S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Nicolai Strøm-Olsen – 19. januar 2012

Mangler kritisk holdning

Shen Tes butikk oversvømmes, hun kler seg ut som sin fetter i Det gode mennesket frå Sezuan.


Publisert
19. januar 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Teksten er opprinnelig skrevet for Minerva av Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982). Strøm-Olsen er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.

Det gode mennesket frå Sezuan, Berthold Brecht, Regi: Philipp Tiedemann, Det Norske Teatret, 13.1-25.2


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/mangler-kritisk-holdning/
Facebook

Det gode mennesket frå Sezuan har et totalt forkvaklet budskap. Men teatrene setter det opp uten problematisering, og media elsker det.

Vi er inne i 2012. De av oss som i håpet at året skulle bli lysere enn 2011, at det skulle vise seg at finansavisene hadde et noe pessimistisk blikk på det kommende året, vi kan starte med å korrigere våre håp.

Alt kommer til å gå til helvete. Det er konklusjonen man kan trekke fra årets åpningsforestillinger på tre av landets offentlige teatre. For her tilbys, åpenbart uavhengig av hverandre: Berthold Brecht (1898-1957).

På Den Nationale Scene i Bergen kan publikum fascineres av Mor Courage (1940), trønderne kan glede seg over Arthoro Uis (1941), et stykke omhandler Hilters seierrike ferd til makten, og vi som sitter trygt ved makten i hovedstaden kan reflektere over hva det betyr å være et godt menneske etter å ha sett Det Norske Teaters Det Gode Mennesket frå Sezuan (1942).

Ikke siden AKP(m-l) hadde sine glansdager på 1970-tallet har Berthold Brecht blitt spilt med samme entusiasme på norske teatre.

Det gode blir ondt Store Norske Leksikon skriver følgende om stykket: ”Det gode menneske fra Sezuan, drama (1942) av Bertolt Brecht, et av hans lærestykker hvor Brecht ved hjelp av den såkalte fremmedgjøringseffekten fremstiller verden som et resultat av konflikter mellom samfunnsklassene. Stykket bygger på en kinesisk legende og skal vise at forholdene under kapitalismen tvinger også det gode mennesket til ondskap.”

Kort fortalt følger Det gode mennesket frå Sezuan den prostituerte Shen Te (Ane Dahl Torp). Shen Te er den eneste i Sezuan som gir tre guder husly når de strander i byen på søken etter et godt menneske, noe de åpenbart ikke har funnet. Gudene er i ferd med å gi opp verden, men hvis de finner et godt menneske, vil verden bestå.

Shen Te er dette gode mennesket. Som belønning for sin godhet får hun penger av gudene. For pengene kjøper hun en tobakksbutikk, som snart blir oversvømmet av mennesker (snyltere, fattige, venner av Shen Te – sett inn det som passer) som vil ha tobakk og mat. For å jage dem unna, kler hun seg ut som sin «onde» fetter. Noe senere treffer hun en mann, Yang Sun (Tobias Santelmann), som hun redder fra å henge seg selv. Men han vil bare lure til seg pengene hennes.

Når hun blir gravid, og Sun har sviktet henne enda en gang, bestemmer hun seg for å starte en tobakksfabrikk. Hun kler seg ut som sin fetter, og får menneskene (de fattige, snylterne, vennene av Shen Te) som tror at hun er forsvunnet, til å arbeide. I tillegg utnytter hun barn. Yuan Sun, som har prøvd å lure henne to ganger, blir hennes forretningsfører. Men også han snur seg til slutt mot henne for å ta over virksomheten, og anklager «fetteren» for å ha drept Shen Te.

Shen Tes butikk oversvømmes, hun kler seg ut som sin fetter i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Hun dras for retten og tilstår til slutt at hun har blitt til sin «onde» fetter for å redde seg selv og sitt kommende barn. Hun avslører seg, og stykket har en «åpen» slutt. En epilog kommer med en formaning om at vi må skape et samfunn som tillater mennesket å være godt.

Ingenting med virkeligheten å gjøre Brecht ønsker at ideene skal stå i sentrum. Han bruker derfor det han kaller det episke teater, eller fremmegjøringseffekten. Det episke teater kjennetegnes, ifølge Brecht, ved å være fortellende i stedet for handlende. Det lar enkeltescener stå for seg selv i stedet for at de glir over i hverandre. Publikum skal ikke la seg oppsluke av handlingen, men være kritiske iakttagere. Som en del av fremmedgjøringseffekten lar Brecht skillet mellom Shen te og fetteren være åpenbart, slik at det virker utroverdig.

Det går altså ikke an å kritisere et Brecht-stykke for at personene oppfører seg totalt urealistisk, hvilket Shen Te gjør, at settingen er parodisk, at karakterene er ekstreme typer som ikke eksister, og at man ikke tror på det som skjer. For det er intensjonen.

Med det i bakhodet må man si at Det Norske Teater og regissør Philipp Tiedemann lykkes meget godt. Skuespillerne fremstår som flate karakterer, og de overspiller. Med unntak av Shen Te og fortellerskikkelsen har de de fleste karakterene på seg noe som minner om klovnekostymer. De er tykke, og alle har hetter på hodet. Hvorfor, det forstår jeg ikke, men målet oppnås. Jeg trodde ikke på noe av det jeg så og brydde meg ikke om noen av karakterene.

Regissøren gjorde imidlertid en åpenbar feil, spesielt i starten av stykket. Shen Te børster håret i vinduet og holder en monolog om hvor vanskelig det er å være god når prisene er så høye. Shen Te virker her troverdig.

