Ibsens død?

Når fakultetsstyret ved Humanistisk fakultet i morgen skal avgjøre fremtiden til Senter for Ibsenstudier er det under ledelse av Arne Bugge Amundsen. Mannen som nå er dekan var instituttleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) da det ble besluttet ikke å tilgodese teatervitenskap med en ny stilling, noe som i praksis betydde utfasing og nedleggelse i faget. Det var også det som til slutt ble konsekvensen av prosessen. Det er derfor ikke så veldig rart at de ansatte ved Senter for Ibsenstudier kjenner lusa på gangen når finansieringen av senteret nå foreslås omorganisert. Hvis man leser sakspapirene må man imidlertid ha god kjennskap til saksgang og språkbruk i universitetssystemet for å forstå akkurat hva som skjer og hvordan fakultetet jobber. Vi har derfor spurt senterleder og professor Frode Helland om å forklare situasjonen.

Hva er det som foregår på Senter for Ibsenstudier? Vel, på selve Ibsensenteret gjør vi så godt vi kan for å utføre våre faglige oppgaver så godt og effektivt som mulig. Men dette arbeidet vanskeliggjøres til en viss grad av at selve senterets eksistens som autonom faglig enhet forsøkes underminert av fakultetsledelsen.. Senter for Ibsen-studier har lenge vært blant de enhetene ved Det humanistiske fakultet som gjør det best, målt ut fra de kriteriene som man gjerne opererer med i dagens nyliberale verden – dvs. internasjonalisering, forskningspublisering, forskningsprosjekter, utvikling av digitale ressurser, samfunnskontakt osv. Dette har vi også tidligere blitt belønnet for, men i dag ser det ut til at vi oppleves som et slags problem.

Jeg forstår det sånn som at fakultetsledelsen ved HF ønsker å fjerne en øremerking av midler som i dag sikrer drift av senteret. Hva er fakultetsledelsens argumentasjon for fjerningen? Jeg har strengt tatt ikke sett stort av det som kan kvalifisere som argumenter – bortsett da fra at det ses som et problem at dette senteret ble opprettet av UiO for 25 år siden, med et mandat og med oppgaver som går ut over det som kan måles i kroner og øre innenfor dagens finansieringssystem, dvs. først og fremst: studiepoengsproduksjon. «Argumentene» ser i det store og hele ut til å være rettet mot det at vi er en «anomali» i systemet, men det er klart at dette var jo selve bakgrunnen for at Universitetet i sin tid ville opprette et selvstendig Senter for Ibsen-studier, altså at man mente at dette var så viktig at det burde gis en særegen status. Og Ibsen er ikke bare viktig i Norge, han representerer noe så sjeldent som en del av norsk kultur som også er globalt vesentlig. Ibsen er ikke bare norsk, han er også en viktig kinesisk, indisk, russisk eller tysk dramatiker. Derfor er Ibsensenteret også internasjonalt orientert, med aktive samarbeidspartnere på alle kontinenter. I tillegg – og dette er kanskje i virkeligheten den viktigste grunnen til dekanens engasjement for å kutte i Ibsensenterets budsjetter – vil man nok gjerne legge beslag på disse midlene for å kunne øke fakultetsledelsens «strategiske handlingsrom», dvs. få mer midler som man selv kan bruke til emner og saker som man ønsker å prioritere av den ene aller andre grunn.

Hva tror dere vil skje hvis øremerkingen fjernes og at instituttet overtar ansvaret for finansieringen? Da mister vi helt sikkert det meste av autonomien, og vil eksistere på sparebluss – senteret legges i respirator, kan man nok si.

Ifølge Uniforum er alle medlemmene av fakultetsstyret i mot endringen av finansieringsmodellen. Hvorfor er dere da fremdeles redde for et motsatt vedtak? Vel, saksframlegget fra dekanen vitner om stor vilje til å omskrive styrets synspunkt på saken. Og på tross av et unisont møte i april, er mesteparten av den øremerkede bevilgningen til senteret plutselig i spill igjen.

Du var skuffet over sakspapirene. Hvor står saken nå? Nå skal saken opp i Fakultetsstyrets møte i morgen, så får vi se hva vedtaket bli.

Men dette er en alvorlig sak av flere grunner – for det første så foreslås altså et drastisk kutt på ca 75% i den øremerkede bevilgningen. Og, hva verre er, uten at dette uttrykkes klart i framleggsnotatet fra dekanen. Dét er tvert i mot skrevet bevisst tildekkende – dette er et demokratisk problem.

For det andre, så er forslaget også i direkte motstrid med Fakultetsstyrets møte i april. Da ble det ikke gitt noe signal om at noen i styret ønsket vesentlige kutt i senterets økonomiske rammer. Og, for det tredje, ba Fakultetsstyret om å få flere alternative finansieringsmodeller å velge mellom – i stedet legges det altså fram kun ett forslag, uten alternativer.

I sum så vitner ikke dette akkurat om stor respekt for universitetsdemokratiet. Og når universitetsdemokratiet undergraves av ledelsen ved fakultetet, er dette alvorlig. For det vi kaller universitetsdemokrati er ikke et tomt honnørord, det er selve styringssystemet ved Universitetet i Oslo vi snakker om.