og til samtaler med dramatikerne.
