Bilde: Christoffer Holm, NRK

Iscenesatt virkelighet

Radioteatrets versjon av Stemmer fra Israel får anmelderen til å lure: hvordan bryter man med den fjerde veggen i hørespillformatet?

«All I want is a little reaction», synger Tina Turner og jeg lytter til musikken og teksten, leter etter symbolsk mening, mens jeg venter på at hørespillet Stemmer fra Israel skal begynne. Hvilket det ikke gjør på NRK Radioteatrets nettside, der de drøye 47 minuttene hørespillet er forespeilet å vare er fylt med popmusikk i stedet. Hadde det ikke vært for at jeg på forhånd har lest boka til Iunker så ville jeg tenkt at det var en eller annen slags tolkning, en lek med Radioteatrets iscenesettelsesmidler. Og når feilen på nettsidene så rettes opp og jeg setter meg til for å lytte til den faktiske iscenesettelsen av Stemmer fra Israel, så er hørselen min skjerpet og jeg klarer ikke slutte å tenke på hvilke muligheter det ligger i radioteaterformatet – hvordan bryter man den fjerde veggen i det teateret?

Prosa vs dramatikk
Stemmer fra Israel ble først utgitt på Kolon forlag høsten 2017, som prosa. Da med 44 korte historier eller scener, alt ettersom hvordan man velger å lese teksten. Disse historiene er hentet fra en publikasjon utgitt av organisasjonen Breaking the Silence, som publiserer historier fra de okkuperte områdene på Vestbredden. Alle de 33 historiene i Radioteatrets hørespill er hentet fra Breaking the Silence (men ikke alle er med i prosautgivelsen). Det uttalte målet til Breaking the Silence er å få en slutt på okkupasjonen, og som et ledd i dette arbeidet publiserer de historier fortalt av soldater som har tjenestegjort i disse områdene. Det er altså et utvalg av disse historiene Finn Iunker har oversatt til norsk og redigert. Et gjennomgangstema er avstanden mellom den som utøver urett eller vold og offeret, hvordan den som forteller i mange av historiene ikke anerkjenner palestinerne som medmennesker.

«Alle gjør som de vil / … / det er ingen å rapportere til», som den ene soldaten så presist uttrykker det.

Av-menneskeliggjøring
«Det er bare det at de er ikke lengre like mye verd som andre mennesker», sier en av karakterene eller stemmene i Iunkers Stemmer fra Israel. «Palestinerne?», parerer en annen stemme – hvilket bekreftes med et enkelt «ja».

Radioteatrets iscenesettelse er stram. Innledningsvis høres lyden av skritt, eller kanskje er det noe som drypper – noen som slår på noe? Så begynner den første historien. En mannsstemme forteller om å være på en kontrollpost, og hvordan hans vaktsjef reagerte på en palestiner som hadde stjålet en lommelykt. En kvinnestemme stiller oppfølgende spørsmål, og historien ender med at mannsstemmen svarer «jeg veit ikke».

Deretter følger noen sekunder med dette litt ubestemmelige lydbildet, som etter hvert blir mer musikalsk med blant annet trompettoner, før en annen mannsstemme beretter en ny historie. Eller, historie og historie. Sekvensene kan heller tenkes som scener, hvor historiene som deles fremstår noe fragmenterte. Noen fremføres av én stemme, andre kommer i en slags intervjusituasjon, og tidvis blir skuespillernes dialekter bredere eller det benyttes sosiolekt (ved å si ‘polti’ i stedet for ‘politi’ blant annet). Det veksles mellom kvinne- og mannsstemmer i rollene som intervjuer og forteller:

“Hva vil det si å «tørke dem ut»?

Vi anholder dem uten formelt å arrestere dem. Det var veldig uklart hva det ville si å være et menneske. Tanta mi er psykolog. Hun sier at jeg må være helt ute av det for å forstå det. Jeg kan ikke fortelle deg hva som er rett og hva som er galt, for jeg mangler verktøyene.” [i]

De fleste av historiene handler om meningsløs terror og vold, om å ‘jævles’ som min far ville sagt.

Fra virkelighet tilbake teateret
Selv tittelen, Stemmer fra Israel, indikerer at dette er kropper i tale. I Stemmer fra Israels etterord, eller anmerkning, omtaler Iunker sin egen tekst som ’stykket’, og avslutter anmerkningen med følgende: «Stemmer fra Israel betegnes som prosa fordi jeg håper at flere lesere dermed finner frem til dem.» Til dem, altså stemmene, og ikke den, som i boka eller stykket. Iunker viser slik tydelig hvordan han stiller seg selv og sitt virke tilgjengelig som medium, at det er stemmene som han (rett nok i kraftig redigert versjon) lar komme til syne.

Radioteatret har også valgt å la stemmene være det sentrale i denne iscenesettelsen. Jeg husker historiene som utmattende å lese, og dette forsterkes i hørespillversjonen hvor brutaliteten i historiene kommer enda tydeligere frem. Samtidig er det tydelig at historiene leses, noe som gir en kjærkommen avstand. Skuespillerne har en slags åpenhet ved seg når de forteller historiene, tidvis på grensen til et naivt uttrykk. Det er pauser mellom setningene, de tar seg tid til å fortelle. Lydbildet er dempet og det er minimalt med ekstra lyder, ingenting kontentum i form av lyd av vind eller skritt mot gatestein. I stedet hører jeg en stol som knirker lett og den svake lyden av tekstiler mot hverandre, en nesten uhørlig lyd av papir som blir flyttet på. Tilsammen gir det en tydelig fornemmelse av at stemmene jeg hører har blitt tatt opp av lodne mikrofoner i lydstudio.

Radioteatrets fjerde vegg?
Det første møtet med det som viste seg ikke å være Stemmer fra Israel skjerpet hørselen min, og jeg lyttet med en annen tilnærming enn jeg kanskje ville gjort om jeg hadde fått hørespillet avspilt ved første klikk. Det nesten sterile uttrykket, fornemmelsen av at noen sitter i et lydstudio og leser inn tekst, slår meg som en synliggjøring av iscenesettelsen. Kanskje er dette et slags brechtiansk brudd på fjerde veggen i Radioteateret? Radioteatret skiller seg tydeligst fra øvrig scenekunst gjennom å være kun lyd– samt at man ikke nødvendigvis opplever den i samme rom som øvrig publikum. Tidvis balanserer denne produksjonen hårfint mot det mer melodramatiske, med stemmer som skjelver eller høres gråtkvalte ut. Men det er når hørespillet fremstår mer lest at det har størst effekt på meg. Det jeg hører er stemmene til blant annet skuespillerne Bartek Kaminski og Lena Kristin Ellingsen, som kropper og stemmer som er stedfortredere for andre kropper og stemmer. Ved å leke med teatraliteten, ved å la innspillingsprosessen skinne gjennom i selve hørespillet, påminnes jeg også at historiene ikke er fiktive.

 

[i] Iunker, Finn: Stemmer fra Israel, Kolon forlag, 2017, s. 14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER