Kate Pendry uten innhold

Dead Diana: Decade er en kraftanstrengelse for både
skuespilleren og tilskueren, men vi sitter allikevel tomme tilbake,
skriver vår anmelder, Elisabeth Leinslie, etter å ha sett Kate
Pendrys foretilling på Black Box Teater.

Forestillingsnavn: Dead Diana: Decade

Spillested: Black Box Teater

Av og med: Kate Pendry

Lyddesign: Per Platou

Nøyaktig ti år etter prinsesse Dianas død avslutter Kate Pendry sin
forestilling med den avdøde prinsessen i hovedrollen. Jeg sitter
målløs tilbake: – hvordan kan det ha seg at en scenekunstner med så
mye på hjertet sier så lite på en hel time?

Kraftanstrengelse

Det er ikke det at Pendry er stum, langt derifra – hun bruker
stemme og pust på en imponerende måte gjennom hele seansen. De
utroligste lyder kommer opp fra hennes indre når kroppen inntas av
diverse avdøde celebriteter. Pendry manipulerer sin egen stemme og
pust til å ligne alt fra Dianas milde kontrollerte britiske
overklasseuttale, til babygråt, Marilyn Monroe, James Dean,
Gudfaderen og ubestemmelige lyder fra kroppens indre. Hun gjør
store deler av stemmetrakteringen selv, men er også godt hjulpet av
Platous tekniske manipuleringer.

Lydmessig er dette en kraftanstrengelse av en
forestilling – både for Pendry og publikum. Den trenger gjennom
marg og bein, og mest er det ubehagelig. Men det er også Pendrys
signatur: å gjøre det ubehagelig for tilskueren. Vi skal ikke kose
oss på teater, vi skal konfronteres med våre egne demoner og
verdens urettferdigheter.

Teaternegasjon

I tolv år har Pendry farget den norske scenekunsten med
ravnsvart kritikk av mennesket og samfunnet. Hun har vært, og er,
en viktig stemme for den politiske og frie scenekunsten med sine
uredde kompromissløse forestillinger. Samtidig har hennes
skuespillerprestasjoner begeistret et bredt publikum. I Dead
Diana: Decade
viser Pendry seg nok en gang som en god og modig
skuespiller. I sort lang kjole står hun alene i spotlighten i det
nakne teaterrommet. En mikrofon er hennes eneste rekvisitt. Det
lukter stand-up, men i en horror versjon av sjangeren. Selv
insisterer hun på at dette ikke er teater, ei heller performance.
Denne teaternegasjonen fra scenekanten virker søkt og utslitt sett
i lys av konteksten Pendry har plassert seg selv i. Samtidig er den
forståelig sett ut ifra at produksjonen nærmest tar form som et
ritual.

Holder ikke mål

Pendry har det med å legge til rette for morbide ritualpregede
forestillinger. Denne gangen låner hun bort sin kropp til hendelsen
som skal finne sted – som et medium maner hun frem den ene
kjendisen etter den andre. Dette er jo en fascinerende idé i seg
selv, men som sagt innledningsvis – jeg sitter målløs tilbake, og
med en aldri så liten ubehagelig klump i magen. For dette holder
ikke mål.

Det største problemet er teksten. Nå har ikke
scenetekst vært Pendrys sterkeste side tidligere heller, etter min
mening, men i Dead Diana: Decade blir den påfallende svak
både dramaturgisk og innholdsmessig. Det siste overrasker meg i og
med Pendrys uttalte politiske tilnærming til kunsten. For også
dette prosjektet er ment å ha et sterkt og meningsfylt innhold, og
da forventer man seg en tekst med høyt refleksjonsnivå og skarpe
replikker. Det er det lite av i dette horror-showet. Tekstens svake
dramaturgi slår også ned på scenen. Med andre ord preges spillet og
kommunikasjonen mellom scene og sal av dette tynne grunnlaget, og
vi (i hvert fall jeg) sitter utmattet, men allikevel tomme
tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER