Kulturpolitikken må gjelde på langt flere arenaer

Kjære Kulturutredning 2014!

Ved dette nyttårsskiftet kan jeg se tilbake på et langt og givende yrkesliv som aktør med lederansvar i kunstlivet i Norge . Basen for det ansvar og de oppgaver jeg har hatt, har ligget i norsk kulturpolitikk, en base jeg har kunnet være stolt av i mange sammenhenger, og som i andre sammenhenger har bydd på utfordringer.

Min kanskje viktigste erfaring fra forskjellige posisjoner, er at de fleste av alle dem som arbeider med base i kulturpolitikken, uvegerlig vil måtte operere på andre politikkområder for å kunne utføre sine oppgaver, og at det er når man krysser politikk- og forvaltningsgrensene at de virkelig store og dyptgripende utfordringene melder seg. Selv har jeg erfaring fra å krysse mange slike grenser for å kunne utføre mine oppgaver som kulturaktør, først og fremst har jeg måttet bevege meg langt inn på det skolepolitiske, utdanningspolitiske, kirkepolitiske, helsepolitiske, integreringspolitiske, bistands- og utviklingspolitiske og utenrikspolitiske området.

Kulturutredningen har, gledelig nok, invitert aktører i kulturlivet til å komme med innspill i forhold til den utredningen dere skal stå for. Mitt innspill gjelder viktigheten av å gjøre kulturpolitikk til noe som kulturpolitikken alene ikke kan ta ansvar for å gjennomføre.

Hvis utredningen klarer å vise hvordan kulturpolitikken kan løftes ut av isolasjonen i seg selv, hvordan den kan og må integreres i en rekke andre politikkområder for å bli så viktig som kulturpolitikken selv, med rette, hevder at den er — og i høy grad bør være, har dere brakt norsk kulturpolitikk mange skritt framover og gjort den til noe langt mer enn et lite område som sjelden får oppmerksomhet i de større og mer overgripende politiske debattene.

De følgende avsnittene er noen refleksjoner rundt det temaet jeg her har antydet. Det er stort, svært stort, så stort at det ikke er gitt meg å tegne et fullstendig bilde av det. Håpet mitt er at det i tilknytning til det arbeidet dere skal gjøre i 2012, kan bli en bred offentlig debatt nettopp om disse viktige aspektene ved kulturpolitikken. Det er av den grunn jeg sender kopier av dette brevet til en del miljøer og medier som jeg mener vil kunne bidra i en slik debatt.

Den Stortingsmeldingen som har ligget til grunn for kulturpolitikken de siste årene, Kulturpolitikk fram mot 2014, inneholder ingen eksplisitt målformulering. Gjennom teksten er det imidlertid tydelig at kulturpolitikken skal bidra til å fremme grunnleggende verdier av humanistisk og demokratisk art. Den skal spille en viktig rolle for å sikre og videreutvikle basale byggesteiner som likestilling, ytringsfrihet, verdsetting av kulturelt mangfold, samfunnsmedvirkning og empati. Det er ingen grunn til å tro at den kulturpolitikk som skal utformes for årene etter 2014, vil bygge på et grunnlag som er vesentlig annerledes.

Skal kulturpolitikken virkelig bidra til å fremme de nevnte verdiene, må den være virksom på langt flere arenaer enn den er i dag.

Kulturpolitikken er basert på erkjennelsen av at det innenfor det vide området vi gjerne kaller kultur, pågår en menneskelig virksomhet som er unik, som er nødvendig for mennesker og samfunn, og som er avhengig av at samfunnet legger til rette for den, nemlig kunstproduksjon, kunstformidling og kunstresepsjon.

Det er kunstens dynamiske tilstedeværelse i rommet mellom menneskene som er kulturpolitikkens primære anliggende. Kunsten som bekrefter våre identiteter og som utfordrer vårt syn på samfunn og tilværelse, bl.a. ved å sette lys på forhold som lett unndrar seg oppmerksomhet, og ved å la svake stemmer bli hørt. Kunsten er det sentrum kulturlivet kretser rundt, og som gjør aktiv deltakelse i kulturlivet viktig og meningsfullt for mange.

Godtar vi en slik forutsetning for kulturpolitikken, at skaping, formidling og mottakelse av kunst er grunnleggende viktig for et åpent, inkluderende og demokratisk samfunn, sier vi samtidig at kunsten i seg selv er en kilde alle i samfunnet kan hente kraft fra. Vi forutsetter også at det kunsten har å gi, ikke kan gis på andre måter enn gjennom kunst som skapes og tas imot. Konsekvensen av en slik tankerekke må være at kunst som menneskelig uttrykk og kommunikasjonsmiddel, ikke minst som kritisk samfunnsspeil og stemme for de svake, må innlemmes i ethvert politikkområde der det politiske målet er å fremme demokrati, likestilling, åpenhet, empati, ytringsfrihet og menneskelig verdighet.

Jeg vil knytte to konkrete påstander til de store utfordringene som vokser ut av dette, påstander som jeg mener kan være utgangspunkt for en debatt om kulturpolitiske visjoner med høye ambisjoner.

Å gjøre kunst tilgjengelig betyr i kulturpolitisk sammenheng nesten alltid fysisk tilgjengeliggjøring. Å gjøre kunst tilgjengelig har imidlertid en annen og ikke mindre krevende dimensjon enn den fysiske. Kunstneriske uttrykk blir nemlig ikke tilgjengelige bare fordi de blir vist i et lokale rett rundt hjørnet fra der jeg bor. Det kunstneren har å meddele, blir først riktig tilgjengelig når jeg har bakgrunn for å betrakte og lytte. Først når jeg selv gjennom oppveksten og senere i livet er blitt tatt med inn i kunstnerens verksteder, har fått bryne meg på de «språk» kunst uttrykkes gjennom, er blitt hjulpet til utforskende leting i kunstneres utsagn, har jeg selv grunnlag for å investere i mitt møte med kunst.

Tilgjengeligheten i dypere mening, eller det man kan kalle innsiktens potensial, ligger, for meg som lytter og betrakter, nettopp i dialogen mellom kunstnerens utsagn og min investering. Min første påstand er altså: så lenge ikke kvalifisert og inspirert arbeid med kunst i alle former er en viktig del av det alle barn opplever i barnehage og skole, vil kulturpolitikkens spesifikke virkemidler stå i lilleputtforhold til dens store og viktige mål!

Min andre påstand er knyttet til integrering av kulturpolitikk i andre politikkområder. Det er sikkert fornuftig at kulturpolitikken utformes som et eget politikkområde. Men kunst som en viktig pilar i det store humanistisk-demokratiske prosjekt samfunnet vårt stadig bygger på, nasjonalt og internasjonalt, får ikke mer styrke enn en veik liten pinne så lenge kunstens vesen og kunstens muligheter ikke blir integrert i alle de politikkområdene som handler om å skape et åpent, menneskelig samfunn basert på likeverd, respekt, empati og menneskelig verdighet. Integrering i denne sammenheng forutsetter at kunst blir verdsatt, noe som igjen forutsetter innsikt og forståelse hos dem som er ansvarlige for integreringen i de ulike politikkområdene.

Påstanden er altså at kulturpolitikkens store og viktige mål, med kunsten som sentrum, må få synlige konsekvenser for skole- og utdanningspolitikken, helsepolitikken, bistands- og utenrikspolitikken, likestillingspolitikken, kirkepolitikken og integrerings- og inkluderingspolitikken, for å nevne områder der menneskelige forhold står sentralt.

Tenk om det norske samfunn kunne våge å trekke opp en visjon der veggene mellom kulturpolitikk og andre politikkområder ble så transparente at kulturpolitikkens viktigste anliggende – kunst som arena for menneskelig og mellommenneskelig vekst i et humanistisk-demokratisk paradigme – var tydelig tilstede som et viktig element i utformingen av all politikk der verdigrunnlaget er viktig. Og tenk om vi i Norge kunne våge å si og å ta konsekvensen av at like viktig som det er for et barn å lære alt det som lett kan måles ved lesing, skriving og regning, er å lære å lete etter både spørsmål og svar der fasitsvar ikke finnes. Det er i de leterommene kunstnerne arbeider! Det er i de leterommene verdigrunnlag dannes!

Jeg ønsker Kulturutredningen 2014 stort mot og alt godt!

Beste hilsen

Einar Solbu