Inspirert ledelsesmodell?

Jan Erik Knarbakk svarer norske teaterledere på vegne av styret i Oslo Nye Teater i Dagbladet i mai. Han slår fast at styret ikke på noen måte har tenkt på tidligere kulturminister Hallvard Bakke når de lanserer ny ledelsesmodell med en økonom på toppen.

Det tror jeg han har rett i. Så mye teaterhistorisk innsikt har dette styret neppe at det har kjennskap til en prinsippdebatt som fant sted for 25 år siden. Nei, selvsagt er forbildene hentet fra noe som ligger styrelederen betydelig nærmere: Mediebransjen.

Her henter man «inspirasjon», som man kaller det. Men hvorfor hente «inspirasjon» derfra? Mediebransjen sliter med store strukturelle problemer – ikke minst gjelder det avisene som i løpet av siste tiår har opplevd dramatisk opplagssvikt. Svaret på dette har vært kutt i kostnader. Sist måtte Schibsted kutte ca 25 % av den redaksjonelle staben sin, og på toppen av de kuttene som allerede hadde vært tatt I vår tids nytale, blir det av redaktørene gjerne omtalt som styrking av det redaksjonelle. Men kuttene i disse mediebedriftene er så store at det åpenbart går ut over samfunnsoppdraget deres. Det kunne være morsomt å høre hva «inspirasjonen» går ut på. Hvis det da altså ikke var viljen til kutt som var inspirerende.

Knarbakk snakker om sidestilt ledelse og prøver å late som om aksjelovens bestemmelser om én daglig leder kun er formalia. Det er det ikke. Det er en juridisk realitet som en stillingsannonse eller gode intensjoner ikke visker ut. I teatret er det heller ikke mulig å skille mellom hva som er en kunstnerisk og hva som er en økonomisk prioritering. Der medienes oppgave er (blitt) å sørge for avkastning til eierne, er teatrenes oppgave å lage teater. Dette skal skje innenfor ansvarlige rammer, men det fins ingen andre bunnlinjekrav enn balanse.

I medieverdenen skal redaktørplakaten gi den redaksjonelle virksomheten et visst vern mot økonomisk innblanding. Hvor sterkt dette vernet er, kan diskuteres. Dagens mediesituasjon viser at skjerpede resultatkrav paret med stadig færre lesere får redaksjonelle konsekvenser. Det blir mer flått av det, for å si det på den måten. Mediebransjen sliter i øyeblikket med å etterleve egne publisistiske idealer. Så hvorfor hente «inspirasjonen» derfra?

Man trenger ikke være veldig konspiratorisk anlagt for å se den nye ledelsesmodellen i lys av den såkalte prosjektteatermodellen som eierne, altså Oslo kommune, ønsker å innføre. Byråd Bjerckes modell er uklar, men den handler iallfall om økonomi. I mer enn ti år har byrådet sørget for at Oslo Nye Teater ikke har fått kompensasjon for lønns- og prisstigningen slik andre teatre i Norge har fått. Det betyr at det har skjedd en gradvis ressurstapping av teatret. Krisen måtte komme. Nå skal man altså løse teatrets problemer med å gi det mindre penger og ny ledelsesmodell.

Styreleder Knarbakk prøver å berolige med å si at den nytilsatte teatersjefen, Bjarke, vil få den samme posisjon som alle andre norske teatersjefer. Hvis det var tilfellet, hvorfor i all verden måtte man da endre på modellen?