Konsert med personlighet

Før kunne konsertprogrammene til BIT20 virke mest motivert av å møte kravene til internasjonal nettverksstøtte. Torsdag spilte ensemblet en konsert i Grieghallen med befriende musikalsk sammenheng.

Den norske komponisten Ørjan Matre hadde skrevet musikk med utgangspunkt i folketoner fra Hornindal i solist Unni Løvlids tradisjon. Disse sangene var stilt sammen med Luciano Berios legendariske Folk Songs fra 1964 og rammet inn av ungarsk musikk fra det 20. århundre. Ungarn er kanskje det europeiske landet ved siden av Norge der en levende folkemusikktradisjon tydeligst har satt spor i den komponerte musikken.

Trioen av Bela Bartók som åpnet, ble vel løs i sømmene. Hver for seg er BIT20s musikere på høyt nivå, men denne musikken tåler ikke ett sekund med tilbakelent symfonisk selvfølge. Her må overganger og rytmikk være knivskarpe, som opplevelsen av å plutselig stå ute i kulda og se opp på stjernehimmelen i hjertet av Daniel Libeskinds jødiske museum i Berlin. Men å arbeide seg gjennom slike skarpskårne mikrounivers er god kammermusikalsk skjerpings. Hvis det skjer jevnlig, vil ensemblet kunne flytte seg langt.

Ørjan Matres musikk omsluttet Løvlids folketoner tydelig inspirert av hvordan Berio også blander arrangement, sitater, nylesning og originalkomponert materiale. Bruken av harpe der det ofte er et piano gjør at ensembleklangen blir sydd sammen på en varmere og mer fleksibel måte, særlig når instrumentet blir spilt så presist og i positiv forstand usentimentalt som BIT20s harpist kan.

Det nye verket var også inspirert av en annen viktig komponist fra det 20. århundre. Gérard Griseys fire dødssanger fra 1998, Quatre chants pour franchir le seuil, var åpent sitert i begynnelsen og i tittelen Terskelsanger. Løvlids fire norske folketoner var også bundet sammen av tekster om døden.

Matre skal være Oslo-Filharmoniens komponistprofil kommende sesong. Han er en sikker håndverker og kan kanskje særlig kjennes igjen på hvordan han smir elegante og sømløse overganger mellom helt forskjellige lydkilder. Stryk, fløyte og en cymbal kan flyte nesten umerkelig over i hverandre. Opptak av stemmen til komponistens farfar snirklet seg rørende gjennom folketonen Nu solen går ned.

Å gjøre en klassiker som Folk Songs er ikke for pyser. Musikken har plass til mer trøkk i dybden, men Løvlid tok det igjen i personlighet, tilstedeværelse og vilje til å risikere noe. Fra Berios hånd gir arrangementene rom for at musikerne kan tilføre mye, men er samtidig krevende på en måte som skaper temperatur. Ensemblet tok også godt vare på dette.

György Ligetis ekstremvakre pianokonsert fra 1988, som også kan lede tankene til Bartóks pianostykker, avsluttet. Den var lagt i hendene på den 19 år gamle pianisten, komponisten og matematikkstudenten Kit Armstrong. Han løste tettvevd polyrytmikk, kaldt, perkussivt lys og kontraster gnistrende gjennom fem satser. Dirigent Reinbert de Leeuw fikk det ikke til å gnistre like mye mellom pianist og ensemble, men resultatet var mer enn godkjent.

I tilbakeblikk gjennom Folk Songs klang Terskelsanger varmt og finstemt, men som helhet litt utydelige. Det å introdusere hver folketone mens ensemblet spilte, stakk også litt skarpt ut av den veldig organiske musikken, selv om det kommuniserte med publikum på en god måte.

Men å oppleve nyskrevet norsk musikk i en meningsfull klanglig og historisk kontekst som dette, er uhyre viktig for å kunne forholde seg til den som vår egen musikktradisjon, både som lyttere og utøvere. Hvis dette er fingeravtrykket til BIT20s nye kunstneriske leder Baldur Brönnimann, er det sjelden å se en kunstnerisk leder som forstår så tydelig hvordan musikalsk troverdighet ofte handler om å være lokal og global samtidig.