Sylvelinsporet. Foto: Morten Bendiksen

Iscenesettelse av et knutepunkt

I Sylvelinsporet iscenesettes Oslo S slik at stedet og menneskene som oppholder seg der trer frem. Selve forestillingen blir slik et teater i teatret, hvor hverdagsdramaene blir mer spennende enn fiksjonen.

«Kan du holde meg i hånda litt», sier en lett gråtkvalt kvinne med platinablondt hår, akrylnegler og pudderrosa tracksuit. Vi nærmer oss slutten av forestillingen Sylvelinsporet, vi befinner oss i andre etasje på Oslo S og jeg tar hånda hennes, hun lener seg på meg mens vi går mot rulletrappa.

Oslo S må vel være ett av de stedene i Norge som nesten alle har et eller annet forhold til. Det er nesten ikke mulig å ankomme eller reise gjennom Oslo uten å være innom her, og for de fleste som bor i Oslo er det et knutepunkt man stadig passerer. Med få unntak er mitt forhold til det et sted jeg reiser gjennom. Her har jeg kommet småløpende utallige ganger, på vei til og fra tog, trikker og t-bane. Samtidig inneholder stedet en rekke spisesteder, butikker og frisør – det er arbeidsplassen til noen, og nærmiljøet eller oppholdsstedet til andre. Og det er alle disse ulike tilnærmingene til, denne brokete brukergruppa, som iscenesettes eller kommer til syne i Sylvelinsporet.

Vandreteater
Sylvelinsporet er Claire de Wangens (så vidt jeg kan se) nittende forestilling, og så godt som alle hennes produksjoner er stedsspesifikke og omsluttende (immersive). Sylvelinsporet fungerer som en vandreforestilling, og minner i struktur litt om de Wangens forestilling Viste Beach Club i Stavanger for halvannet år siden. Den gangen var det et nedlagt strandhotell som var åsted, men der som her ble vi delt inn i grupper som ble guidet rundt, og de ulike gruppene fikk alle se forskjellige handlingsforløp som kun i korte glimt overlapper hverandre. Innledningsvis får vi på Oslo S utdelt hver vår lommebok, med bilde av en cowboy på forsida, og som blant annet inneholder et spillkort (kløver 7), et kondom og en kupong til Celines make-up tutorial. På baksiden er det et litt slitt klistremerke, som indikerer hvilken gruppe vi tilhører. Min gruppe, Minde, begynner på sminkestanden til karakteren Celine.

«Had me fooled», hvisker min venninne til meg mens vi vandrer bort til sminkestanden, som befinner seg omtrent tjue meter unna oppmøtestedet. Jeg har sannsynligvis sett sminkebåsen ved ankomst, men Oslo S er et sted med svært allsidig tilfang av virksomheter, slik at den ikke oppleves verken merkelig eller teatral. For Oslo S er et teatralt sted. Teatralt forstått slik Kristian Seltun på didaktisk vis forklarte det i en artikkel for en del år siden: Selvbevisstheten til den som blir iakttatt, og det innrammede blikket til den som ser. Oslo S er full av sceniske steder, hvor vi kan innta rollen som iakttagende publikummere mens en scene utspiller seg foran, over eller under oss. Det er et mylder av mennesker som ser hverandre, som blir sett og som er klar over at man blir iakttatt. Men hvem ser egentlig på hvem? På minst ett tidspunkt var det tydelig at det var vi, publikum, som utgjorde forestillingen for de andre på Oslo S under Sylvelinsporet.

Fragmentert handling
Min gruppe startet altså ved Celines sminkestand. Noen sminkeopplæring fikk vi ikke, derimot endte vi opp med å henge sammen med henne, rundt om på Oslo S. Hun var i direkte dialog med oss, spurte oss om råd, komplimenterte folk for alder og antrekk og delte villig ut klemmer. Det var selfietagning foran en blomsterbutikk, før en ny karakter dukket opp i en rulletrapp, og vi løp videre til neste scene i Celines liv, og i Sylvelinsporet.

Plutselig forsvant Celine, og vi fulgte i stedet karakteren Timmy. Han var en lett breial type, som etter eget utsagn satset på musikken, og som virket usedvanlig lett-tiltrukket av vakre kvinner. Etter hvert ble vi ført opp til et hotellrom, til en tredje karakter; en kvinne i brudekjole. I tillegg kom en konduktør (som også var tryllekunstner) og en kvinne med hare- og hjortehorn. Vi fikk bare delvis innblikk i hvem de forestilte, og hvordan de forholdt seg til hverandre. Men denne fragmenterte fiksjonen virker intendert: det er opp til oss hvor mye og hva vi ønsker å dikte videre på.

Lek med teatralitet
Jeg husker svært godt mitt aller første møte med Claire de Wangens teaterunivers: Det var i 2005, på en parkeringsplass langs Akerselva. Vi hadde betalt kanskje tretti kroner for billetten til forestillingen Drive-in, hvor vi ved ankomst fikk tildelt en bil vi kunne sitte i, og hvor bilradioen var innstilt på en bestemt fm-frekvens. Ut av høyttalerne strømmet det musikk, som innimellom ble avbrutt av lydspor med monologer og dialoger, og rundt omkring på parkeringsplassen utspilte det seg en rekke mer eller mindre absurde episoder. På ett tidspunkt var det en pirat som satte seg inn i bilen sammen med oss, før vedkommende løp videre. «Har det begynt, er vi på teater nå?», husker jeg en av mine medtilskuere spurte om den gang (noe som også ble et tilbakevendende spørsmål i masteroppgaven jeg skrev på den gang, hvor Drive-in ble en av hovedreferansene), og spørsmålet har en tendens til å aktualisere seg i de Wangens forestillinger.

Men denne gangen, hvor forestillingen utspiller seg på ulike steder rundt omkring på Oslo S så tenker jeg at spørsmålet stilles i ulike varianter. Jeg, som aktivt oppsøkende tilskuer, lurer på hvem som inngår i forestillingen, og hvem som rett og slett er mer eller mindre ufrivillige statister, eller til og med karakterer med replikker. Også for de naturlige brukerne av stedet utspiller dette teatret seg – men hvem av dem gjenkjenner det som teater?

I samtlige forestillinger jeg har sett av de Wangen, er det en lek med teatralitet, en iscenesettelse av virkeligheten hvor det tidvis er uklart hva som inngår i forestillingen og hva som er tilfeldig. Samtidig virker det som om de Wangen er ute etter en teatral kvalitet ved utøverne hun velger. De er karikerte, men ved å plassere dem utenfor et teaterrom blir det også tydelig at det karikerte er noe som også eksisterer der. Noen ganger står dette likevel i fare for å vippe over i det klisjémessige i Sylvelinsporet, noe som særlig de mer monologiske tekstpartiene preges av. Selv om vi kun får fragmenter av karakterenes historier, så er det nok til å forstå at vi befinner oss midt i deres respektive eksistensielle kriser.

Koreografi av et høykoreografert rom
Men hvordan skal vi forholde oss til de historiene vi får presentert? Ettersom vi kun unntaksvis får innta en (fysisk) distansert posisjon, slik man gjerne har i en teatersal, er det lite rom for på brechtsk vis å lene seg tilbake og kontemplere over det man ser. Tvert i mot får vi stadig direkte spørsmål, med ulik grad av mulighet for privat utlevering («hva ville du sagt til noen du ikke har sett på mange år», «er det noe du angrer på i livet ditt?»), og vi oppholder oss også fysisk tett på utøverne. Dermed oppstår det et annet engasjement – klemmer utveksles, man tar vare på karakterene – men min medfølelse eller omtanke er ikke på liksom.

Etter forestillingen blir jeg gående å tenke på hvor forutbestemt vår oppførsel og reaksjoner er, hvordan vi for det meste oppfører oss i henhold til det som er forventet av oss. Det ligger nedfelt kutymer for korrekt oppførsel for de fleste situasjoner, rom og relasjoner. Det er for eksempel akseptert å gråte en skvett i den mørke teatersalen, hvis handlingen på scenen innbyr til det – men ikke hulkegråt. Den konvensjonelle inndelingen av scene og sal, med sitt tilhørende teatermørke, gir generelt et semi-privat rom for reaksjoner ettersom det er få som kan se ansiktet ens, slik at man ikke trenger å skjule eventuelle sinnstilstander som er utenfor ens egen komfortsone eller utenfor kutymen. Fysisk interaksjon i form av klemmer og håndholding, slik Sylvelinsporet oppfordrer til, er også langt utenfor det konvensjonelle scene-sal-oppsettet. Likevel blir den teatrale distansen for det meste opprettholdt. Men det er øyeblikk hvor den blir tåkete, hvor skillene mellom teaterforestilling og liv oppløser seg. Det blir ikke bare en forskjøvet virkelighet, men når omtanken får plass, når jeg trer ut av rollen som distansert og underholdt publikummer, og inn i rollen som medmenneske, det er da noe virkelig settes på spill.

For Sylvelinsporet lykkes særlig godt i å iscenesette et sted, vise meg mangfoldet av historier og mennesker som oppholder seg der daglig. Det er disse jeg blir oppmerksom på underveis, som om karakterene og deres historier egentlig er statistene – at det er de reisende, gutta som henger ut inne på og utenfor Oslo S, som er forestillingens egentlige (uvitende) hovedrolleinnehavere. Han som tilbyr bruden jakka si, fordi hun ser kald ut. Kvinnen som kommer bort til Celine og komplimenterer henne, noe som ender i en klem mellom dem. Gutta som passer sminkeboden til Celine på oppfordring – det er disse som virkelig rører meg. Måten de engasjerer seg i menneskene og hendelsene rundt dem er den magiske parallelle virkeligheten som Sylvelinsporet introduserer meg for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER