Kunstforestilling med potensial

En kompleks sammensetning av dans, lyd, tekst og video utgjør scenekunstforestillingen Tracks som hadde urpremiere i Kunsthall Grenland 19.mars og deretter har blitt vist for ungdom i Ælvespeilets sal 2. Bak den selvstendige produksjonen står Thea Danielsen Fjørtoft som i 2012 mottok Gullsekken for forestillingen Superwoman.

Scenen som møter publikum består av syv vertikale lerret hvor bilder og video fra et håndholdt kamera projiseres. Disse er også de eneste lyskildene. Linjer på kryss og tvers kan skimtes på det mørke gulvet. En kvinne og en mann, i korte grå kjoler og med sorte kraftige sko, jogger lett rundt på scenen. Kroppene kaster skygge på lerretene. Lyden som høres oppfattes som støy og øker stadig i styrke, for deretter å gå over i en kraftig motordur. Deretter blir musikken roligere og utøverne beveger seg sakte bakover langs linjene.

Handling i bølger Slik går dramaturgien i bølger de 40 minuttene forestillingen varer – både dansemessig og i lyddesignens kraft og variasjon. Den urbane samtidsdansen går fra rolige og smidige bevegelser, hvor danserne eksisterer i hver sin verden, til synkrone bevegelser og samdans – men uten tydelige temposkifter. Koreografien følges av skiftende musikk, opplest tekst og skildringer på lerretet. Dansernes skygger på lerretet går fra små til store, alt ettersom hvor på scenen de beveger seg, og lyset varieres med de skiftende bildene. En virkningsfull effekt. Alle impulsene påvirker dansen og opplevelsen av det helhetlige uttrykket.

Foto: Thea Danielsen Fjørtoft

I de rolige partiene går noen bevegelser igjen, som når danserne strekker ut en arm og trekker den raskt tilbake, som for å tørre i et øyeblikk og trekke seg i det neste – strekke seg mot et mål for deretter å gå tilbake i komfortsonen. Denne bevegelsen er på mange måter illustrerende for tematikken i forestillingen.

Tracks er en hyllest til alle dem som går feil vei i rulletrappa, som ikke følger normen. I invitasjonen omtales forestillingen som punkpoetisk, og i et intervju med lokalpressen har Danielsen Fjørtoft uttalt at hun ønsker at den skal reise spørsmål om identitet, bevegelse og valg: «Er det du som reiser eller verden som drar forbi»?

Høydepunkt Referansen til reise er abstrakt, men konkretiseres når man ser togvognene gli stille forbi i bakgrunnen og når bildene flimrer forbi som om man sitter på et tog i høy hastighet. Denne vekslingen mellom metafor og visualisering fungerer bra. Mens bilder skifter og musikken øker og avtar i styrke, leses tekster om annerledeshet på engelsk og norsk.

Det handlingsmessige høydepunktet er når den mannlige utøveren rulles som et hjul av den kvinnelige, for deretter å løftes opp. Ulike løft gjøres så og varieres i en sekvens som krever styrke og teknikk, og ender i en håndstående positur. Her underbygger et ekspressivt lydbilde det visuelle. Dette imponerer også tydelig det unge publikummet.

Foto: Thea Danielsen Fjørtoft

Mange inntrykk Utøverne imponerer hele veien med innlevelse og danseteknikk. Ellers skjer det til tider for mye forskjellig på en gang til at man klarer å følge alle impulsene. Dermed kan det kan gå litt over hodet på betrakteren. Tekstene formidler tematikken tydelig, men med så mye ulik handling på scenen – dans/video/lyd/tekst – kan det bli vanskelig å vite hvor man skal holde fokus. Dette formidlet også noen av ungdommene i samtale med undertegnede etter forestillingen. Om man imidlertid vet noe om tematikken fra før, det å ha mot til å være seg selv, skille seg ut og følge sine egne veier, er det lettere å plassere handlingen inn i den gitte konteksten. Produksjonen er udiskutabelt relevant for dagens unge, men de må gis en reell mulighet til å relatere seg til det de ser. Derfor er formidlingen som gjøres i forkant og etterkant av forestillingen vel så viktig som selve scenekunsten. Mange gode refleksjoner kan gjøres med forestillingen som bakteppe, og kanskje har man forstått mer enn man selv tror? Det er utarbeidet et hefte med problemstillinger som kan brukes før og etter sceneopplevelsen, men å få dette inn i undervisningen kan være en utfordring. Likevel er et utvidet formidlingsbegrep viktig å ta med i betraktning når det er uttalt at man ønsker at Tracks skal inngå i Den kulturelle skolesekkens program.

Siden begrepet «scenekunstforestilling» benyttes leser jeg at avsender ikke er interessert i å kategorisere forestillingen som dans eller visuell kunst, og tenker at det heller ikke er et mål. Den egner seg for visning både i kunsthall og på tradisjonell scene, selv om lokalene til en viss grad kan påvirke publikums opplevelse av det de ser. Inntrykket er imidlertid at man vil litt for mye, og derfor lar alle kunstformene få like stor plass. Avslutningsvis slåss dansen, lyd og flere tekster på lerretene om oppmerksomheten. Derfor blir jeg ikke «fanget» av det som skjer på scenen. Hadde man tonet ned et eller to av uttrykkene hadde sansene i større grad kunne ta til seg det forestillingen ønsker å formidle.