Kritikk under lupen

I slutten av oktober ble det kjent at Kulturrådet har gitt støtte til 13 forskningsprosjekter om kvalitet i kunst og kultur. I ett av dem skal Ole Marius Hylland i Telemarksforskning sammenligne kvalitetsvurderinger av scenekunst. Han planlegger å gjøre tre nedslag i scenekunstkritikk fra ulike perioder: Først i Critica, en publikasjon for teaterkritikk etablert i 1829, så i dagspressens teaterkritikk i 1938 og til sist i dagens nettbaserte kritikk i året 2015.

Det siste har han tenkt å gjøre gjennom å lese scenekunstkritikk som er publisert på Scenekunst.no i 2015, noe som selvsagt trigget vår nysgjerrighet:

Skal du utelukkende analysere tekster, eller også intervjue kritikere og/eller andre aktører rundt dem?

– I utgangspunktet skal jeg analysere tekster, fra tre ulike tidsrom: årene 1829 (tidsskriftet Critica), 1938 (scenekunstanmeldelser i Aftenposten og eventuelt andre dagsaviser) og 2015 (publiserte anmeldelser på scenekunst.no) og evalueringer av institusjonsteatre. Som en del av bakgrunnsinformasjonen kan det være relevant å intervjue ulike aktører i scenekunstfeltet, men dette er ikke tenkt inn som en integrert del av prosjektet. Jeg/vi har også mye informasjon fra ulike prosjekter på scenekunstområdet, og jeg har tidligere intervjuet for eksempel fagutvalgsmedlemmer fra Kulturrådet, scenekunstkonsulent, ulike kritikere, teatervitere med mer. Dette kan også gi relevant kontekst i dette prosjektet.

Den foreløpige prosjektbeskrivelsen forteller at Hylland vil undersøke begrepsapparat for kvalitet, forholdet mellom autonomi – og heteronomiestetikk og til sist "kvalitetsbedømmernes iscenesettelse av seg selv."

Kritikeren og objektet

Hva legger du i det siste, i «kvalitetsbedømmernes iscenesettelse av seg selv»?

– Kort forklart mener jeg vel i hvilken grad kritikerne synliggjør og viktiggjør sin egen person og sin egen stemme i kritikkene. Innenfor noen former for kritikk kan vi se en form for gonzo-vridning, der kritikken i langt større grad handler om kritikeren enn om kritikerens objekt. Balansen mellom omtale av kunsten og kritikeren er samtidig ikke noe nytt tema. Knut-Ove Arnzten beskriver teaterkritikkens historie mellom det analytiske og det impresjonistiske, og i dette ligger også en varierende vektlegging av egoet til den som forfatter kritikken. Det er for eksempel en veldig selvbevisst kritikerstemme i tidsskriftet Critica i 1829.

Mange av kritikerne på Scenekunst.no skriver kritikk for flere oppdragsgivere, både i papiraviser og på nett. Tenker du at de iscenesetter seg selv ulikt i disse to formatene?

– Prosjektet har ikke begynt, så det er litt tidlig å si noe om. Umiddelbart ville jeg forestille meg at det ikke er skillet mellom analog og digital som er vesentlig her, men mellom publikasjonskanalene. Selv om både VG og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift er papirbaserte er de nok mer ulike enn scenekunst.no og Morgenbladet er ulike. Vil jeg tro.

– I hvilken grad skal prosjektet analysere kritikkens «produksjonsforhold»? Da tenker jeg for eksempel på at forhold utenfor kritikerens kontroll, si leveringsfrister eller innspill fra redaktør, kan påvirke teksten?

Også her – prosjektet er beskrevet, men ikke fullt og helt ferdig formet. Det er tenkt som en tekstbasert analyse av vurderinger av kvalitet. Produksjonsforhold inngår ikke i denne empirien, men det er selvsagt relevant å plassere den skriftlige vurderingen innenfor en så konkret kontekst som mulig. Dialogen mellom en kritiker og redaktør er helt klart en relevant og interessant kontekst for kritikken.