Kulturell doping?

Babykunst, barnekunst, kunst for barn, kulturelle skolesekken, nistepakken og smokken, klangfuglprosjekter fra 0-3 år , kultur i skolen , skole i kulturen og et utall andre prosjekter for barn. Nå er det ikke de praktiske tingene som sløyd, håndarbeid, matlaging og vanlig fantasi som duger. Nå skal det kunstes, formes, animeres, improviseres, tekstualiseres, sanses og aktiviseres med profesjonell hjelp. Og barna må absolutt ikke kjede seg, da skapes det i alle fall ikke noe av høy kvalitet. Helst fra de første svømmetak for sædcellen og de første rullende bevegelser fra egget skal det stimuleres med kultur.

Selv er jeg en av dem som har viet karrieren til dette kulturapparatet. Jeg er en profesjonell klovn med utdanning og 20 års fartstid. Jeg er kanskje ikke kunst på øverste hylle, men en travende kulturarbeider som søker poesi og menneskemøter i de underligste kroker av samfunnet. I årevis har jeg som x antall andre frilansere skrevet søknader om å få økonomisk støtte til ulike type prosjekter. Ordene nyskapende og interaktiv har vært obligatorisk i enhver søknad. For det skal blåse en frisk bris av nye ideer, visjoner og tanker i alle prosjekter for barn. Vi scenekunstnere må jo greie å tenke nytt, minst fire ganger i året når vi søker penger iallefall.

Det blir faktisk en stor ”masse” med kulturprosjekter når alle landets skoler skal ha et tilbud tilpasset de forskjellige trinnene. Og amen og hurra for ”massen” ! Men hva får barn og unge servert ? Hvem bestemmer bredden , høyden og lengden på de kunstfaglige utrykkene som møter dem når vi som foreldre ikke er der. Hvem er disse veldig få spesialistene i rådene og fondene som velger ut prosjektene som finansieres og dermed kan se dagens lys? Og hvem er det som videre velger fra koldtbordet av ferdige prosjekter hvilke ” produkter ”som skal nå helt ut i skolene?

Hvis jeg konsentrere meg om teater for barn, er man nødt å turnere med den kulturelle skolesekken for å overleve økonomisk. Skolene skal jo ha jevnlige teaterforestillinger. Og hva vil det si med jevnlig teaterbesøk på skolene ? Jo, produksjonene skreddersys mer og mer sitt marked. Forestillingen skal vare i underkant av en skoletime, den skal kunne rigges kjapt opp og ned, den skal være rund i kantene og ” passe for alle ” for dette er jo ikke frivillig kunst men litt "kulturell tvangsforing”, helst skal den berøre pensum og sist men ikke minst bør ikke være mer enn tre personer på turne pga av kostnadene. Og hva er galt med dette, det høres jo helt fantastisk ut ! Slik enkelte politiske partier vil ha det : vi produserer det markedet vil ha og hjulene går rundt. Men hva med den farlige kunsten, tabutemaene, kunsten som provoserer, absurdiserer, tåker til, setter farge og rytme på det vi ikke kan beskrive på andre måter enn gjennom lyd, bevegelse og form. Eller prosjektene med mangfold som kanskje ikke kommer gjennom nåløyet til de kunstneriske rådene.

Er vi i ferd med å skape et rapid og ferdigtygd kunstutrykk som passer inn i en skoletime , et takeaway kulturtilbud for barn. Skolen bestiller og vi bringer et velsmakende og spiselig produkt. Trenger du å piffe opp smaken av tilbudet kan du få med et pedagogisk opplegg før og etter som kulturell ketchup. Selv om jeg vet at det lages utrolige mye bra for og med barn, er det viktig at vi holder oss våkne og stiller spørsmål til oss selv som utøvere, publikum, bestemmende kulturelle organer, foreldre og lærere.

Selv er jeg kanskje det motsatte av farlig kunst der jeg vandrer rundt som klovn i gangene på sykehus, asylmottak eller flyktningeleirer. Men jeg møter livet og livet er nok enda farligere og mer uforutsigbart enn kunsten. Og livet er jo heller ikke frivillig, så kanskje kan kunsten være med å berike perspektivet vårt og ruste oss enda mer til alt vi møter inni oss selv og i møte med hverandre . Så ja, jeg tror vi skal fortsette å ta sjanser i de kunstneriske utrykkene, ta vare på mangfoldet, virvle opp det ubehagelige i lyset, høre de ulike stemmene og være kritiske og våkne til de som filtrerer og filiterer barnekunst.

Jeg jobber med et internasjonalt prosjekt om tabutemaer i scenekunsten for barn. Og JA, det finnes tabutema her til lands og, samme hvor ytringsfrie vi føler oss. Det er mye vi ikke snakker om. Og det farligste er kanskje det som aldri kommer til overflaten før det er for sent. Vi trenger å kommunisere menneske til menneske, og kunsten er en annerledes måte å gjøre det på som kan åpne mange nye dører.

Nylig var jeg på et dagseminar hvor man tok for seg en skoleforestilling som ble tatt av plakaten i ett fylke etter mange reaksjoner . Det var flere seminardeltakerne enn meg som hadde adrenalinkick denne dagen. Vi snakket om et overtramp for noen og en sensur for andre. Og vips var de kulturelle kinnene våre blitt røde igjen ! Det vi pratet om betydde noe for oss. Det handlet om kunsten som ikke bare underholder, er skjult pedagogikk eller estetisk nytelse. Vi kalte det til og med ”farlig kunst”.

ENDELIG pumpet hjertene våre litt hardere under brystet når vi snakket om faget vårt. Plutselig føltes alt veldig viktig. Jeg heier debatten om farlig kunst og tabutema videre. Bjørnen har sovet lenge nok mens barn og unge har gått i kunstnerisk ring. All kunst trenger absolutt ikke være provoserende eller urovekkende og vi skal aldri svartmale eller slukke håp. Men på et eller annet punkt må den være viktig. Vi må bli røde i kinnene !

Livet er mer utfordrende enn kunsten så hva er vi redde for ? Det verste som kan skje er at vi tar livet på alvor og ikke later som om det fortsatt er Kardemommeby som gjelder. Barna fortjener det når det pumpes inn så mange ressurser i barnekultur. Og mange ganger kan en skjev barnetegning utført med dyp konsentrasjon og innlevelse overgå den fantastiske og tilrettelagte barnekunsten.