winter guests/Alan Lucien Øyen: Story, story, die. Foto: Mats Bäcker

Kunstnerskapet og livsløpet

Fem nye kompanier fikk Kunstnerskapsfinansiering i forrige runde, men det betyr at flere kompanier som har vært på ordningen lenge nå faller ut. Det er bekymringsverdig.

Jeg, Kristine Karåla Øren, er, som forbundsleder, satt til blant annet å bistå dansekunstens utvikling på vegne av 950 dansekunstnere organisert i Norske Dansekunstnere. Med et brennende ønske om at forbedringspotensialet kan favne brett, kreativt og inkluderende er dette mitt forsøk på innspill i den alarmerende utviklingen jeg ser utspille seg på de kulturpolitiske arenaer.

Onsdag forrige uke fattet fagutvalgene for dans og teater i Kulturrådet sin første tildeling gjennom den nye ordningen Fri scenekunst – kunstnerskap. Ordningen erstatter den gamle ordningen for basisfinansiering, og fem kunstnerskap fikk tilskudd i denne runden.

Ingen av disse tilskuddene gikk til noen av de mest etablerte kunstnerskapene. Kunstnere som blant annet winter guests/Alan Lucien Øyen og Ingun Bjørnsgaard prosjekt, som igjen tilknytter seg andre kunstnerskap av både skapende og utøvende karakter gjennom ansettelser, ble ikke inkludert i den nye ordningen. Disse, med flere, har gjennom store deler av basisfinansieringens levetid mottatt de forutsigbare og langsiktige investeringene som vi vet trengs for å utvikle og utvide kunstnerskapenes verdi, effekt og nedslagsfelt.

Det er med stor uro Norske Dansekunstnere ser denne nye ordningens første tildeling. Vi opplever det som nedbrytende. Fagutvalgenes tildeling kan ikke bare leses som et forsøk på å drive kunstpolitisk utvikling, den later også til å mangle historisk innsikt i hvilke konsekvenser som kan komme til å følge ordningsomleggingen. Mulige utfall kan bli så harde, brutale og nedslående som at avgjørende kunstnerskap på scenekunstfeltet går tapt.

Her mener jeg dansekunsten er i en spesielt utsatt situasjon. Fravær av etablerte strukturer og institusjoner som hegner om dansekunstens eksistens og legitimitet gjennom forutsigbare og langsiktige produksjons- og arbeidsvilkår, er åpenbar. Vi har kun Den Norske Opera & Ballett og Carte Blanche og Nagelhus/Schia produksjoner som produserer og viser dansekunst med investeringer forvaltet utenfor Kulturfondet.

Kulturrådets ordninger kan på denne måten sies å være store deler av dansekunstens eksistensgrunnlag. Dette gjør oss ekstra sårbare for endringer i ordningsapparatet til Kulturrådet som er sammensatt og med mange gjensidige avhengighetsforhold. Derfor mener jeg det er ekstra viktig at dansekunsten er representert med et medlem i rådet for Norsk Kulturfond. Det dansekunstneriske perspektivet skal være representert med myndighet i rådets beslutninger, det er på mange måter et absolutt for å kunne fatte legitime kulturpolitiske valg for dansekunsten.  Slik er det ikke i dag.

Men jeg tror heller ikke dette alene er en løsning for de overordnede strukturpolitiske utfordringene danse- og scenekunstfeltet nå står overfor. For hvordan kan vi ivareta de langsiktige investeringene Kulturrådet har tidligere har gjort med enkelte kunstnerskap som nå står uten støtte?

Episoden fra i fjor rundt Jo Strømgren Kompani kan jo dessverre sies å være en av de mindre elegante fra rådets og fagutvalgenes side, og en vi nødig ønsker en gjentagelse av. Siden 2007 har dette markante og avgjørende dansekompaniet mottatt støtte gjennom ordningen for basisfinansiering, og høsten 2018 ble kompaniet foreslått prioritert bort fra ordningen av fagutvalgene. Dette gikk ikke ubemerket hen for den politiske ledelsen i Kulturdepartementet som forvalter de overordnede investeringene. Behovet for langsiktige investeringer og en videreføring av betingelser også utenfor Kulturfondet, spesielt for dansekunsten, er ikke ny informasjon for den kulturpolitiske ledelsen. Høsten 2018 la Kulturdepartementet frem et budsjett for 2019 der det var prioritert en økning på 7 millioner kroner til Norsk Kulturfond med følgende beskrivelse: «Bevilgningen til scenekunst i Norsk kulturfond foreslås styrket slik at tilskuddssystemet rettet mot det frie scenekunstfeltet kan videreutvikles. Økningen skal styrke Norsk kulturfonds muligheter til å ivareta etablerte scenekunstkompanier, samtidig som nye grupper kan komme til.» Dette skjedde nettopp med bakgrunn i de overordnede strukturelle utfordringene for den frie danse- og scenekunsten. Det betyr at vi igjen møter akkurat det samme problemet. Hvordan skal vi sikre de etablerte kunstnerne i det frie feltet, de som gjennom kulturpolitisk vilje og gjentagende fagfellevurdering år etter år, fagutvalg etter fagutvalg er blitt funnet verdige støtte?

Disse strukturelle utfordringene resulterer i skadelige og absurde betingelser. De berører mange faktorer og mange av Norske Dansekunstneres medlemmer. Den utfordrer rekrutteringen og den virkeliggjør det faktum at akseptable leve- og rammevilkår for et helt livsløp som danskekunstner er fraværende i dag.

Kulturpolitiske verktøy som kunstnermelding og strategiplan for scenekunst forventes å bære på løsninger for problemstillinger rundt blant annet etablerte kunstnerskap og hvordan man skal tilrettelegge for akseptable leve- og rammevilkår for nettopp et helt livsløp som dansekunstner.

Kannibalistiske og predatoriske betingelser tjener ingen på sikt, og skal kunsten få den samfunnsmessige plass og verdi Kulturmeldingen – Kulturens kraft spår, må nye, konsekvensanalytiske og fremtidsorienterte betingelser opp og frem.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Suzanne Bjørneboe :

    Heia NODA og kannibalisme gagner ingen OG gratulerer til mottakerne av kunstnerskapstøtte!
    Kulturministeren skal snart legge fram en scenekunstmelding og der må problemstillingen med Kulturrådet som eneste finansieringskilde for hele bredden av scenekunstfeltet bli løftet opp, og gi anbefaling om ny finansieringsordning knyttet til en form for institusjonsbygging også av dansefeltet, direkte lagt under Kulturdepartementet. Det er stor forskjell på dans og teater med kun Nasjonalballetten og Carte Blanche som faste institusjoner for dans og Carte Blanche som den eneste innen samtidsdans. Svært få norske koreografer får oppdrag ved disse institusjonene, så hvis Kulturrådet tenker at Allan Lucien Øyen med winter guests, IBP med Ingun Bjørnsgaard prosjekt og for den saks skyld Goksøyr&Martens ikke trenger støtte fra Kulturrådet for å kunne fortsette sine kunstnerskap blir det veldig feil. Likeledes motsetningen mellom nye og etablerte kunstnere, der de som har fått anledning til å utvikle både egne kunstnerskap og andres, som frigruppe modeller der både utøvere og andre frilansere får jobb, er dømt til å tape i en ordning som nå har fått fokus på nye kunstnerskap og kortere tilskuddsperioder.
    I kulturbudsjettene og innen tilskuddsordninger må det finnes en vilje til å bygge det ikke- institusjonelle scenekunstfeltet, særlig innen dans videre og til å ivareta kunstnere som er viktige både i Norge og i utlandet og som produserer kvalitetsforestillinger på løpende bånd.

  • Solveig Styve Holte :

    Takk NODA! Det viktigaste denne diskusjonen kan løfte no er at dansekunsten i Norge treng fleire strukturar og bærebjelker enn Kulturrådet åleine. Dansefaglig utvalg i Kulturrådet og dei frie midlane der må sikres og styrkes, samstundes som andre strukturar nasjonalt og regionalt må løftes fram. Vi har, samanlikna med teater, for få institusjonar som ivaretek feltet over tid, både nasjonalt og regionalt. Og at det ikkje sitter dansefaglig kompetanse i sjølve Kulturrådet er jo heilt latterlig og berre igjen ei marginalisering av feltet vårt. Når ressursane vert for knappe og makta for sentret som idag, vert generasjonar i dansekunsten sett mot kvarandre. Det er viktig at nye kunstnerskap løftes inn i basis/ kunstnerskapstøtta, men at etablerte koreografer må ha noko å gå vidare mot. Støtta må kunne differensieres slik det både finnes trinnvise innganger i ordninga og at den trinnvis opphøre (dette er ein modell mellom anna Lisa Lie har tatt til ordet for før her på scenekunst.no). På same vis som vi har regionale teater, kanskje det er på tide å styrke regionane også med kompani og kunstnere innan dansekunst. OG det må opprettes eit regionalt senter for dansekunstnere i Oslo som kommunen tek ansvar for saman med ein langsiktig strategi for studiorom, produsentressusrsar og visningshøve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER