Malmfrid Hovsveen Hallum vinner av den nasjonale Ibsenprisen 2018

Prisen er en statuett av Nina Sundbye og 150 000 kroner. De to andre nominerte til prisen var Å telle til null av Kristofer Blindheim Grønskag og Korps av Knut Nærum. Juryen har kommet med følgende begrunnelse for vinneren:

«Solveigs 2. sang» er et dramatisk dikt i halen på – og i respons til – Henrik Ibsens sjangermessige forløper om antihelten Peer. Hallum løfter derimot Solveig frem i lyset. Objektet blir gjort til det handlende subjektet. Dramaet fortsetter der Solveig står igjen i tredje akt av «Peer Gynt», og viser hvor rått og brutalt den sterke kjærligheten med nødvendighet øver påtrykk på oss.

Med et lydhørt og affektivt språk presenterer «Solveigs 2. sang» oss for en kvinne som innhentes av forsøkene sine på løsrivelse. Intertekstuelle referanser limer både språkrytmen og karakteren fast til mannen Peer, han som gikk fra henne, han hvis minne hun gang på gang forsøker å kvitte seg med.

Dramatikeren skriver medrivende, med sprang i rom og tid, og teksten kaster seg mellom det lyrisk reflekterte og en aggressiv desperasjon. På et imponerende vis gir Hallum oss en Solveig av i dag, i kamp med Ibsens egen rollefigur som uvegerlig følger henne som et ekko:

«Den samme melodien

igjen og igjen

Flyter bort i drømme

men våkner snart

som fra en lang søvn

en ubehagelig natt

den samme melodien

igjen og igjen»

Scenekunst.no har snakket med Malmfrid Hovsveen Hallum om prisen og hva den betyr for henne:

Hva betyr det for deg å vinne den nasjonale Ibsenprisen?

Det betyr veldig veldig mye. Det er Norges eneste dramatikerpris, så det er stor stas. Jeg synes det var særlig gøy i og med at dette prosjektet er skrevet i relasjon til Ibsen og Peer Gynt, og det å være I Skien å motta Ibsenprsien var særlig stor stas. Det er jo litt sånn at man sitter og skriver og man er jo usikker på om det treffer noen i den andre enden. Det å da få en sånn utmerkelse betyr mye for et ensomt skriveliv. Det var også en stor ære å være nominert sammen med Kristofer Grønskag og Knut Nærum med deres fine tekster, så det å stå på linje sammen med dem, det er jeg veldig stolt over.

Kan du si litt om stykket du vant med, Solveigs andre sang?

Det var en bestilling fra Teater Innlandet og NRK Radioteatret. Jeg hadde en ramme å forholde meg til og det var å skrive noe om Peer Gyntss kvinner. Innenfor den rammen hadde jeg stor grad av kunstnerisk frihet. Jeg ble gitt tillit, og fikk liv til å utforske dette universet, så det er en fortelling skrevet fra Solveigs perspektiv.

I juryens begrunnelse heter det at du viser frem en Solveig av i dag. Hvordan er det mulig?

Prosjektet handlet om å frigjøre den kvinnelige rollen fra den symbolske statusen som Solveig har i Ibsens drama. For meg har det handlet om å skrive et eksistensielt drama fra et kvinnelig perspektiv, og da flytter vi oss inn i vår tid. Jeg skriver ikke nødvendigvis bare om Ibsens Solveig, men hun blir en representant for alle verdens Solveiger, alle de som har spilt en symbolsk rolle i noen andres liv. I min fortelling blir hun et menneske av kjøtt og blod med de samme dyder og laster som den mannlige hovedpersonen i Ibsens verk.