Julekalender #13

Julekalenderen vår slutter på luke 13. Det må være et lykketall, siden mayakalenderen ikke fikk rett tidligere i dag. Scenekunst.no tar nå juleferie, men vi har fått så mye positiv tilbakemelding på kalenderen at den skal fortsette som en ukentlig spalte under et annet navn etter nyttår.

I går fikk sosiolog og (snart) dramatiker Hannah Helseth følgende spørsmål fra regissør Kjersti Horn:

Hva er den største utfordringen som debuterende dramatiker, hvorfor er det så vanskelig å skrive god dramatikk, hvilke muligheter gir teatret deg, og hvordan kan norsk teater skape mer engasjerende godt samtidsteater?

Hannah Helseth svarer:

– Til å begynne med føltes som å styre et jagerfly med småflylappen. Helt til jeg skjønte at kunnskap er langt viktigere enn å ha en skjør kunstneridentitet, og det vi ikke helt har ord for undersøkes best på scenen. For å lage godt teater er kunnskap like viktig som vilje. Jeg kunne ikke skrevet Søstra mi om jeg ikke hadde lest, diskutert, forsket og skrevet om jenters seksualitet. For det har jeg gjort som sosiolog, aktivist og forfatter av debattboka Generasjon sex. Da skulle alt skrives klart og tydelig. Alle detaljer og forbehold måtte være på plass. Men kanskje hadde jeg ikke fått ut en replikk om jeg ikke ville skrive fram noe annet. Noe som ikke handlet om å finne ut hvordan det egentlig er, hvilke begreper som best beskriver det, men om det språkløse mørket som ligger bak at en ung jente skryter på seg horestatus. Teateret er på sitt beste språkløs magi, hvor alt som ikke blir sagt er viktigere enn det som blir det. Følelsene er alltid sterkere og mer kompliserte enn hva vi har begreper for. På scenen får språket kjøtt. Ordene får en kropp. Magien er det som skjer i når to pluss to blir hundre, for mennesket rommer mer enn ordene de sier. Når det skjer er dramatiker det eneste man vil være.

Hannah Helseths spørsmål går til Camara Christina Lundestad Joof, som er prosjektleder for Ungdomsteateret og instruktør i Den mangfaldige scenen, et nytt norsk barne- og ungdomsteater som Det Norske Teatret, Bondeungdomslaget og Noregs Ungdomslag bygger opp.

Helseth spør:

I prosessen med Søstra mi har det vært utfordrende og tok lang tid å finne gode nok ikke-hvite skuespillere. Selv om den blendahvite norske skuespillerstaben har vært snakket om og problematisert i media, komiteer og utvalg så virker det som om ingen vil ta et skritt tilbake for å slippe fram talenter, som for eksempel Hina Zaidi. Noe er åpenbart galt. Noe må åpenbart gjøres. Og hva skal norsk teater gjøre?