Rigoletto Foto: Foto: Operaen

Kunstig sang

Hva er det som er så provoserende med opera?

Noen av oss elsker opera og klassisk sang. Andre kan ikke fordra denne ”kunstige” sang. De ser ut til å mene at den er et uttrykk for finkultur, og dermed forkastelig. Men hvorfor er egentlig slik, og hva er som er så provoserende med operasang?

Opera for alle?

Den påtroppende operasjefen Per Boye Hansen uttalte her om dagen at han vil gjøre operaen relevant for hele kulturlivet. Men er det mulig? Kan operasang elskes av alle? Hva er egentlig klassisk sang og operasang? Jeg er bergtatt av stemmens muligheter til skjønn klang og kunstnerisk uttrykk. Når jeg lytter til Cecilia Bartoli spres lykkelige hormoner i hele kroppen. Nå synger ikke Bartoli så ofte i Norge. Og når hun gjør det koster det gjerne skjorta, for å si det slik. Men jeg kan likevel ikke la være å bli lykkelig og berørt. Om denne sang, som kan være så provoserende for noen og en kilde til glede for andre, handler denne artikkelen.

Myter og opera

Når vi som publikum opplever en operaforestilling, er vi vitne til mange kunstarter i forhåpentligvis skjønn forening. Det er iscenesettelsen i seg, alt dette vidunderlige og fantastiske som scenografer og sceneteknikere har skapt for å få publikum til å måpe. Det er sangere som vil imponere med nærmest naturstridige sanglige krumspring, og bevege sitt publikum med klang, intensitet, tekst og følelser. Det er orkesteret som akkompagnerer, og dirigenten som leder musikken slik at vi kan sitte der og la oss forføre. Alt dette er en del av operaens forunderlige verden.

Men det finnes en annen måte å se det på også; den uforståelige finkultur som provoserer. Elisabeth Juell på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) arbeider med et prosjekt om fordommer og myter om opera, Backstage Carmen. Målet med prosjektet er blant annet å avkode mytene om kunstformene som presenteres i operaen. I siste nummer av bladet Musikkultur forklarer studenten Oda Beitnes Amundsen hvorfor det er så enkelt å latterliggjøre opera: ”Det er de rike som har råd til opera, og har vi ikke råd, så skal vi heller ikke snakke pent om det.” Den Norske Opera og Ballett gjør en formidabel innsats for å nå ut til nye publikumsgrupper. Et eksempel er de unge ambassadørene. Hensikten er å presentere opera og ballett for unge førstegangsbesøkere og skape ny interesse for scenekunstformene.

Amundsen er en av de som har valgt å være ambassadører for unge publikummere, og hun virker i følge artikkelen i Musikkultur fornøyd med responsen hun får fra venner som blir med i operaen for første gang.

Sang som instrument

Sang er et så komplekst instrument. Vi har alle en stemme som vi har fått fra naturen. Stemmen er en del av vår kropp, og den har en evne til både å tiltrekke oss og å avskrekke oss. Jeg tror ikke det finnes noe instrument som så krevende, både for utøvere og som lyttere, som stemmen. Den kultiverte operastemmen har en klang som er veldig fjern fra den stemmen vi alle har fått tildelt. Den har noe ved seg som kan oppfattes høyst forskjellig fra mottaker til mottaker. Den lar oss ikke lytte sløvt, men krever vår fulle oppmerksomhet. Hvis vi ikke er vant til den, vil vi kanskje synes at sangen virker ”kunstig”, pompøs og stiv.

Flere av oss har ganske gode stemmer, og kan synge tålelig bra i allsang og salmer når det er påkrevet. Et lite fåtall av oss er gitt en eksepsjonell stemme, og det er disse stemmene vi finner på operahøgskoler eller musikkhøgskoler. Innenfor denne lille gruppen er det et enda mindre antall som klarer å skape seg en profesjonell og god sangkarriere innenfor klassisk sang.

Man kan sammenligne operasangere med klassiske ballettdansere eller idrettsutøvere på toppnivå. På samme måte som de fleste av oss klarer en vals eller en tur i skisporet, blir de færreste av oss en Barysjnikov på ballettscenen, eller en Northug i VM-løypene.

Har denne motvilje mot operasang å gjøre med at vi alle har en stemme, og at den klassiske stemmen klinger fullstendig annerledes enn vår egen naturstemme?

Man skal synge naturlig, det har sangpedagoger hevdet i alle tider. Samtidig skal operasangen fremføres kunstferdig og med en tilsynelatende letthet. Sprezzatura ble dette skjulte artisteri kalt i Italia på den tiden da opera var den nye populære underholdningsformen. Selv om stemmen er kultivert for å tilpasses en bestemt sammenheng, så skal den samtidig høres ”naturlig” og uanstrengt ut. Naturlig blir derfor her noe annet enn det naturgitte. De færreste har en stemme som er ”naturlig” klassisk. Den klassiske sangpedagogikkens hensikt er å bygge inn en kultur i naturen, å bygge et klassisk sanginstrument av det naturgitte.

På samme måte som en ballettdanser må trene sine muskler for tilsynelatende å kunne sveve i vakre hopp og piruetter, må sangeren trene de små musklene som utgjør ”sangapparatet” i strupehodet. En sangstudent bygger kort sagt sitt eget instrument, i tillegg til at hun eller han pugger musikk, tekster og roller.

Stemmens korn

Den franske filosofen Roland Barthes var opptatt av noe han kalte ”le grain de la voix”, som kan oversettes til ”stemmens korn”. Med det mente hans stemmens egen tekstur, det som ikke er ordene eller teksten, men den rene lyd, det materielle i stemmelyden. Vi må lytte til stemmens egen ”tekst”. Det er ikke mulig å beskrive en stemme vitenskapelig, mente Barthes, fordi den alltid består av et erotisk forhold mellom stemmen og lytteren. Det gjør enhver beskrivelse subjektiv og personlig. Det handler dermed om smak. En stemmes korn har med andre ord ikke så mye å gjøre med stil. Dette korn kan vi oppdage både i den hese rockestemmen, og i den sensuelle operastemmen. Noen vil mene at Justin Biber og Cecilia Bartoli har det, mens Susanne Sundfør og Maria Mena mangler det fullstendig. Andre vil selvsagt være helt uenig i den uttalelsen. Det handler om hva vi tiltrekkes av, og hva vi ikke liker eller faktisk provoseres av.

Det er her den ”kunstige” klassiske stemmen skaper problemer for noen. For det er nettopp kunstig den er. Det handler om stemmekunst. Det handler også om den kultursfære vi tilhører (tenk bare på kinesisk opera som er noe helt annet enn vår vestlige verdens operaklanger). Og det handler om hvor vi kommer fra. Det er vel og bra at Boye Hansen vil gjøre opera relevant i vår kultursfære så lenge kunstformen kan fortsette å være det den er ment til å være: en kunstig sang, ja. Kunstsang.

Innlegget har vært trykket i Musikk*Kultur nr 11/2011

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER