Hvor skal Carte Blanche?

Siden jeg nå er fjernet fra styret i Carte Blanche og teknisk sjef Dag Ove Sunde er oppsagt, er det på sin plass med en diskusjon om det Carte Blanche egentlig driver med – dansekunsten.

Jeg ivret i sin tid for å ansette Bruno Heynderickx som teatersjef for Carte Blanche. Som medlem av ansettelsesutvalget tør jeg påstå at jeg mer enn noen andre såg potensialet hans. Hans internasjonale nettverk var hans styrke. Jeg husker godt at selv om han ikke hadde et kunstnerskap av betydning å skilte med, så kunne Heynderickx med den daværende direktøren og en sollid organisasjon i ryggen finne rom til å utvikle en kunstnerisk identitet.

Carte Blanche trengte en leder som kunne bringe kompaniet ut i verden. Det har Bruno Heynderickx klart, og det skal han ha ros for.

Teatersjef Bruno Heynderickx viser stadig til sine kunstneriske meritter som sjef for kompaniet og bruker dette som et hovedargument for å handle som han i det siste har gjort i saken vrs kompaniets tekniske sjef. Ved siden av å bringe Carte Blanche ut i verden viser Heynderickx til den økende oppslutning på kompaniets forestillinger i Norge som suksessfaktorer. Det stemmer at interessen om dans øker, men det skyldes flere faktorer enn Heynderickx' artistiske evner: Det har blitt flere arenaer/kulturhus som satser seriøst på danseforestillinger. Stadig flere unge mennesker går på private danseskoler, mens dansetilbudet på kulturskolene samtidig er blitt bedre. Ikke minst har Tv-programmer som «So you think you can dance?» bidratt voldsomt til danseinteressen.

Noe av det første teatersjef Heynderickx gjorde i Carte Blanche var å skjerpe kompaniets grafiske profil og intensivere markedsføringen med strategiske ansettelser. I tillegg har han satset på forestillinger som viste frem dansernes ekstreme fysiske kvaliteter innen en samtidsdansestetikk som ikke var spesielt krevende for publikum. Alt dette var vel og bra, men kunstneriske erobringer var det heller smått med. I stedet for å utvikle kompaniet med en eller flere særpregede koreografer, har kompaniet heller lånt kunstneriske identiteter. Særlig lånte Heynderickx klærene til det anerkjente dansekompaniet Batcheva i signaturforestillinger som Killer Pig, Uprising og Corps de Walk.

I flere styremøter etterspurte jeg til stadig om hvor satsningen på nye norske koreografer ble av. Spørsmålet provoserte Heynderickx. Etterhvert har belgieren imidlertid sluppet til først og fremst kompaniets egne dansere (vel og bra), og nå senest Alan L. Øyen. Sistnevnte en koreograf som Carte Blanche brukte også før Heynderickx besatte sjefstolen.

Om Bruno Heynderickx ønsker å skryte av sine kunstneriske bragder, må det kunne stilles spørsmål ved om Carte Blanche har en artistisk identitet som ingen andre har. Kompaniet har utvilsomt en høy utøvende kvalitet, men er lysår unna å være en nyskapende aktør på linje med eksempelvis Pina Bauch/Tanztheater Wuppertal eller Batcheva for den slags skyld. Slik sett har Heynderickx mere fungert som en vellykket promotør og internasjonal agent enn en kunstnerisk leder med egne idéer evne til å utvikle dansekunsten.

Som kjent har Carte Blanche fått nytt styre ribbet for kunstfaglig kompetanse. Hvem i det nåværende styre har kompetanse til å ansette en ny teatersjef når åremålet til Heynderickx går ut? Hvem har kompetansen til å spørre om hva Carte Blanche er, og hva det er som skiller kompaniet fra andre? Hvem skal irritere Bruno Heynderickx på styremøtene med de vanskelige spørsmålene? Det blir i hvertfall ikke de nyoppnevnte politikerne i sine dobbelroller som både styremedlemer og bevilgere.

Glenn Erik Haugland Styremedlem Carte Blanche 2005-2012