Knut Alfsen, Norsk Skuespillerforbund. Foto: Gisle Bjørneby

Hvordan skal vi få alle med?

Forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, Knut Alfsen, utdyper i denne kommentaren sine uttalelser i Mariken Lauvstads gjennomgang av Østfolds kulturutviklings fagdag for mangfold, og understreker at forbundet jobber for rettighetene til alle skuespillere.

DEBATT+

Under tittelen «Er norske scener for alle?» skriver Mariken Lauvstad den 28. september en artikkel hvor hun refererer fra en fagdag om mangfold som ble arrangert av Østfold kulturutvikling, samt en samtale med undertegnede. Artikkelen kan gi inntrykk av at Norsk Skuespillerforbund er lite engasjert i disse problemstillingene, men det stemmer ikke.

Generalforsamlingen i Norsk Skuespillerforbund vedtok i mai i år en ny handlingsplan for årene fram til 2022. Kampen for økt mangfold i norsk scenekunst og film er et av fire prioriterte områder for forbundet i denne perioden. Det er flere gode grunner til å arbeide for dette:

Dersom norsk scenekunst og film skal utvikle seg og bli stadig mer relevant, må vi rekruttere de aller ypperste kunstnerne. Vi kan ikke la talenter forsvinne til andre bransjer bare på grunn av fordommer og vanetenkning. Dersom vi vil at kunsten som produseres skal nå ut til et stort publikum, må den angå folk. Den må handle om temaer som engasjerer og berører alle samfunnsgrupper. Dersom vi ønsker et kulturliv hvor utenforliggende faktorer som kjønn, seksuell identitet, etnisitet eller alder ikke skal være til hinder for at kunstnere skal få uttrykke seg, må vi ta hensyn til dette i alle rekrutteringsprosesser. Som Lauvstad påpeker, vil de aller fleste være enig med meg i dette. Men hva er da problemet? Hvorfor går det så lang tid før vi ser mangfoldet i samfunnet gjenspeile seg i scenekunst og på film? Skal vi sette inn de riktige tiltakene, må vi ha en god analyse av dette spørsmålet.

Ifølge Lauvstad hevdet teatersjef Thomas Østgaard at kvalitetsargumentet ofte blir brukt mot inkludering og mangfold. Jeg deler denne erfaringen, og derfor trenger vi en grundig debatt om hva som skal regnes som «kvalitet». Er det ikke også en kvalitet om en historie blir fortalt fra et minoritetsperspektiv? De som sitter i posisjoner hvor de har makt til å definere kvalitet – som kritikere, medlemmer av ulike utvalg for tildeling av tilskudd og stipend, castere, teatersjefer og de som programmerer festivaler og bransjetreff – må stadig møtes med kritiske spørsmål om hvilke kunstneriske valg de treffer, og hvilke kvalitetskriterier de vektlegger. Det er viktig å arbeide for at de som sitter i disse maktposisjonene også skal representere et bredt utvalg av befolkningen.

Kunstens autonomi kan også komme i motsetning til ønsket om å styre innholdet og uttrykket i retning av større mangfold. Det er den enkelte teatersjef, filmprodusent, scenekunstkompani og regissør som på fritt kunstnerisk grunnlag skal velge sitt kunstneriske prosjekt og hvem som skal medvirke. Det skal ikke legges politiske, religiøse eller etiske føringer fra utenforstående. Samtidig ser vi at moderat kvotering ved tildelinger av tilskudd er et virkemiddel som fungerer i praksis. Når to prosjekter er tilnærmet like gode, skal det som representerer størst mangfold prioriteres, mener Norsk Skuespillerforbund.

Kunstens vei er tornefull, heter det. Det gjelder for både medlemmer av minoriteter og majoriteten. Skal du etablere deg som yrkesutøver innen film og teater, må du være forberedt på å møte motstand. Du må tåle å ikke få den rollen du drømte om, og å få avslag på prosjektstøttesøknaden. Om du har opplevd å bli diskriminert, vil slike slag ramme spesielt hardt. Derfor er det viktig å etablere et sosialt sikkerhetsnett scenekunstnere imellom. Vi må bygge trygge møteplasser hvor vi kan gi hverandre råd og støtte.

Alt dette er tiltak som Norsk Skuespillerforbund har arbeidet med i mange år. I årene som kommer øker vi innsatsen ytterligere. Vi er hele tiden på leting etter nye tiltak som kan bidra til å nå målet om å inkludere flest mulig.

Kampen for å øke mangfoldet vil aldri være vunnet én gang for alle. Selv om det endelige målet skal være at en god skuespiller skal vurderes som «god» verken på grunn av eller på tross av irrelevante faktorer, vil det alltid være noen som faller utenfor i en beinhard bransje. Norsk Skuespillerforbund kjemper for rettighetene til alle skuespillere, uavhengig av alder, etnisitet, kjønn og seksuell identitet.

KOMMENTAR
  • Knut Alfsen :

    Mariken Lauvdal tviler ikke et sekund på at Norsk Skuespillerforbund ønsker mangfold. Det er fint! Da kan vi legge denne delen av diskusjonen bak oss, og konsentrere oss om det vi er enige om er det som er viktigst: Hva kan vi konkret gjøre fremover for å skape en reell endring i bransjene våre? Jeg er helt enig med Lauvstad i at Norsk Skuespillerforbund bør bli tydeligere til å fronte interessene til skuespillere med minoritetsbakgrunn. Det er nettopp derfor vi har vedtatt at dette er et av de fire satsingsområdene våre i årene som kommer.

    I mitt innlegg over redegjør jeg for konkrete tiltak vi har jobbet med de siste tiårene. Vi skal fortsette å delta aktivt i den kulturpolitiske debatten på minoritetenes side. Vi skal fortsette å påse at alle skuespillere skal få det de har krav på i henhold til våre tariffer og avtaler. Vi skal fortsette å hjelpe unge kolleger til rette i bransjen gjennom synliggjøring på Årlig audition og i vår skuespillerkatalog. Vi skal fortsette å tilby skuespillere individuell rådgivning og hjelp i vanskelige situasjoner. Vi skal fortsette å kjempe for at alle skuespillere skal motta rimelig vederlag for sine opphavsrettigheter når vi medvirker i film og TV-drama.

    Samtidig må vi også være klar over hva som ligger utenfor vårt mandat og samfunnsoppdrag å gripe inn i. Det er ikke Norsk Skuespillerforbund som bestemmer hvem som skal tas opp på skuespillerutdanningene. Det er ikke Norsk Skuespillerforbund som bestemmer repertoaret på landets teatre og hvilke audiovisuelle produksjoner som skal lages. Det er ikke Norsk Skuespillerforbund som driver casting og markedsføring av scenekunst og film. Men vi skal selvfølgelig være en pådriver for at flere stemmer slipper til.

    Spørsmålet i overskriften til mitt innlegg over er helt alvorlig ment. Norsk Skuespillerforbund tar gjerne imot innspill til konkrete tiltak som kan bedre mangfoldet i våre bransjer. Vi ønsker slett ikke å vente til 2022 med å fortsette dette arbeidet i et konstruktivt spor.

  • Mariken Lauvstad :

    Når det kommer til mangfold er kanskje vakre, men generelle, ord og vendinger vår største fiende. Det eneste som egentlig er verdt noe er konkrete planer og strategier for å oppnå målene man hevder å ha satt seg. Der er det få andre enn Erik Ulfsby og Det Norske Teatret som har noe særlig å slå i bordet med. I handlingsplanen Alfsen refererer til, som forøvrig først ble vedtatt for noen få måneder siden (og kanskje ikke helt uavhengig av #stilleforopptak), er dette alt som står om mangfold:

    Vi ser at minoriteter og kvinner er underrepresentert i norsk film, TV og scenekunst. Dette fører til
    at det blir et snevert tilfelle av historier som fortelles, og at talent ikke blir utnyttet. Dessuten fører det
    til at kvinnelige skuespillere totalt sett i løpet av sin yrkeskarriere gjennomsnittlig får lavere lønn
    enn sine mannlige kolleger. Derfor definerer vi dette som et eget satsingsområde.

    Tiltak:
    Vi skal arbeide for moderat kvotering av kjønn og minoriteter i tildeling av filmstøtte og
    støtte til fri scenekunst.

    Det var det. Det er alt som står under tiltak. Og misforstå meg rett, det er flott, og viktig, at Skuespillerforbundet stiller seg bak moderat kvotering av kjønn og minoriteter. Det er et veldig stort steg i riktig retning. Men hva betyr et ullent begrep som “moderat” i denne sammenhengen?
    Den såkalte handlingsplanen for mangfold, bestående av noen få setninger, legger ikke fram noen konkret strategi for hvordan kvoteringen skal oppnås. Den har også kvotering som eneste punkt, ingenting annet nevnes. Hvordan vi skal oppnå mangfold er, slik Alfsen selv skriver, er nettopp det avgjørende her. Jeg tviler ikke et sekund på at Skuespillerforbundet ønsker mangfold, men jeg står ved at de er på bakfoten, og at de per i dag har et forbedringspotensiale. Derfor skrev jeg i min tekst at Skuespillerforbundet bør bli tydeligere når det gjelder å fronte interessene til skuespillere med minoritetsbakgrunn. De peker på at de nylig har vedtatt en plan fram mot 2022, men jeg er også opptatt av hva de har fått til frem til i dag. Når Knut Alfsen altså nå spør seg hvordan vi skal få alle med, så reagerer jeg på at han som leder av Skuespillerforbundet per dags dato ikke selv har flere konkrete forslag til svar på det spørsmålet. Og når jeg etterspør om det finnes andre dokumenter hos Skuespillerforbundet hvor strategi for mangfold fremkommer tydeligere enn i denne handlingsplanen, ønsker jeg meg et annet svar fra Alfsen enn at “det kommer jeg ikke på i farten.” Denne ene, skrinne setningen er altså det mest konkrete Skuespillerforbundet kan vise til når det kommer til strategi. Og mitt spørsmål er da: Holder det i 2018, Skuespillerforbundet? For at norsk Skuespillerforbund skal kunne hevde at de kjemper for rettighetene til alle skuespillere, uavhengig av alder, etnisitet, kjønn og seksuell identitet, må de kunne forklare hvordan de kjemper. Vi får snakkes i 2022.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER