Skjermbilde av kunstnersamtalen mellom Hildur Kristinsdottir og Anders Kippersund.

Kunst, institusjon og et ungt publikum

Midt i den digitale utmattelsen som ser ut til å ha rammet de fleste av oss nå på tampen av 2020, så fungerer fagformidling overraskende godt i digitalt format, noe årets festivalprogram på Showbox illustrerer godt.

Festivalen Showbox har tradisjonelt sett hatt et nokså omfattende fagprogram hvor problemstillinger knyttet til produksjon, visning, programmering og resepsjon av scenekunst for et ungt publikum har vært diskutert. Ettersom festivalen avholdes i Oslo, som er underlagt svært strenge smittevernrestriksjoner for tiden, var de aller fleste planlagte forestillingene på årets festival avlyst, og forestillingsprogrammet bestod kun av noen få digitalt baserte visninger. Dermed var det fagprogrammet som dominerte i festivalprogrammet.

Flere av programpostene var seminarer som hadde en slags informerende karakter hvor publikum fikk bedre innsikt i praksiser og/eller institusjoner og organisasjoner. I tillegg hadde deltakerne mulighet til å stille spørsmål til eller diskutere med de som stod bak. Det var også flere seminarer i workshopformat, samt kunstnersamtaler, fagseminarer og en podkastepisode.

Vidtfavnende
Det var med andre ord et fagprogram som strakk seg i flere retninger, for selv om Showbox retter seg mot en spesifikk del av scenekunstfeltet, er festivalpublikummet erfaringsvis en sammensatt gjeng bestående av både kunstnere, kuratorer, forskere, kritikere og ikke minst rådgivere, produsenter og programmerere fra etater, kommuner og fylkeskommuner tilknyttet DKS. Flere av seminarene retter seg også direkte til ulike målgrupper innenfor det samlede publikummet, som produsent Lene Bangs ‘Nail your digital presentation’, Kulturtankens seminar ‘Programmeringspraksis i DKS’ og en workshop for kunstnere som hadde ‘failure’ som tema. Flere av programpostene utspilte seg samtidig, og det var lagt opp til at man valgte seg de programmene som var mest relevante for hver enkelt. Selv fokuserte jeg på seminarene som tok for seg unge som publikum, og det var særlig følgende spørsmål jeg ble nysgjerrig på svarene på: ‘Hvordan klarer vi å gjengi de unges stemmer uten å bli et svakt ekko’? Hvordan forholder en forestilling seg til publikums kjennskap til teatret som institusjon? Og: Hva trenger et ungt publikum for å møte en forestilling og gå i dialog med den?

Seminaret Talk to me ble arrangert i samarbeid med organisasjonen Assitej og tok utgangspunkt i Assitejs kommende festival i 2021 samt Scenekunstbrukets kritikerblogg Unge stemmer. Formålet med seminaret var å invitere til en samtale om hvordan kunstnere kan jobbe og hvordan unges stemmer kan løftes inn i offentligheten. Innledningsvis informerte Elin Rekdal fra Scenekunstbruket om Unge stemmer og EU-prosjektet T.E.E.N. Gjennom sistnevnte ble en rekke verktøy eller metoder for å engasjere ungdommer i samtaler om scenekunst undersøkt, og i samarbeid med ungdommene ble formatet Kitchen Table Discussion favorisert. Formatet er på sett og vis selvforklarende, og eksisterer i mange ulike varianter og kontekster utenfor og uavhengig av T.E.E.N. I denne konteksten er det ungdommene som selv bestemmer tema for samtalen og styrer den. De sitter rundt et bord mens de voksne først og fremst er publikum. De har mulighet til å be om å få sitte midlertidig ved bordet for å stille spørsmål eller diskutere (det er én ledig plass til de voksne). Dette er for å unngå ‘adult-splaining’, som Rekdal presiserte i seminaret.

Unge som publikum og medpublikum
Hva det vil si å lage kunst for et ungt publikum var også omdreiningspunktet i kunstnersamtalen mellom scenekunstnerne Hildur Kristinsdottir og Anders Kippersund. Samtalen var interessant og godt kuratert. Kristinsdottir og Kippersund er to kunstnere med ulik bakgrunn og formuttrykk. Derfor har de også forskjellige erfaringer og tilnærminger til hvordan og hvorfor de lager scenekunst for unge.

Begge baserte seg delvis på egne erfaringer i dette arbeidet – som i andre deler av kunstnerskapene. Men der Kippersunds formidling tok utgangspunkt i et ønske om å gjøre egne erfaringer tilgjengelige for et ungt publikum, handlet det for Kristinsdottir om et ønske om å se noe sammen med unge. Gjennom forestillingsserien Klassikere for Kids ville hun gjøre litterære klassikerne tilgjengelige for unge, og hun så det samtidig også som en mulighet for en egen ‘dannelsesreise’ sammen med dem. Kristinsdottir uttrykker en viss irritasjon over «podkaster av teaterkritikere» som snakker om målgruppetenkning og hvordan forestillinger for barn og unge fungerer. Jeg antar det er en referanse til denne episoden i Scenesamtaler, som diskuterte barn og unge som målgruppe i teater, og hvor jeg selv var en av deltakerne. Her er jeg til dels enig med Kristinsdottir når hun kritiserer oss for et noe ensporet fokus på det å produsere til barn og at vi ikke tar nok høyde for ulike tilnærminger til formidling – hvor voksne også kan inngå i samme publikumsmålgruppe som barn og ungdom. Jeg opplever også at disse diskusjonene fort deles inn i ‘de voksne’ og ‘de andre’ (de under 18 år). Dette, samt at denne målgruppedelen av scenekunstfeltet er smekkfullt av posisjoner og diskurser som forsvares fremfor å diskuteres, gjør også at diskusjonene blir unødvendig polariserte, som om det kun eksisterer én rett måte å lage eller se forestillinger for barn og unge på.

De unges fravær
Det er her kunstnersamtalene fungerer godt. Som format består de, som tittelen antyder, av to kunstnere i samtale i omtrent tretti minutter. Det er ikke publikum til stede, verken fysisk eller digitalt, og det er heller ingen ekstern samtaleleder. I noen av samtalene savnet jeg en tydeligere tematikk eller struktur, men konseptuelt gir formatet en intimitet eller konsentrasjon som gjør det mulig å diskutere godt i tretti minutter.

Kristinsdottir peker også på en annen sentral problemstilling i samtalen, nemlig det problematiske i å vise forestillinger som er ment for et ungt publikum uten at dette publikummet er til stede. Dette har ført til at programmerere som har sett forestillingen har hevdet at den er en voksenforestilling og at den derfor ikke kan programmeres i Den kulturelle skolesekken. Kippersund fulgte opp med å snakke om det paradoksale i å lage forestillinger som retter seg mot et ungt publikum, men som må selges til voksne programmere. Dette åpner for en diskusjon omkring hvorvidt forestillinger som mer eksplisitt retter seg mot barn og/eller ungdom favoriseres innenfor DKS, teaterhus og festivaler.

Formidling til unge
Det tre timer lange seminaret Formidling for et ungt publikum gikk ikke inn i diskusjoner om hva slags produksjoner som programmeres, men tok snarere for seg hvordan de formidles og til dels også resepsjonen av dem. Seminaret var et samarbeid med OsloMet ved professor i drama og teaterkommunikasjon, Camilla Eeg-Tverbakk. Første halvdel bestod av presentasjoner fra professor i kunst og formidling ved OsloMet, Boel Christensen-Scheel og teatersjef ved Haugesund Teater Morten Joachim Henriksen.

Christensen-Scheel holdt et foredrag som tok for seg begrepene education, mediation og communication og så på modeller for mediering og formidling av kunst ved billedkunstinstitusjoner. Foredraget hadde mange interessante vinklinger, men kunne med fordel vært spisset mer slik at det lettere kunne gått i dialog med den påfølgende presentasjonen til Henriksen. Han fortalte om Haugesund teaters programmeringsvalg når det gjelder scenekunst for barn og unge hvor de har valgt å satse på produksjoner som spilles utenfor selve teaterhuset.

Christensen-Scheels teoretisk fokuserte gjennomgang så blant annet på publikumsutvikling, overlappinger mellom kunstpedagogikk og kunst og målgruppetenkning som maktutøvelse og ‘participation by invitation’ – altså hvordan noen kunstinstitusjoner nå fokuserer på å identifisere og invitere spesifikke målgrupper til de ulike utstillingene eller hendelsene, snarere enn å sende dem ut til en stor og mer generell målgruppe.

Teater utenfor institusjonen
Henriksens programmering handler om noen av de samme prinsippene siden teatret har gått bort fra store musikalproduksjoner som retter seg mot familien som målgruppe og i stedet satser på mindre produksjoner som direkte henvender seg til barn eller ungdom. Også Haugesund Teater involverer ungdom i utviklingen av programmene og jobber aktivt med å nå unge gjennom andre scenekunstformater som for eksempel interaktivt hørespill. De har også jobbet med scenekunstnere som Claire de Wangen som jobber utenfor selve teaterhuset.

Seminarets andre del bestod av presentasjoner ved scenekunstner Mine Nilay Yalcin og professor i teater og performance ved York St. Johns University, Matthew Reason. Yalcin har bakgrunn fra Nordic Black Express, og i tillegg til å ha jobbet som pedagog og teaterinstruktør har hun tatt en mastergrad i teater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun snakket om to av sine forestillinger: Asfaltpuls – paranoia som faen i solnedgang (2018) og Culpa! I unntakstilstand (Kilden Teater, 2020). Førstnevnte er en produksjon i gateteaterformat, som har vært vist både i skolegårder, på kjøpesenter og foran Nationaltheatret. Den springer ut av et ønske om å nå ungdommene der de er, både rent fysisk og metaforisk, og en tjue minutter lang forestilling. Også Culpa! var ment å være gateteater, men dette måtte endres av smittevernhensyn. I stedet ble den strømmet live med 360 graders kamera hvor man som tilskuer selv kan styre hva man ser. Dialog med publikum står også sentralt i Yalcins arbeid, og Asfaltpuls avsluttes alltid med ettersnakk med de som er til stede – mens Culpa! har et kommentarfelt som er åpent under hele forestillingen hvor utøverne svarer på spørsmål og kommentarer i etterkant av visning.

Forskning på barns scenekunstopplevelser
Seminarets siste deltaker, professor Matthew Reason, presenterte i sitt innlegg noen resultater og erfaringer fra egen forskning på barns teateropplevelser. Hans utgangspunkt var det han kalte den lengre opplevelsen, og han opererer med et forestillingsbegrep som strekker seg utover den tiden man befinner seg i teatersalen. I sin forskning har han sett på metoder for å forlenge teateropplevelsen. Han har blant annet undersøkt dette gjennom tegning hvor barn har fått tegneoppgaver i etterkant av en forestilling. Gjennom tegningene har forskerne engasjert barna i samtaler om forestillingsopplevelsen. Hans erfaring er at barna i etterkant gjerne husker tegningen de har laget, men ikke nødvendigvis forestillingen.

Reason presenterte også andre resepsjonsprosjekter han har vært involvert i, som samtalebokserien Talking about Theatre, sammen med TeaterCentrum i Danmark. Dette prosjektet var inspirert av Harvard-prosjektet MUSE og er et forsøk på å gi mulighet til å dvele ved en forestillingsopplevelse gjennom å åpne spørsmål om den.

Formater for fremtiden
Den eneste samtalen i fagprogrammet som er gjort tilgjengelig som podkast er også den eneste som kun består av ungdommer; nemlig en kjøkkenbordsamtale med fire ungdommer som snakker om følelser. Ettersom det var få forestillinger i årets Showbox-festival, var det også få av fagsamtalene som tok utgangspunkt i forestillinger fra programmet. Det samme gjelder kjøkkenbordsamtalen hvor ungdommene hadde en kritisk, men samtidig var, undersøkelse av følelser i lys av samfunnets forventninger og egne erfaringer og observasjoner. I stedet for å ha forestillinger som utgangspunkt, som er mer typisk på både denne typen samtaler og kunstnersamtaler, så erstattes dette med festivalen som kontekst. Det er et grep jeg synes fungerer godt, og som åpner for andre typer diskusjoner. Dette er også de samme aspektene jeg savnet i formidlingsseminaret, hvor det med fordel kunne vært lagt bedre til rette for samtaler mellom deltakerne – og ikke bare spørsmål og svar.

Kunstnersamtalene burde også vært gjort tilgjengelig som podkast, noe som gjør dem lettere tilgjengelig for flere i etterkant av festivalen. Vanligvis er fagseminarene i festivaler like mye en arena for nettverksbygging, noe de digitale formatene ikke tillater på samme vis. Det er heller ikke uvanlig at fagseminarene filmes og gjøres tilgjengelig for publikum i etterkant, men det er stor forskjell på å ha et rent digitalt seminar og et opptak av et mer tradisjonelt seminar. Det digitale formatet åpner opp for deltakelse for flere, og vil også i fremtiden kunne være en måte å invitere inn stemmer som av ulike årsaker ikke fysisk kan forflyttes til Oslo.

For å vri på et av festivalens egne spørsmål, hvordan forholder unge seg – både her og andre steder –til teatret som institusjon, og hvordan går de i dialog med forestillingene i dem? Årets festival ga meg først og fremst innsikt i hvordan formidlere, kunstnere og forskere jobber med og opplever denne problemstillingen og bare i liten grad i hvordan de unge selv forholder seg til det. Sånn sett synes jeg også at det mest forfriskende i hele fagprogrammet var programposten som strengt tatt ikke finnes i programmet, nemlig podkastepisoden Kitchen Table – Følelser. Nettopp det at det her var fire ungdommer som ikke snakket om verken forestillinger eller hvordan det er å oppleve kunst, gjorde meg oppmerksom på hvor instrumentell diskusjonene om scenekunst og barn/unge lett blir og hvordan vi lett blir sittende fast i rollene våre på den måten. Dette skyldes kanskje delvis at vi er mange gjengangere i dette feltet og at vi hadde hatt godt av å få inn flere nye stemmer. Men det skyldes kanskje like mye et slags didaktisk-basert forhold som gjerne oppstår mellom voksne og barn/unge som liksom overføres til samtalene våre om det samme kunstfeltet og at vi lager og forventer å få nærmest instrumentelle verktøy. For eksempel gjennom å diskutere hvordan unge forholder seg til institusjonen: Man vet hva som skal diskuteres her, og det fører også til at man leter etter løsninger som svarer direkte på dette. Parallelt med at jeg skrev om Showbox, fulgte jeg en rekke andre digitale fagseminar. Deriblant et foredrag hvor performanceteoretikeren Rebecca Schneider snakket om ‘teater og krisen i demokratiet’. Med utgangspunkt i Hannah Arendts teorier om politikk og offentlighet snakket Schneider om teatrets rolle i offentligheten og om hvordan vi mennesker generelt forholder oss til teaterarkitektur og -institusjoner. Dette foredraget kunne i prinsippet inngått i Showbox-programmet, ettersom også det tok for seg «hvordan en forestilling forholder seg til publikums kjennskap til teatret som institusjon». Men dette var bare ett av flere parallelle perspektiv som jeg selv satt og funderte på underveis i det mer filosofisk anlagte foredraget. Og det er her jeg tror vi kan bli bedre i dette feltet, både som arrangører og deltakere. I stedet for å lete etter svar på konkrete spørsmål, så kan det muligens dukke opp andre spørsmål, svar eller problemstillinger gjennom mer åpne tilnærminger til hvordan vi lager og forholder oss til kunst.

 

Scenekunst.no er blitt gjort oppmerksom på at det ikke medfører riktighet at Showbox kun hadde én ungdomssamtale i sitt program, men to: TEEN kitchen table og en aftertalk etter visningen av Okkupasjonens fanger. Vi beklager dette, og gleder oss samtidig over å få vite at kunstnersamtalene vil gjøres tilgjengelige som podkast, og at det også vil komme flere av disse i 2021.
RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER