Kan en pike med en bok forandre verden?

I danske Teatret Møllens versjon av Nick Woods Malala – En pike med en bok som ble spilt under årets Mini Midi Maxi-festival i Bergen, møter vi innledningsvis en kvinnelig forfatter som sliter med skrivesperre. Men den 9. oktober 2012 skjer det noe som vekker et behov for å skrive igjen. Den femtenårige pakistanske bloggeren og aktivisten Malala Yousafzai blir skutt i hodet av Taliban fordi hun mener at jenter har rett til skolegang. Forfatteren ønsker å skrive et skuespill om Malala og hennes kamp for jenters utdanning, men innser kjapt at hun kommer til kort. Hun vil fortelle Malalas historie og forsøke å forstå hvorfor dette skjedde, men hvordan? Som hun selv sier, hva vet vel en middelaldrende dame som bor i et middelklassehjem i trygge Vesten om Talibans terror? Og hvilken rett har hun i det hele tatt til å skrive om dette?

Assosiativ dramaturgi Dramaturgien i forestillingen bygges opp rundt forfatterens streben etter å skrive et skuespill om piken med en bok. Det er en slags assosiativ reise som kombinerer elementer fra både fortid og nåtid, handling og fortelling. Publikum får overvære hennes forsøk som utenforstående på å angripe temaet, noe som fører til både prøving og feiling. Samtidig blir forfatteren stadig mer bevisst på hvordan hennes eget perspektiv vil farge Malalas historie, den som hun egentlig vil fortelle.

Den assosiative dramaturgien fører til at forestillingen til tider oppleves som litt rotete, samtidig som den også godt illustrerer hvordan menneskesinnet fungerer når det prøver å forstå noe som i utgangspunktet virker helt uforståelig.

Det er forfatteren, spilt av Connie Tronbjerg, og hennes skriveprosess som er i fokus, og den finner sted i en slags dialog med en medhjelper (Hartvig Hansen). Han fungerer som et støttende og supplerende element i idémyldringen til hvordan skuespillet skal bygges opp og hvilke elementer som skal med, ved for eksempel å notere ned gode sitater eller tegne forfatterens beskrivelser på tavlen bak. Etter hvert danner det seg et helt landskap på denne tavlen: Det er Swat-regionen i Pakistan som kommer til syne, og i midten av den står ei ung jente med hijab og stirrer på oss.

Konfrontert med fordommer I prosessen som forfatteren går gjennom for å kunne begynne skrivingen, blir hun uunngåelig konfrontert med sine egne fordommer mot islam. Hvorfor har hun ikke noe i mot at nonner dekker til håret sitt, mens hun ser det i et helt annet lys når det er muslimske kvinner som gjør det? Hun ser på seg selv som et fordomsfritt menneske, hun «leser aviser og er oppdatert på hva som skjer i verden», men hun møter seg selv i døren idet hun ironisk konstaterer at «verden hadde vært et enklere og sikrere sted hvis bare alle mente det samme som meg.» Hun må finne en annen inngang for å kunne forstå.

Forfatteren forsøker så å sette seg inn i det lokale samfunnet som Malala er en del av. Etter hvert danner forestillingen et bilde av Swat-regionen etter at Taliban tok over makten. Vi får høre om bannere som forbyr kvinner å være alene på markedet, om offentlige henrettelser, og så: Kunngjøringen fra Taliban om at jenter ikke får gå på skole. Der det hele startet. Forfatteren skjønner at for å kunne skrive om Malala og hennes historie, må hun tilbake dit, til begynnelsen.

Barneaktivisten Malala I 2008 er Malala 11 år. Forfatteren funderer over hva Malala tenker på og hva hverdagen hennes består av. Hun forsøker å skissere en helt vanlig jente på 11 år som gjør lekser ved et bord med Harry Potter-ryggsekken hengende på stolryggen. Men Malala er ikke en helt vanlig jente. I en alder av 11 år er hun allerede en aktivist som kjemper for jenters rett til skolegang gjennom å skrive en anonym dagbok for BBC under pseudonymet Gul Makai. Det er disse innleggene som forfatteren bruker i sitt research-arbeid for å forstå den unge aktivistens liv bedre. Malalas far vet om datterens aktivitet, han oppmuntrer den også. «Hvis det hadde vært ditt barn, hadde du latt henne gjøre det?», spør forfatteren en publikummer. Mannen nikker samtykkende. Forfatteren snur seg så mot en annen og spør på nytt. Kvinnen rister på hodet.

Det er et komplisert spørsmål i en situasjon som de fleste vestlige foreldre nok har vanskelig for å sette seg inn i. Skal man føye seg etter terroristers krav, som muligens vil beskytte barnet ditt, eller skal man stå opp og kjempe for samfunnet man tror på? Er et liv i frykt og underkastelse verdt å leve? Malala synes ikke det. «Når de voksne tier, er barna nødt til å gjøre noe», sier forfatteren.

Men hvordan kan dette være barnas bør å bære? Forestillingen sentrerer rundt slike krevende spørsmål som må stilles for å kunne forstå Malalas historie.

En pike med en bok På Teater Møllens nettsider er Malala – En pike med en bok kategorisert som en barneforestilling med aldersgrense 12 år, og tematisk sett ville den nok ha passet godt inn med for eksempel en ungdomsskoleklasse som publikum. Jeg opplever imidlertid formatet som kanskje mer rettet mot voksne enn mot barn, men ettersom det verken var barn eller ungdom til stede da jeg så forestillingen, er det vanskelig å si noe om hvordan den ville ha fungert på et yngre publikum.

Gjennom forfatterens ord, tegningene på tavlen og handlinger på scenen farges Malalas historie fra forskjellige perspektiver og vekkes til live foran oss, og på denne måten oppleves det som om Malala på mange måter kommer nærmere oss enn før. For eksempel lurer forfatteren på om gjerningsmannen skalv på hånden da han rettet våpenet sitt mot et barn, og senere river hun så av en bit av en appelsin for å illustrere hvordan Malalas kranium ble ødelagt av hans skudd.

Etter å ha satt seg inn i Malalas liv og kontekstualisert attentatet hun ble utsatt for, kan forfatteren begynne å skrive. Tittelen på skuespillet får hun fra FNs generalsekretær Ban Ki-moons uttalelse om at Taliban har vist at det som skremmer dem mest, er en pike med en bok. Malala har blitt selve symbolet på viktigheten av utdanning, for som hun selv sier: Gjennom den kan verden forandres. Hun har også gjentatte ganger påpekt at hennes historie ikke er unik, at hun ved å fortelle sin egen også forteller historien til mange andre jenter. Disse historiene må ikke glemmes, og jeg opplever Nick Woods tekst og Teatret Møllens forestilling som et viktig bidrag til at det ikke skjer.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.