Fra venstre: Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad og Eivind Seljeseth. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg.

I potensialitetens sfære

– Jeg mener at kulturhusene er mislykkede og de kommer til å ende opp som kjøpesentre, uttalte Bo Krister Wallström under høstens kulturhusseminar på Dansens Hus. Les Hanne Bernhardsen Nordvågs kommentar fra seminaret og forestillingen “Av historisk grunn”.

Innhold, selvrefleksjon, drømmer og, ikke minst, potensiale er ord som best betegner seminaret som ble holdt fredag 14. oktober på Dansens Hus. I forbindelse med premièren på tredje del av sitt forestillingsprosjekt Av historisk grunn, hadde koreografene Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad og Eivind Seljeseth sammen med Danseinformasjonen og Dansens Hus invitert til seminaret Framtidens kulturhus – hva gjør et bygg til en god kunstarena?. Innhold, selvrefleksjon, drømmer og, ikke minst, potensiale er ord som best betegner seminaret

Seminaret ble avholdt på hovedscenen i Dansens Hus, og på vei inn ble seminardeltakerne bedt om å tre blåsokker – kjent fra både barnehager og tannlegekontor – utenpå skoene, hvis man da ikke heller ville ta skoene av. Seminaret foregikk nemlig i forestillingens scenografi – en black box som for anledningen var gjort om til en reflection box. Et massivt reflekterende materiale var drapert opp langs dette kvadratets fire vegger, og lagt utover dets gulv. Det rimte godt at vi satt i senter for denne refleksjonen fra både gulv og vegger, når Berstad, Helgebostad og Seljeseth introduserte seminaret med å si at Av historisk grunns tredje del var nettopp selvrefleksjonen.

I det ene hjørnet av rommet var det plassert et kvadratisk telt med transparente plastvegger, og foran dette teltet stod seminarpodiet. Det var dette teltet, som de tre koreografene har reist land og strand rundt med for å besøke kulturhusene, som var omdreiningspunkt for seminaret.

Koreografene fortalte at prosjektet deres hadde tre deler:

1: En arkeologisk utgravning av den frie dansekunstens utvikling i Norge.

2:  Koreografene intervjuet andre koreografer om prosjekter eller tanker de aldri fikk båret ut i livet, og med dette som bakteppe reiste de rundt med sitt refleksjonstelt for å invitere kulturhusene til dans.

3: Seminar om hvilket (uforløst) potensial det er som ligger i kulturhusene, og hvordan man kan forvalte dette til det beste for både kunsten og lokalbefolkningen.

Generisk
Seminarleder Ine Therese Berg åpnet seminaret med en videovisning av lyrikeren Jan Erik Vold som leste opp sitt berømte dikt Kulturuke. Dette satte et premiss for resten av debatten: Kan vi ane at kulturhusbegrepet går en inflasjon i møte? At det ender opp med å bli like tomt som Jan Erik Vold mente at kulturukebegrepet var? At vi ender opp med tomme hus – om ikke fysisk, så tomt for kunstnerisk innhold?

Den som i løpet av debatten uttrykte sin mistillit til kulturhusene klarest var tidligere Baktrupp-medlem og nå seniorrådgiver i KORO (Kunst i Offentlige Rom), Bo Krister Wallström, da han beskrev kulturhusene som en generisk masse og sammenlignet dem med den stereotypien han rømte fra i Sverige.

– Da jeg flyttet til Norge for tretti år siden var det slik i Sverige at man ikke kunne skille ett postkontor fra et annet. Nå er kulturhusene i Norge blitt som postkontorene i Sverige, til en samlet kostnad på over tjue milliarder kroner. Hva annet kunne man fått for de pengene? sa han.

– Jeg mener at kulturhusene er mislykkede og de kommer til å ende opp som kjøpesentre.

Her bør det understrekes at Wallström medga at han kun hadde besøkt ett av de nye kulturhusene – Arktisk Kultursenter i Hammerfest. Men han ble svært bedrøvet da han så et band svinge seg på scenen foran om lag tjue publikummere som ikke svingte seg i det hele tatt, i en sal bygget for flere hundre bakender.

– I tillegg blir vi som kunstnere invitert på åpningsdagene til å diskutere gjenbruk av husene. Da må man stikke fingeren i jorden og se at kart og terreng ikke stemmer.

Fra venstre: Universitetsadjunkt ved Malmö University Per Möller, Lørenskog hus-sjef Ola Beskow, arrangementsansvarlig ved Bergen Offentlige Bibliotek Charlotte Myrbråten, scenekunstner Lisa Lie, dansekunstner Mette Edvardsen, kunstner Bo Krister Wallström, førstelektor ved NMBU Even Smith Wergeland, Sentralen-sjef Martin Revheim og ordstyrer Ine Therese Berg. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg.
Fra venstre: Universitetsadjunkt ved Malmö University Per Möller, Lørenskog hus-sjef Ola Beskow, arrangementsansvarlig ved Bergen Offentlige Bibliotek Charlotte Myrbråten, scenekunstner Lisa Lie, dansekunstner Mette Edvardsen, kunstner Bo Krister Wallström, førstelektor ved NMBU Even Smith Wergeland, Sentralen-sjef Martin Revheim og ordstyrer Ine Therese Berg. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg.

Verdt pengene?
Selv om ikke alle var like bombastiske i kulturhusenes ufortreffelighet som Wallström, syntes det likevel å råde en konsensus blant paneldeltakerne om at disse husene muligens har blitt bygget på feil grunnlag. At kulturhusene heller er et produkt av et politisk ønske om å ha et signalbygg som setter ens egen by eller bygd på kartet, og at det har vært mer fokus på bygget i seg selv, som skal bringe en storslagen eim over lokalmiljøet, enn den kulturen som skal leve inni det.

Universitetsadjunkt ved Malmö University, Per Möller, satte kulturhusbyggingen inn i en internasjonal kontekst hvor mange europeiske byer har sprengt budsjetter på multifunksjonelle signalbygg (som skal være alt fra kunstscene og kino til kulturskole og basseng til konferansesenter og hotell). Möller påpekte også at noe av det paradoksale i dette er at byene ofte argumenterer med at de trenger noe som fremmer det lokale kulturlivet og den lokale identiteten, men at byggene likevel er påfallende like i sin arkitektur, på tvers av landegrenser. Hva er så egent med det, stilte han spørsmålstegn ved.

Førstelektor i by- og regionplanlegging ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige universitet i Ås, Even Smith Wergeland, har i likhet med Möller forsket på kulturhus – da spesifikt fra perspektivet om at kulturhusene er et ledd i en kulturbasert byutvikling, og tanken om at et sterkt kulturhus vil generere mer aktivitet rundt det. Han stilte spørsmål ved hvorvidt kulturhusene er verdt pengene.

Ifølge Möller er de fleste nye kulturhusene tapsprosjekter, og selv om Wergeland kunne vise til vellykkede kulturhus, så framstod det likevel som et tankekors hvilke premisser kulturhusene da er vellykket på. Wergeland trakk fram Oppdal Kulturhus (hvor kulturhussjefen selv har beskrevet huset som en blanding mellom børs og katedral) som eksempel på et godt drevet kulturhus. En oppdaling i salen kommenterte at hun oppfattet driften som mer børs enn katedral, og reiste med det spørsmålet om den økonomiske kapitalen går på bekostning av den kulturelle kapitalen.

Gnist og interaksjon
Kunstnerne i panelet – dansekunstner Mette Edvardsen, regissør og scenekunstner Lisa Lie og ovennevnte Wallström – etterspurte hvor alle kunstnerne var i prosessen da disse husene skulle bygges – de som vet best hvordan man skal legge til rette for et godt kunstnerisk innhold, burde jo være kunstnerne selv. Et byggearbeid styrt fra et politisk prinsipp uten tanker om hva som skal fylle huset etter at det er ferdig, virket for dem fåfengt.

– Det skal godt gjøres å lage en gnist i slike bygg, sier Lie.

Hun innrømmet at hun selv aldri har vurdert å arbeide i et kulturhus, fordi rammene rundt det er for vage. I hennes syn blir man i mange tilfeller ikke blir helt god på hvem et kulturhus er for og hva de ønsker å presentere der.

Publikumsgruppen ungdom og unge voksne er tilbakevendende som ønsket i kulturhusene, men glimrer likevel med sitt fravær. Lie etterlyste i henhold til dette et hus som ungdommen føler seg hjemme i, som kan tåle å herpes litt og ikke skal behandles som en hellig ku fordi det tross alt er et signalbygg. Man må ikke bare presentere aktivitet, men man må også la aktiviteten skje av seg selv, påpekte hun – og dette gjelder ikke bare for å få ungdommene inn i husene, men også for å få de profesjonelle aktørene inn. Det ble ytret et savn fra kunstnerne etter tilrettelegging for interaktivitet og produksjon i husene – hvor både lokalmiljø og profesjonelle kunstnere er delaktige. For det er der de interessante møtene skjer.

– Hvordan kan man få et hus til å bygge en bro mellom det profesjonelle feltet og de som bor der? Hvordan kan man gjøre det uten å ha det som svømmehall? Ja, en svømmehall treffer innbyggerne, men har ikke noen effekt – det er ikke et rom for refleksjon, bare et tilbud som kan konsumeres, sa Lie.

Hun påpekte at et generelt behov fra kunstnernes side er arbeidsrom – kanskje kulturhusene kunne være egnet til det?

Her ble det nye Sentralen trukket fram som et godt eksempel hvor driften kun er administrativ og aktiviteten er brukergenerert. Og det er også her diskusjonen syntes å bli mest fruktbar – for siden husene nå en gang er bygget, da bør vel oppgaven heller være å klare å rette tankene og intensjonene på rett spor. Å legge til rette for kunstneriske møter. Å bevisst ivareta og utnytte potensialet i byggene, i stedet for å tro at de skal gå av seg selv.

Ola Beskow, kulturhussjef ved Lørenskog hus, nikket tankefullt og sa:

– Jeg synes det er interessant å høre kunstnerne snakke, for de har jo ikke vært med på å legge premissene for hvordan kulturhus drives. Hvis vi kan omlegge driften i dialog med dem, så blir det spennende!

Jan Erik Vold via storskjerm. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg
Jan Erik Vold via storskjerm. Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg

I en drøm
Spennende ble det også når selve forestillingen Av historisk grunn tok til. Etter en halvannen times luftepause, var det på igjen med blåsokkene og inn i det refleksive rommet. Etter tre timers snakk om potensiale og om å fylle kulturhusenes rom med noe meningsfylt, var jeg spent på – og hadde forventninger til – hvordan Berstad, Helgebostad og Seljeseth skulle angripe potensialiteten og fylle rommet med mening.

Først som sist kan jeg jo si at linken til selve kulturhusene i denne omgangen ikke er åpenbar. Tatt ut av konteksten i prosjektets andre del, hvor de brukte kulturhusene som dansepartner, vil jeg vel egentlig si at den ikke var tilstedeværende. Men det gjorde ikke noe, for denne gangen handlet det om selvrefleksjonen, som de selv sa. Og ikke bare koreografenes selvrefleksjon. Jeg opplevde at dette handlet like mye om publikum – det handlet om meg. Eivind Seljeseth sa det selv, mens han stod og spilte gitar og ønsket publikum velkommen i inngangen til scenerommet: ”Vi er så glade for at dere er her, slik at dette kan skje.” Og videre i løpet av forestillingen ble jeg utfordret til å reflektere over mitt eget møte med potensialiteten rundt meg. Hvor flink er jeg til å gripe sjansene som ligger der? Til å gripe dagen? Til å gripe an mine drømmer?

Om jeg skal beskrive forestillingen med ett ord, så er det nettopp ordet ”drøm”. Idet jeg trådte inn i scenerommet, så var det som å gå inn i en drøm. Surrealistisk, sansesterkt, i en sfære hvor man ikke er helt god på hva som kan komme til å skje.

Det hele startet med at publikum fikk et lite sansesjokk. Vi ble geleidet inn i teltet som for anledningen var sprekkfullt av røyk Med et sløret blikk så man så vidt en halv meter foran seg, og jeg mistet fullstendig evnen til å orientere meg i rommet. Jeg var nær ved å få panikk. Men i stedet valgte jeg å hengi meg til uvirkelighetsfølelsen – jeg aksepterte at det var en drøm. Jeg berømmer koreografene for sin evne til å finne fram til virkemidler som virkelig traff. For hva er vel egentlig et mer passende rom for potensiale enn en drøm?

Jeg vet ikke hvor lenge vi befant oss inne i teltet – jeg mistet ikke bare orienteringsevnen i rommet, men også i tiden. Etter hvert ble vi uansett geleidet videre, til den andre siden av teltet, hvor sammenleggbare krakker i alle regnbuens farger stod hulter til bulter og ventet på oss. Jeg satte meg på en rød en.

Så entret koreografene og deres fire meddansere rommet – også de antrukket i regnbuens farger, med matchende neglelakk på både fingre og tær. De hadde på seg noe som kunne minne om pysjamas, og de dro sovemasker ned over øynene. Og så stod de der. Et udefinerbart lydbilde ble spilt i bakgrunnen, men ellers var publikum overlatt til seg selv. Danserne ”sov”, og jeg observerte at etter stund begynte flere publikummere å vri seg rastløst på krakkene sine. Skulle det ikke skje noe? Fraværet av sansestimuli stod i stor kontrast til sansesjokket vi nettopp hadde opplevd, og for min del dro det meg enda lenger inn i denne følelsen av å være i en drøm. Av å være i et rom fylt av potensiale, men som jeg ikke hadde kontroll over. For hvem har vel kontroll over drømmene sine? Jeg ga meg bare over.

Og så, etter en lang stund som jeg heller ikke klarte å orientere meg om hvor lenge varte, begynte danserne å bevege seg. Med sovemaskene fortsatt tredd over øynene smøg de seg nærmest umerkelig innpå publikum. De ålte seg mellom krakkene og tangerte inntil en millimeters avstand luftrommet rundt publikummerne. På et tidspunkt stod Kristin Helgebostad over meg, lente seg mot meg, danset rundt meg – kom så nærme det er mulig å komme en annen person uten å være i fysisk kontakt. Det var ingen av danserne som faktisk rørte publikum – selv om de var svært nære. Dette utløste en annet form for sansesjokk, en slags fysisk manifestasjon av potensialitet. For berøringen lå der og ulmet – som elektrisitet mellom to vesener. En elektrisitet som ikke ble utløst, men som likevel var taktil. Var det min drøm som ga seg til kjenne? Som flørtet med meg? Lysten til å gripe etter den var i alle fall overveldende stor. Men jeg gjorde det ikke.

Etter hvert ble maskene kastet og det som til da hadde vært en lavmælt, endog øredøvende, opplevelse ble bygget opp til noe mer energisk. Danserne fikk mer fart på seg, og de flytende bevegelsene ble mer spastiske. Publikum ble bedt om å flytte seg nærmere hverandre, slik at vi satt i små klynger med baner i gulvet mellom oss. Så begynte danserne å løpe rundt oss. Dette grepet må jeg innrømme at jeg ikke helt forstod – det opplevdes som et logikkbrudd, som en forstyrrelse i en inntil da mer murrende intens opplevelse. Den elektriske potensialiteten jeg hadde kjent på forsvant. Jeg sonet ut. Men kanskje var det nettopp det som var meningen? Var det drømmene mine jeg så løpe av sted?

Jeg opplevde det som en lettelse da danserne én etter én forsvant inn i teltet. Vi kunne ikke lenger se dem, men vi hørte dem. De begynte å nynne – ikke ulikt en god natt-sang. Men i dette tilfellet var det vel heller mer passende å si en god morgen-sang. For gjennom tonene ble publikum lokket tilbake gjennom teltet. En av danserne sa: ”Velkommen ut i baren – dit skal i alle fall jeg nå.” Det var på tide å kaste blåsokkene og vende tilbake til virkeligheten.

Tilbake i virkeligheten brakte jeg med meg en murrende følelse av potensiale. En kroppslig sensasjon av hvor vakkert det egentlig er å være i et rom hvor alt kan skje. Og jeg kjente på sårbarheten som ligger i det så skulle forvalte det rommet. Jeg kjente på hvor skjør en drøm er, og hvor lett det kan skje at den bare løper av sted.

Som allerede sagt, var ikke linken mellom forestillingen og kulturhusene åpenbar. Hadde jeg ikke vært på seminaret tidligere, hadde jeg ikke sett at det lå en parallell mellom det mulighetens rom jeg under forestillingen opplevde inni meg selv og det mulighetens rom som ligger i kulturhusene.

Men likefremt var det en link der. Det lå i grunn en link mellom forestillingens framstilling av potensialitet og i grunn alle potensialiteter en møter i livet. Ved å manifestere dette mulighetens rom, skapte koreografene et plass hvor vi så at våre drømmer lå. Våre muligheter til å forme framtiden.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER