Kriser skremmer ikke kunsten

– Er det noe vi skal lære av tidligere samfunnskriser er det at kunsten har en enorm overlevelseskraft. Den finner alltid nye veier og arenaer for å være til stede i samfunnet. Alltid, sier kunstsosiolog og forfatter Dag Solhjell.

Stengte dører, tomme saler og stor usikkerhet har preget kulturlivet det siste året. En rapport utarbeidet på bestilling fra Kulturrådet i oktober i fjor viste at 32 prosent av kultursektorens inntekter hadde falt bort i løpet av det første halvåret med korona. Utøvere og skapere innen musikk, visuell kunst og scenekunst var noen av dem som ble hardest rammet.

Pandemien og dens ettervirkninger vil prege både kunsten og kunstnere i lang tid fremover. For å få et glimt av denne fremtiden har vi bedt en rekke forskere om å dele sine refleksjoner.

Klare fellestrekk – Det er fire forutgående hendelser i historien som er spesielt relevante her. Den første krisen kom i 1848, med de franske og tyske revolusjonene. Dette var den første uroen og opprøret som kom fra arbeiderklassen. Den andre krisen inntraff på slutten av 1800-tallet, og var en økonomisk nedgangstid i Europa som hadde spredd seg fra USA. De neste to var første og andre verdenskrig.

Til tross for stor spredning i tid, nærmere 175 år og ulikt utgangspunkt – revolusjonært, økonomisk og militært – har disse historiske unntakstilstandene en rekke fellestrekk både med hverandre og pandemien som pågår nå, ifølge Solhjell.

– Alle disse krisene skyldes en påvirkning utenfra. Det var ingenting som startet i eller rammet bare Norge, sier han og fortsetter:

– En av de mest merkbare konsekvensene av korona er alle reisebegrensningene. Akkurat det samme gjaldt på slutten av 1800-tallet da den økonomiske situasjonen gjorde det nærmest umulig for de aller fleste å reise.

De påfølgende verdenskrigene bidro også til å begrense reisevirksomheten i stor grad. Okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig brakte med seg omfattende reiserestriksjoner og forbud mot å reise også i eget land. Kulturlivet var underlagt en streng sensur, som satte ytterligere begrensninger for den kunstneriske produksjonen.

– I alle disse periodene var det mangel på impulser utenfra, mangel på personmøter og svekkelse av internasjonale kontakter og nettverk. I dag kan nok en del av dette erstattes ved hjelp av digitale arenaer, men jeg mistenker likevel at den isolasjonen mange kunstnere følte den gang fremdeles gjelder. For dem som jobber selvstendig, slik som billedkunstnere, har det kanskje ikke så mye å si. Hvordan dette vil påvirke scenekunst og andre sceniske uttrykk vil vi nok se først når krisen er over, eller har pågått lenge nok til at man kan fange opp tydelige utviklingstrekk.

Kunstnerne vender hjem Selv om fremtiden post-korona er usikker, har vi fasiten på hvordan det gikk etter de andre store krisene. Nettopp reisebegrensingene ble en viktig årsak til at andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en svært fruktbar kulturell periode i Norge.

– Økonomi og politisk uro gjorde at de norske kunstnerne strømmet hjem fra Paris, Roma og Berlin der de hadde bodd og arbeidet tidligere. Mange hadde et behov for å markere seg her hjemme. Dette spredde seg, og vi fikk en felles bevegelse som også inkluderte musikere, forfattere og arkitekter. Det ga et rikt og mangfoldig kulturliv.

Et av de mest kjente resultatene av denne hjemkomsten er maleriet «Brudeferden i Hardanger» av Hans Gude og Adolph Tidemand. Det ble fremført på Christiania Theater i 1848, i datidens populære tableau vivant-format, der et bilde gjenskapes som et tablå av mennesker på scenen. Fiolinisten Ole Bull var felespilleren i båten. Halfdan Kjerulf komponerte musikken for dette verket, som ble ledsaget av Andreas Munchs dikt. Et stjernelag av norske kunstnere, som ble ført sammen av en krise.

Noen tiår senere, etter at den lange depresjonen rammet Europa på 1880-tallet, startet de hjemvendte kunstnerne en høsttradisjon som lever i beste velgående den dag i dag.

– Høstutstillingen var kunstnerens egen protestaksjon mot borgerskapet og kunstforeningen i Christiania, som de mente ikke hadde greie på kunst. Det er faktisk et ektefødt barn av en krise! Skal vi trekke noen slutninger fra tidligere, vil jeg si at det er ganske åpenbart at store samfunnskriser ikke nødvendigvis skaper en tilsvarende unntakstilstand i kunstverden, kanskje heller tvert imot. Det ser vi blant annet på omsetningen av billedkunst under første og andre verdenskrig.

Økt kulturkonsum I forbindelse med et nytt bokprosjekt har Solhjell de siste årene studert de norske kunstforeningene. Tradisjonelt sett har foreningenes fremste oppgave vært å kjøpe inn kunstverk, som de så loddet ut eller solgte til sine medlemmer. Ved å se på kunstforeningenes omsetningstall gjennom de ulike krisene har Solhjell gjort seg en rekke observasjoner om hvordan denne typen hendelser påvirker kunstmarkedet.

– Jeg tror det er få som er klar over at første, og da spesielt andre verdenskrig var en stor økonomisk oppgangstid for norske billedkunstnere. Mange hadde faktisk problemer med å tilfredsstille etterspørselen, forklarer han og utdyper:

– Billedkunst skiller seg fra scenekunst med sin varige karakter og at kunstverk omsettes som gjenstander. Er det knapphet på andre ting å kjøpe, får billedkunst også en relativt høyere verdi.

Det at konsumet av kunst- og kulturopplevelser, og ikke minst higet etter det, ikke nødvendigvis forsvinner som følge av uro og økonomiske nedgangstider ellers i samfunnet, lover godt også for sceniske uttrykksformer.

– Så kan man spørre seg selv, hvilke kulturuttrykk vil overleve pandemien? Er det høykulturen, med for eksempel klassisk musikk, som får dødsstøtet eller er det pop- og lavkultur som vil rammes hardest? Vil alle musikkfestivalene, som samler titusener av mennesker, komme seg gjennom dette eller må de finne på noe helt nytt? Hva med alle lokale spel som har dukket opp de siste årene?

Kulturarbeidere rammes Solhjell sammenligner dagens arrangementsforbud med forsamlingsforbudet under andre verdenskrig.

– Det er mange likheter. Her er vi igjen inne på at kunsten er oppfinnsom og finner måter å sno seg rundt vanskeligheter. Under andre verdenskrig forflyttet både konserter og annen scenekunst seg fra offentlige rom til private hjem. På samme måte ser vi allerede at digitale plattformer brukes i stadig større grad for å formidle ulike typer kulturuttrykk. Kunsten inviteres dermed inn i den private sfæren når de offentlige møteplassen ikke lenger er tilgjengelig.

Det er likevel én betydelig ulikhet mellom de tidligere krisene og pandemien som pågår nå. Det er størrelsen på kultursektoren, og hvordan denne finansieres. Ifølge Kulturrådets rapport sysselsatte kultursektoren nærmere 45 000 personer i 2019, da også inkludert filmarbeidere.

– Er det noe vi som samfunn har virkelig fått opp øyne for det siste året, er hvor enormt stor kultursektoren har blitt. Bak hver utøvende kunstner står det et stort hjelpeapparat, og det er nok de som lider mest nå. Vi ser også veldig godt at denne nye verdikjeden av kunstskapende virksomheter er helt avhengig av offentlig støtte. Kulturlivet i dag består av langt flere enn bare kunstnere. Det håper jeg at de som befatter seg med kulturpolitikk fremover vil huske på også lenge etter at pandemien er glemt.