Er det godt å være selvutslettende god? Spørsmålet man skal lene seg tilbake og stille mens man ser på stykket, er: Hvordan tvinger samfunnet et «godt» menneske til å «herdes» og bli «ondt». Det er et interessant spørsmål. Men stilles spørsmålet i stykket?

Om man aksepterer premisset om at Shen Te er god når hun lar seg utnytte, men blir ond når hun starter en fabrikk og får folk til å arbeide for seg, stilles spørsmålet. Det er den åpenbare tolkningen, og i denne oppsetningen er det den underforståtte meningen.

I slutten av stykket har de fleste av karakterene snudd seg imot Shen Te og mener hun er blitt ond. Men fellesnevneren for er at alle karakterene utnyttet henne. Selv Brecht lar slutten være åpen i forhold til Shen Tes godhet. Til og med en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god.

Man kunne hevde at det er folks ondskap som gjør Shen Tes gode handlinger selvutslettende. Hadde de bare ikke utnyttet henne, ville hun kunnet fortsatt å være god. Men det forutsetter at man mener at det å gi til andre helt uten å stille krav til dem, er godhet.

Shen Te gir de fattige mat når de ber om det, uten å stille motytelse – noe som gjør at de aldri forbedrer seg og i stedet fortsetter å utnytte henne. Er det en god handling om den ene part i et parforhold gir alkoholikeren alkohol slik at hun fortsetter å utnytte ham?

Shen Te stilles for retten i Det gode mennesket frå Sezuan. Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret.

Man kunne også hevde at samfunnet gjør alle onde fordi det tvinger folk til å utnytte hverandre. Men det innebærer i ytterste konsekvens at man ikke har en fri vilje. Det finnes ikke individer som kan velge å være gode, kun et samfunn. I såfall kan man ikke gjøre noe som helst, kun vente på at gudene skal ødelegge samfunnet slik at man kan begynne på nytt. Gudene i stykket vil jo faktisk ødelegge samfunnet hvis de ikke finner et godt menneske.

Enhver annen løsning på problemet vil innebære at vi faktisk har fri vilje til å bryte ut av det «onde» samfunnet. Aksepterer vi det, faller hele stykkets byggverk.

Det er et sørgelig budskap, som jeg er uenig i. Dessverre blir det verre.

Totalitær Sosialisme For stykket bygger på et premiss om at vi lever i et samfunn der godhet ikke kan forekomme. Men Shen Te er god i begynnelsen. De totalt karikerte skikkelser utsier noe om virkeligheten, og budskapet er, kort sagt: Alle mennesker i dette samfunnet er noen onde svin, her kan man bare være god når man lar seg utnytte.

Jeg skal ikke gå grundig inn på hva et slikt menneskesyn kan rettferdiggjøre politisk. Men stykkets konklusjon er klar: Frykt ikke, det er noe vi kan gjøre. Shen Te spør hvorfor «de fattige» ikke gjør opprør. De burde gjøre det, er naturligvis det implisitte poenget fra Brecht.

Som publikum kan man narres til å tro at «de fattige» faktisk ikke gjør opprør, og takke Gud for deres passivitet. Men Europas historie viser at om ikke de fattige gjør det, så utfører en rekke velmenende intellektuelle opprøret for dem, med katastrofale resultater.

På slutten av stykket kommer det en monolog hvor publikum oppfordres til å endre samfunnet nå slik at godhet kan eksistere. Monologen slutter med en formaning om at vi faktisk må gjøre det. Vi MÅ. MÅ. MÅ. For i dagens samfunnet kan ikke et godt menneske leve ut sin godhet.

I tre ulidelig sakte regisserte timer serveres man altså en ekstremt radikal politisk filosofi som er like simpel som den er menneskefientlig, og som ville blitt avkledd i ethvert partiprogram.

Det elskes av pressen Men anmeldere elsker det. Det gode mennesket frå Sezuan har fått gode kritikker både i Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen.

Før premeren kjøper Dagbladets Terje Mosnes helt uten motforestillinger historien om at Shen Te var god og ble ond. Noe tidligere gjør samme avis en større sak om at Brecht igjen er aktuell fordi samfunnet vårt går av skaftet, og mener at politikere som Clinton, Strauss-Kahn og Berlusconi er typiske Brecht-karakterer. Aksepterer man altså at Clinton og Hitler har likhetstrekk? Riktignok sier regissør Harry Guttormsen i Trondheim at Brechts løsninger er litt naive, men heller ikke her rettes et kritisk blikk mot det moralske eller politiske innhold.

Det skrives at Brecht er politisk teater, men stilles ikke spørsmål ved om han har noe interessant å si eller om innholdet er forkvaklet. Bør ikke politiske stykker også vurderes på det politiske innholdet? Og er det ikke på sin plass å kalle Det gode mennesket frå Sezuan god, gammeldags sosialistpropaganda, å peke på at stykket setter opp en ugyldig allegori, at du tvinges til å kjøpe en totalitær historiefortelling?

Aftenpostens anmeldelse av Therese Bjørneboe virker faktisk ganske begeistret. Anmelderen peker på skyskrapere på scenen som referanser til dagens drabantbyer i Europa og den tredje verden og mener skildringen av barnearbeid er svært god. Monologen på slutten var ifølge kritikeren fantastisk.

Det er ikke noe galt i å spille Brecht. Det er heller ikke noe galt i å like ham, selv om jeg misliker ham (hvorfor er dette stykket i det hele tatt kanonisert?). Men når kulturlivet og kritikere ukritisk sluker budskapet til en mann som lenge trodde han fant det gode samfunn i DDR, mangler de en kritisk holdning.

Denne teksten er opprinnelig skrevet for tidsskriftet Minerva og publisert på Minerva.no.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no