trippel dose dans

Kindereggets utfordring

KRITIKK: I Trippel dose dans står tre koreografer fram med hvert sitt særpregede uttrykk. Savnet ligger i hvordan helheten er håndtert, skriver Astrid Groseth.

Forestillingen Trippel dose dans består av tre selvstendige verk som er kuratert til én forestilling av Riksteatret. Teatret skal gi scenekunstopplevelser til hele Norge. Tittelen Trippel dose dans gir en fornemmelse av at dansen ikke bare skal utføres, men sprøytes inn, settes via et skudd. Med denne assosiasjonen som utgangspunkt kjennes en viss motstand. Er vi villige til å bli påført en dose dans? Er tittelen et uttrykk for en underliggende moralsk parole om at dansen har nytteverdi, eller har det en pedagogisk motivasjon?

På Riksteatrets nettside kan vi lese om de åtte forestillingene som utgjør teatrets repertoar i denne sesongen: sju teater-/ tekstproduksjoner og en danseproduksjon. Tittelen på sju av de åtte ser ut til å ville uttrykke en essens av det kunstneriske innholdet i forestillingene, mens tittelen Trippel dose dans kun beskriver rammeverket: dette er dans, og det er tre verk. Ville Riksteatret laget en forestilling som het Trippel dose teater?

Formuleringen trippel dose kan være med på å forenkle det som presenteres, i dette tilfelle dansen. Forestillingstittelen kunne med fordel heller uttrykt noe om hva koreografiene står for eller tar for seg. I seg selv kommenterer tittelen Trippel dose dans indirekte både utfordringen med finne en hensiktsmessig fellesnevner for treenigheten og faren for en overdose.

Grepet som glipper
Første koreografi er GRIP av Stian Danielsen. Lydbildet tar oss med inn mot en mørk scene. En danser vises i dunkelt lys. Ansiktet er skjult. Hun er en anonym og kikker ned bak seg. Bevegelser skifter stadig tempo, retning og størrelse, veksler mellom det hakkete og flytende. Jeg trekkes mot det danseren, Ida Wigdel, holder på med, hva det nå er. Hun er plaget. De bare armene mot det svarte leter etter noe håndgripelig. Jeg skjønner at den andre danseren, Marianne Kjærsund, kommer til å falle, men blir overrasket når det skjer. Publikum gisper lett. I den følgende sekvensen detter Kjærsund igjen og igjen. Det treffer. Den fallende tar kontroll over tyngdekraften. Jeg lar meg forbause over når og hvilken vei fallene skjer. Det rulles. På gulvet viser de to danserne menneskelige, naturlige reaksjoner på manipulasjonene de blir utsatt for fra hverandre. Både fallsekvensen, den anonyme, plagede Wigdel, Kjærsunds rullesekvens og de naturlige reaksjonene er høydepunkter i GRIP.

Foto: Yaniv Cohen

Andre koreografiske sekvenser, blant annet en kanondans som kommer ut av intet, sideveis hoftevrikk med grønt lys og en rolig solo til mektig musikk, er fine å se på, men griper ikke. Skiftene fra en sekvens til en annen kommer noe schizofrent, jeg får ikke tak i sammenhengen. Som helhet glipper dermed GRIP unna.

Jeg får inntrykk av at dansen skjer med kroppene på scenen, fremfor det motsatte; at utøvernes kropper eier dansen. Dette oppleves som et koreografisk valg, og det føyer seg inn i en samtidsdanstrend som har pågått en stund og som flere koreografer etter hvert har tatt avstand fra. Muligens er denne abstraheringen, som kan oppleves som en fremmedgjøring av kroppen, med på å skape en større avstand mellom publikum og utøvere. Stilmessig og teknisk oppleves GRIP som en videreføring av en danseteatertradisjon der kroppene uttrykker ulike intensjonelle følelsesuttrykk og -tilstander. Relasjonen mellom de to på scenen ser ut til å inneha en intendert mening, og den prøver vi publikum å finne ut av. I GRIP oppleves denne meningen intern, og det er forståelig at nytt dansepublikum kan uttrykke at de ikke forstår dans, hvis de blir eksponert for en slik mening og verken blir grepet eller truffet. I pausen etter GRIP overhører jeg spekulasjoner rundt hvor mye blåmerker danserne må ha under klærne. Det ser ut til å være fallscenen som umiddelbart sitter igjen hos publikum.

Etterpå husker jeg musikken som sammen med dansen har geleidet oss gjennom verket. Musikken av Øystein Figenschou greier på finurlig vis å være en selvskreven aktør som i det ene øyeblikket tar sin plass, og i det andre nærmest umerkelig er en del av helheten.

Finurlig solo-duett
Kveldens høydepunkt, MM av Ludvig Daae, befinner seg i den konseptuelle samtidsdanstradisjonen, og er stilmessig og dansehistorisk det nyeste som vises i Trippel dose dans. Daae har vist MM i gjennomsnitt en gang i måneden de siste tre årene, noe som er svært ofte til å være en soloforestilling og produksjon fra det frie feltet. Det er lett å skjønne hvorfor. Fra første stund er konseptet tydelig: MM er en solo, og samtidig er det en duett mellom danseren Daae og observatøren Daae. Observatøren skildrer via videoprojeksjon hva danseren gjør, han forklarer hvorfor danseren handler, og han viser nærbilder av kroppen i bevegelse for å gi oss andre måter å se dans på. Han forklarer at han kan virke oppdragende, derfor vil han ta avstand fra det han gjør, men så gjennomfører han likevel, noe som skaper en finurlig, lett stemning. MM består altså av en kommentator og en praktiserende utøver. På briljant vis skaper Daae distanse til arbeidet sitt, noe som gir oss overskudd til å godta det han presenterer.

Foto: Yaniv Cohen

Til tross for at danseren er noe introvert i stilen, kjennes uttrykket åpent og tilgjengelig, og avstanden mellom verket og salen blir kort. Daae mestrer å bruke humor, men tar samtidig dansen på alvor, som mot slutten da han vil vise oss den poetiske dansen. Her går han inn i et påtatt uttrykk, noe som er komisk i starten, men han fullfører uten ironisk distanse, og plutselig er det komiske vakkert. Musikksporet er enkelt, repetitivt som dansen, noe som kan risikere å bli for minimalistisk og gjentagende, men det står seg.

Forutsigbarhet med nerve
Gildet avsluttes med fasthet og overbevisning i …AND CAROLYN av Alan Lucien Øyen, en kort og konsis duett mellom en kvinne, Yanelis Brooks Sanchez, og en mann, Alejandro Altamirano, begge markant sterke tekniske utøvere. Gjenkjennelighet spiller en viktig rolle – duetten forer oss med noe vi forstår som er lett å fordøye. Formspråket bygger på den neoklassiske tradisjonen, med høye bein og bevegelseskontroll forbi fingerspissene. Danserne formidler et narrativ, og vi kan følge historien uten å bli utfordret nevneverdig. På tradisjonelt vis er det mannen som løfter og følger kvinnen. Sanchez, den kvinnelige utøveren, er allikevel gitt rollen som den mest fremtredende fortelleren i dramaturgien. Kjenningsmelodien av Thomas Newman fra filmen American Beauty akkompagnerer dansen. Lydsporet er velbrukt til dansesoloer og reklamesnutter. Det er melodiøst og sentimentalt. Første strofe gir øyeblikkelig en fornemmelse av det kommende forløpet i duetten.

Foto: Yaniv Cohen

…AND CAROLYN er akkurat hva den utgir seg for å være, og presenterer dansekunstnere som fyller oppgaven til det fulle. Ingen særlig brudd, ingen konfrontasjon, det er som vi har sett dette før. Øyen mestrer å lage et uttrykk som til tross for sin stiliserte form allikevel byr på en dirrende nerve. Danserne er noe uslepne i den feilfrie teknikken, noe som både er egenskaper til danserne og et koreografisk valg. Hint av noe uferdig mot det ferdige gjør at det oppleves menneskelig, og det som formidles på scenen rører ved ryggmargen. Å få til dette innenfor en såpass perfeksjonert ramme er et mesterverk, og sier noe om Øyens kapasitet som poet, kunstner og koreograf.

En ny generasjon koreografer?
Verkene i Trippel dose dans er laget av kunstnere Riksteatret kaller den nye generasjonen koreografer. De tre har i følge Riksteatret til felles at de har skapt hver sin ekspressive og stilrene dansenovelle, de er alle ettertraktede kunstnere og oppdragene står i kø, både hjemme og i utlandet. I løpet av det siste året har alle tre fått vise arbeidene sine i Operaen.

Men om disse tre er den nye generasjonen koreografer kan det settes spørsmålstegn ved. Dansefeltet utvikler seg kjapt, og det finnes allerede flere nye tilkom. I det vi skriver ned navn, har det kanskje kommet til nye. Ved å velge koreografer som allerede har vist arbeider på Operaen, kan det tenkes at kvalitetssikring er noe av motivasjonen for å velge akkurat disse. I vårprogrammet for 2014 skriver leder Ellen Horn at teatret skal åpne for å lytte til samtidens egne stemmer, dele ressurser og samarbeide med kunstnere og kompanier fra det frie feltet. Men er samtidens egne stemmer i dansekunsten synonymt med koreografer som har vist arbeid på Den norske Opera & Ballett?

Utfordrende kinderegg
Forestillingen er tre verk i ett. Denne formen er ikke uvanlig, Dansens Hus og Den Norske Opera & Ballett benytter seg også av dette konseptet. Jeg vil imidlertid stille spørsmål om hensikten med kinderegg-formen. Trippel dose dans byr på gode muligheter for å bli underholdt, blant annet fordi verkene håndverksmessig og på ulikt vis formidler høy grad av presisjon, konsentrasjon og formidlingsevne. Men, i det hver bolk starter, kjenner jeg meg ferdig med det jeg har sett. Oppmerksomheten min svinger mellom at jeg følger med og en rastløshet der tankene flyr til noe helt annet. Ubevisst inntas en avventende og distansert rolle. Det er som jeg er på kino og får servert reklamesnutter som perler på ei snor: i det neste er på, er forrige glemt.

Vi får oppleve engasjerende og imponerende øyeblikkskunst – og nettopp, det slutter med øyeblikket. Det er som om dansekunsten er ført bak lyset, da bevegelsene ikke gis tilstrekkelig rom til å bevege meg videre. For dansekunsten har potensial til å bevege publikum fysisk og psykisk også etter øyeblikket. Det er usikkert om utfordringen i Trippel dose dans ligger i sammensetningen av uttrykkene, valget av vidt forskjellige koreografer, eller rammen koreografiene spilles i. Trippel-formen er selvfølgelig praktisk, den muliggjør at de tre stykkene kan vises som helaftens forestilling og at koreografene kan turnere i hele Norges land.

Likevel, de tre verkene har også en kunstnerisk årsak til at de nettopp er kortere verk. I Trippel dose dans står de tre koreografene fram med hvert sitt særpregede uttrykk. Savnet ligger i hvordan helheten er håndtert. Den forsøker å være en helt nøytral ramme, men blir likevel ikke nøytral, og man leter etter en kunstnerisk sammenheng i utvalget av koreografer.


Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER