Le vin herbé. Edvard Grieg Kor 2014. Foto/video: Magnus Skrede

Le vin herbé – En flaskepost fra 1941

ANMELDELSE: – Som helhet setter både musikken og den visuelle presentasjonen meg i en fraværende stemning, en ”ikke-tilhørighet”. Samtidig har opplevelsen ikke noe banalt ved seg. Rebecka Ahvenniemi hørte Edvard Grieg Kors første konsert i Bergen under korets nye navn.

Et bilde av en grønn flaske projiseres på veggen. Flasken er litt slitt, den er våt, kanskje litt gammeldags, med ekte kork – det er trylledrikken som Tristan og Isolde snart vil forsyne seg av. Lyset faller på flasken og skaper sterke kontraster. Teksturene og fargene i bildet gir kjærlighetshistorien Le vin herbé av komponisten Frank Martin (1890-1974) en poetisk begynnelse. Dette er en visuell konsert, med både lyd og video. Musikken fremføres av Edvard Grieg kor (tidligere KorVest), Bergen Stryk og pianisten Katrin Sofia Heyland, under ledelse av dirigent og kunstnerisk leder Nicolas Fink. Den visuelle presentasjonen av Magnus Skrede danner et nytt sjikt i forestillingen. Jeg skal komme tilbake til det med flasken.

Tittelen Le vin herbé viser til trylledrikken, som Isoldes mor har laget til Isolde og mannen hun skal gifte seg med, den mye eldre kongen Marke. De som sammen drikker av den, vil elske hverandre for all tid. Frank Martins forestilling åpner med en prolog, som presenterer forestillingens overordnede tema: kjærlighet og død – døden like mye som kjærigheten. Dramaet består av tre deler: «Le Philtre» (trylledrikken), «La Forét du Morois» (skogen Morois) og «La Mort» (døden). Delene er delt opp i seks, fem og syv scener, som følger handlingen tematisk. Dramaet avsluttes med en epilog, som skal gi trøst til alle dem som har lidt av sorg og urette i kjærlighetens vold.

I Martins verk behandles temaet uten sentimentalitet. Flere komponister har satt musikk til dette dramaet, hvorav den mest kjente versjonen er Richard Wagners romantiske opera Tristan und Isolde. Martin ønsket å markere avstand til Wagners verk, som bar med seg nasjonalromantiske konnotasjoner og var beundret av nazistene. Martin baserte seg på en annen tekst enn Wagner, skrevet av Charles Maria Joseph Bédier. Martins versjon kan beskrives som neoklassisistisk i sin avstandstagen fra det veldig ekspressive i senromantikken. Mens Wagners drama er preget av storhet og emosjonalitet, gir Martins forestilling opplevelsen av distanse, svevende uro og manglende retning i harmonisk forstand.

Denne kvelden i Grieghallen presenteres det en ny, tverrkunstnerisk versjon av Le vin herbé. Den visuelle presentasjonen søker verken å avbilde hele narrativet, eller å flytte fokuset fra musikken. Mens musikken er i flyt og bevegelse, og svever som en ”urolig vev”, gir Magnus Skredes bilder noe stabilt å rette blikket mot, som en slags cantus firmus. Bildene er tatt i norske sjølandskap, med klipper og stein. Videoen er i langsom bevegelse. Kameraet beveger seg mellom oversiktsbilder og detaljer i landskapet.

Flasken på første bilde gir meg en assosiasjon til en flaskepost som regissør Tore Vagn Lid snakket om på Kulturrådets årskonferanse i 2013. Der forsvarte han kunstens rett til å eksistere uavhengig av antall tilhørere. ”Adorno sammenlignet samtidskunstens viktigste innovasjoner og innsikter med en flaskepost i et hav av standardisering og tilpasning”, fortalte Vagn Lid publikum.

Jeg ser for meg et strevende samtidskunstverk i form av en flaskepost. Kunstverket har noe viktig å kommunisere til samfunnet rundt seg, men det forblir stumt. Det trenger nemlig bestemte typer ører for å bli hørt, ører som er åpne for noe de ikke umiddelbart forstår, noe de kanskje ikke engang liker. Men ører blir ofte mettet av for mye støy rundt seg – for eksempel underholdning, eller stilsikre og ukritiske kunstverker. ”Ikke bli dem som knuser den flasken!” tilrådet Vagn Lid den nye regjeringen.

I sin tid passet Frank Martin som komponist ikke helt inn i gjeldende stilstandarder. Han var en «outsider», står det i kveldens programtekst. I Le vin herbé er lydlandskapet på en gang både fraværende og uttrykksfullt. Man vet at det aldri vil nå frem til en romantisk kulminasjon eller harmonisk konklusjon. Musikken svever fremover uten retningsfølelse, og er både vakker og dissonerende. Martin benytter seg av tolvtoneteknikker, men uten å være en typisk serialist.  Komposisjonen faller ikke innenfor ett stilistisk dogme.

Martin har tonesatt teksten på en rett frem måte. Språket blir ikke behandlet melismatisk eller strukket ut over lange partier, men man kan høre én tone per stavelse. Koret og instrumentene bidrar begge både til harmoniene og melodilinjene. og orkesteret ligger klanglig nær koret. Klaveret har flere roller, det markerer for eksempel harmonier og gjentar rytmiske figurer. De fleste scenene fremføres av hele, eller deler av, koret, mens noen av satsene er soloer. Flere av satsene har både kor- og solodeler. Totalt sett er koret og orkesteret aktive gjennom hele dramaet.

Foto: Magnus Skrede

Som helhet setter både musikken og den visuelle presentasjonen meg i en fraværende stemning, en ”ikke-tilhørighet”, til og med en overdreven seriøsitet. Samtidig har opplevelsen ikke noe banalt ved seg. Tolkningen treffer godt verkets musikalske stemning. Musikken fremføres med eleganse og presisjon, på et gjennomført høyt kunstnerisk nivå. Fraværet av sentimentalitet kommer til uttrykk blant annet ved at det hverken er for mye eller for lite av noe, men akkurat passe mye av alt. Koret synger presist, med vibrato, men uten at vibratoen er utpreget romantisk. Balansen mellom kor og orkester er så smidig at man som lytter ikke tenker over den. Dialogen mellom musikken og den visuelle presentasjonen er tilsvarende utført på en slik måte at lyd og bilde føyer seg sammen til en totalopplevelse. Dette er ingen selvfølge, i og med at visuelle virkemidler ofte kan bli så sterke eller affirmative at de fremstår som en forgrunn.

Koret skal gratuleres med en fin første forestilling under sitt nye navn Edvard Grieg kor! Da jeg etter omkring en time og førti minutter forlater konsertstedet, lengter jeg etter å komme tilbake til noe varmt og hverdagslig. Det er en lang tid å drømme seg bort i dissonans, skjønnhet og distanse. På det tidspunktet har jeg ikke bestemt meg hvorvidt jeg liker eller misliker denne opplevelsen, men det er heller ikke så viktig. Jeg ville uansett ikke vært den foruten. Så lenge verker som dette blir funnet, tolket og fremført av dyktige, profesjonelle kunstnere i dag, så lenge vil det magiske innholdet i flaskeposten bli tatt vare på.


Rebecka Ahvenniemi arbeider med en Ph.d. ved Griegakademiet / Universitetet i Bergen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER