Cornerteatret pyntet for Bergen Fringe Festival. Foto: Bergen Fringe Festival

I komediens tegn

Fredagen på Fringe-festivalen i Bergen tok hovedsakelig sikte på å få publikum til å le. Det fungerte delvis. 

I helgen ble den fjerde versjonen av teaterfestivalen NO Fringe arrangert i Bergen. Visstnok ble den første originale Fringefestivalen i Edinburgh til “for å bringe Europa sammen etter krigen gjennom å feire og utforske kultur og skape en festival for folket”. Nå er Fringe en paraply for teater som er laget og vist utenfor institusjonene og som ofte er eksperimentell i formen. I Bergen er den lokalisert rundt området på Møhlenpris og tar sikte på å være en uformell møteplass og arena for scenekunst i det frie feltet. 

Det er rett og slett litt vanskelig å få øye på den røde tråden i årets Fringe-program, nettopp kanskje fordi det ikke finnes noen. Mye er gammelt, litt er nytt, noe er lokalt og en del nasjonalt. Noen tendenser kan man likevel se. Etter koronaen har det skjedd en voldsom oppblomstring av vandreteater, noe som også gjorde seg gjeldende i Fringe sitt program med forestillingene Rose Relle og Hans og Grete. Den interaktive forestillingen Det Historiske Slaget om Bakgaarden ble også spilt ute i en bakgård med publikumsinvolvering. Eierne av Fringe er i dag Teaterdrift Bergen, Norsk Revyfaglig Senter, Buskerud Teater og Vestlandske Teatersenter og festivalsjef er Line Jensen.

Fringe teatermønstring varte i år i fire dager, og jeg var der fredagen og fikk med meg tre forestillinger der teaterleken og humor var helt sentrale ingredienser. De to første kompaniene var dessuten helt nye bekjentskaper for meg.  

Fest og korona
I et stort telt i Nygårdsparken hadde regissør Benedikte Sørbye premiere på Koronafesten. Skuespillerne Aksel Mørk, Hanna Skaara, Kristian Garmanslund, Malene Mørch, Heidi Flovall, Rebekka Helland og Sørbye selv gikk rett inn i vår tid med en forestilling som eksplisitt dreier seg rundt koronaviruset og dette med å være ung og i isolasjon.

En av skuespillerne spiller keyboard, og forestillingen fortoner seg som en lettbeint studentrevy med en mer seriøs undertone til slutt. For mens noen reiser på grottefest er moralen i denne forestillingen at vi rett og slett må vente litt til og holde ut. Én for alle, alle for én osv. Sjangermessig er det en musikal, og vi møter på sju ulike personer med forskjellige livssituasjoner og tilnærminger til koronakrisen som stadig bryter ut i dramatisk sang. 

“Jeg vil på mitt kontor! Jeg vil på mitt kontor!” synger en av hjertens lyst etter en overdose med hjemmekontor. En annen låt tematiserer hva alle overskriftene vi leser på nettavisene gjør med psyken og frykten som oppstår. De fleste av tekstene er komiske, og det er meningen at publikum skal le. Men innimellom skimtes alvoret, som når det synges “gi meg to minutter til å puste” eller hun som bare drømmer om å kunne gå fritt omkring i byen uten forbehold og restriksjoner. Scenen er naken, og de veksler på å snakke med hverandre og synge ut til publikum. Én er blant annet mor med en familie som begynner å gå henne kraftig på nervene, en annen sliter med vanskelige tanker og en tredje sitter fast i et kollektiv med en danske hun ikke forstår hva sier. Felles for dem alle er at de finner ut at de trenger en fest. Sangtekstene tar mange av koronaklisjeene på kornet; hakkete møter på Teams, teorien om at man kan lese så mye bøker nå som man har så mye tid (men i praksis ikke får gjort en dritt), hvor psyko man kan bli av å sitte å trykke F5 på dagbladet.no og runding av Netflix. Tekstene i sangene er verken veldig smarte eller utrolig morsomme, men de fremføres likevel med mye sjarm og overskudd. I Koronafesten blir det ikke noen koronafest, uten at det er noe hinder, og forestillingen er en søt og morsom seanse. 

Lett å like
Fra Nygårdsparken er det ikke langt bort til Cornerteateret som for andre helg på rad er episenter for en teaterfestival. Forrige helg var Cornerteatret arena for Bergen Dramatikkfestival, og nå er det Fringe. På den minste scenen ble Toscana av Thor Theatre spilt. Guliz Portakaloglu har både skrevet, regissert og spiller selv sammen med Gunnar Bjercke. 

Vi befinner og i en stue, det er vinflasker overalt, en sofa og et bord. Portakaloglu spiller en lettere alkoholisert kunstner som heter Elsa som står midt i en skilsmisse. Hun snakker høyt til seg selv med publikum som en slags flue på den fjerde veggen. Elsa er desillusjonert og rådvill. Når det plutselig kommer en leieboer inn i huset som hun ikke husker å ha etterlyst bestemmer hun seg for å ta noen grep for å bli attraktiv og lett å like. Teksten er litt anonym, det blir verken morsom eller trist nok.  Portakaloglu er likevel  lett å like i den vimsete hovedrollen selv om historien ikke er nevneverdig interessant. Man forstår heller ikke helt hvor den brå interessen for den nye romkameraten kommer fra. Avslutningsvis har hun derimot gjort et smart og effektivt fortellergrep som knytter starten og slutten sammen og som rett og slett løfter forestillingen. 

Mimeteater
Senere samme kveld avsluttet Studentteateret Immaturus med en lip sync-versjon av Rocky Horror Picture Show for fullt hus på hovedscenen på Cornerteateret. De viste altså kultfilmen fra 1975 på et stort lerret samtidig som de i sanntid mimet replikkene. En slags trash-grøssermusikal full av perfekte popperler med utfordrende og iøynefallende kostymer. Det var like sykt som det høres ut, og selv om det virkelig ikke var bra, var det veldig underholdende. Det kom også av det dedikerte publikummet som tradisjonen tro under visninger av denne filmen/forestillingen, hadde kledd seg ut og kom med tilrop, kastet ting, sprutet med vannpistoler og danset i salen. 

Med andre ord var det en svært eklektisk fredagskveld på NO Fringe-festivalen, helt i tråd med festivalens ambisjon. Også fikk jeg se noen forestillinger jeg garantert ikke hadde snublet over hadde det ikke vært for Fringe, og det er jo nettopp et kjærkomment tiltak at amatørteatergrupper kan få vist seg frem med en profesjonell innramming for et allment publikum. Selv om jeg ikke nødvendigvis ble slått i bakken ga det tydelige indikasjoner om at det spirer og gror i den bergenske undergrunnen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER