Mannen som stoppa hurtigruta. Hålogaland teater 2014. Foto: Ingun A. Mæhlum

Kom inn på en kopp kaffe, så skal æ fortelle dæ ei historie

KRITIKK: Forestillingen Mannen som stoppa hurtigruta skaper et mystisk univers der dans, musikk, minner og historier smeltes sammen i et vakkert og helhetlig uttrykk, skriver Maria Stødle.

Skaperen bak forestillingen er Simone Grøtte, en ung dansekunster fra Finnmark tidligere kjent som en av koreografene bak film-og danseforestillingen Reindans/Boazodánsa. Nå står Grøtte på egne koreografiske ben, i samarbeid med et kunstnerisk team fra Hålogaland Teater og to dansere. Med Mannen som stoppa hurtigruta rettet hun fokuset mot den nordnorske fortellertradisjonen og bringer sin egen nordnorske og samiske bakgrunn inn i forestillingen. Og det er en personlig historie hun ønsker å formidle. Gjennom gamle lydbånd gjenfortelles uforklarlige hendelser om helbredende kraft og en myteomspunnet figur.

Trollmann og tre kvinner
– Hadde det ikke vært for Kaaven, hadde jeg ikke vært her i dag, sier Grøtte, og med det åpner hun tematikken og mystikken vi skal oppleve de neste 45 minuttene. Johan Kaaven var en noaide, en trollmann som levde på midten av 1800-tallet i Finnmark. Historiene om Kaaven levde på folkemunne gjennom hundre år før de ble samlet av Richard Bergh mellom 1950 og 1990.

Intervjuene ble spilt inn på gamle lydbånd som Grøtte har fått bruke i forestillingen. På båndene kommer historier frem på nordnorsk og samisk som forteller om Kaavens helbredende evner og hvordan han stoppet hurtigruta, fortellingen om hesten som ikke rikket seg før Kaaven hadde passert – han var kjent for å sette folk fast, og mange flere. Det er et stort historisk materiale Grøtte går løs på, og det kunne fort blitt for fragmentert og usammenhengende, men hennes personlige vinkling skaper helhet. Vi møter også tre generasjoner kvinner: Simone Grøttes oldemor med en lungesykdom som Kaaven leget, hennes mor som så den døde skikkelsen til Kaaven som barn, og datteren på scenen, som har levd med disse historiene. Det er i formidlingen av det personlige at forestillingen er sterkest. Den manifesteres i Grøtte selv og støttes opp av de andre danserne – dette kunne gjerne fått enda mer plass.

Samtidsdans med kopp og lydbånd
Danseuttrykket er sart, prøvende, innimellom rått og til tider dynamisk og eksplosivt. Koreografien viser et bredt bevegelsesspekter hos tre sterke utøvere. Danserne veksler mellom synkrone felles sekvenser og individuelle fraser. Spesielt spennende er koreografien som utføres sammen med rekvisittene og på bordet. Dansernes hender sitter fast i kaffekopper og de bruker koppene som utgangspunkt for å skape en bevegelsesreaksjon. Disse delene av koreografien frigjør bevegelsene fra tradisjonelle sammensetninger og skaper et mer interessant uttrykk. Dansen fungerer fint både som metafor for fortellingene og utgangspunkt for mer abstrakte assosiasjoner. Ofte utføres den som et svar eller en forklaring på en historie, men det er imidlertid når denne formen brytes at uttrykket får flere lag og gir rom for friere tolkning. Kanskje ødelegger dansen som svar og forklaring noen ganger for en slik friere tolkning, da det er lett å henge seg opp i de konkrete ordene og lete etter dem i bevegelsene. Især er det problematisk når det er lagt opp til at vi skal følge en historie og stemmene på de gamle lydbåndene kan være vanskelige å oppfatte. Går man glipp av noe vesentlig? Slik sett blir det befriende når historiene mikses inn i en lydcollage hvor dansen foregår samtidig, da det skaper et møtepunkt mellom utøverne på scenen og de gamle intervjuene.

Kaffestunden
Scenografien lager en estetisk ramme og gjenskaper følelsen av å være i et nordnorsk kjøkken på 50-tallet der praten over kaffen kunne vare i flere timer. Kaffekoppen er symbolet på denne stunden og dens betydning som møtested for historiefortelling. I takt med at dramaturgien bygger seg opp, byttes koppene ut med stadig større kopper. Kaffeserviset brukes også hyppig som lydkilde: Stemmer kommer ut av kopper og kanner. Dette underbygger et mystisk element. Den nykomponerte musikken av Herman Rundberg er innspilt, men har et rikt lydbilde av strykere fra Nordnorsk Symfoniorkester, samiske toner, sang og elektroniske instrumenter.

Forestillingen er som en nordnorsk fortelling om minner, identitet, folk som har levd, folk som lever og det som kan utspille seg over en kopp kaffe. Mannen som stoppa hurtigruta er en historietime som er vel verdt å få med seg, den utfordrer oss til tro på det umulige.


Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER