Faust for kids

Hvem kan få Hedda på hylla?

KOMMENTAR: – Det er gledelig at Heddajuryen har funnet fem verdige kandidater i kategorien forestillinger for barn og unge. Samtidig har gode barneteaterkunstnere glimret med sitt fravær i nominasjonene både i år og tidligere år, skriver ph.d.-stipendiat Lisa Nagel ved Norsk barnebokinstitutt.

Heddaprisnominasjonene er nettopp sluppet, og det er følgelig på tide å gjøre opp status for vårt hjemlige barne- og ungdomsteater. I en kategori som ble offer for kontrovers senest i 2011, da nominasjonskomiteen bestemte at det ikke var gode nok forestillinger til å dele ut en pris i det hele tatt, finner vi i år hele fem kandidater som åpenbart har blitt vurdert annerledes.
Foto: Kristoffer Eliassen

Interessant nok er det en blandet bukett som er nominert. Minst overraskende er det kanskje at Jonas Corell Petersens Eg – Ik, Ich, I er valgt ut. Han er også nominert til prisen for særlig kunstnerisk innsats, for den samme produksjonen. Forestillingen fikk svært gode anmeldelser da den kom. At også Per Olav Sørensens Fuck my life er nominert, er gledelig. Prosjektet lar unge aktører fortelle sine egne, høyst personlige historier på scenen, i det som blir omtalt som rørende ærlig dokumentarteater av NRKs anmelder Karen Frøsland Nystøyl (som også sitter i Heddajuryen). Men samme Nystøyl beskriver i sin anmeldelse også kritikerens dilemma: – Det er vanskelig å bedømme skuespillernes innsats, siden de fleste er amatører. (nrk.no 26.11.2012, les hele anmeldelsen her.). At forestillingen presenteres som dokumentarteater gjør at vi trolig må tenke omkring den at det er på konseptuelt nivå at den kunstneriske kunnen befinner seg, tilsvarende liknende produksjoner som Pia Maria Rolls Ship O´Hoi! eller Rimini Protokolls mange prosjekter. Nystøyl trekker en parallell til nettopp Rimini Protokolls Villanden, spilt på Nationaltheatret i fjor høst.

Rogalands oppskrift
Den samme problemstillingen kan sies å gjelde også for Rogaland barne- og ungdomsteaters Aladdin, en forestilling der hele besetningen består av barn. Her er det derimot ikke snakk om dokumentarteater, men om eventyrteater for hele familien, iscenesatt av profesjonelle krefter på et profesjonelt teater. Jeg tviler ikke på at forestillingen er svært god (jeg har ikke sett den). Men jeg stiller meg undrende til at en produksjon med barn i alle rollene skal vurderes på lik linje med forestillinger med voksne utøvere. Jeg går ut fra at juryen har vurdert forestillingen som totalkunstopplevelse dithen at den overgår andre produksjoner for barn og unge, og trolig kommuniserer den godt med målgruppen. Da er det i så fall mange som bør skjerpe seg rundt om i landet. Ikke til forkleinelse for de unge skuespillerne på BUT/RT, men for teatrene som må se seg slått av en svært iherdig og åpenbart dyktig gjeng amatører. Jeg hadde nær sagt: hvem tar utfordringen? Sikkert er det i hvert fall at BUT/RT gjør riktige valg med sine barnegrupper. Nina Godtlibsen, regissør for Aladdin, var også dramaturg for fjorårsnominerte Fluenes herre, også den BUT/RT. Det kan virke som om Godtlibsen vet hva hun driver med når hun lager teater for og med barn.

Kult for kids?
Fra det frie feltet er det bare forestillingen Faust for kids som er nominert. Dette er den første produksjonen i en varslet trilogi som skal gjøre barneteater av litterære voksenklassikere. Et spørsmål jeg stilte meg da jeg så forestillingen på Showbox i vinter, var hvorfor i alle dager barn skal måtte se Faust? Hva er det i klassikerne som er viktig at de får se, altså rett og slett: Hva er det kompaniet vil formidle? Det synes jeg ikke kom så godt fram, men jeg likte likevel godt den visuelle grøsseren og skuespillerdrevne sceniske framstillingen de hadde kommet fram til. Samtidig forbeholder jeg meg retten til å tenke: Ja visst er det kult med teater for kids. Men man kan by på mer enn en forkortet Det Beste-versjon av en klassiker når man først tar seg bryet med å lage den for barn. Men rett skal være rett, forestillingen fikk gode mottakelser, og representerer en ambisiøs satsing på teater for tweens. Jeg er spent på de to neste forestillingene.

Med nominasjonen til sceneversjonen av Ingvar Ambjørnsens Samson & Roberto får Barneteatret Vårt og teatersjef Eva Mørkeset et offentlig godkjentstempel på sine produksjoner. Som en selvstendig produserende enhet underlagt Teatret Vårt har Barneteatret Vårt i noen år produsert forestillinger for barn. At de har truffet godt denne gangen, bekreftes også av at skuespiller Iver Bjurgren er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Å dramatisere en velkjent barnebok er ikke akkurat nyskapende, men Ambjørnsens univers virker som et godt utgangspunkt for en teaterforestilling for barn.

Ser man større på det, er det gledelig at Heddajuryen har funnet fem verdige kandidater til prisen. Til tross for at de er forskjellige, må de sees på som vellykkede innenfor sin sjanger.

Er noen oversett?
Samtidig har flere gode barneteaterkunstnerne glimret med sitt fravær i Heddaprisnominasjonene både i år og tidligere år. Mens det frie feltets voksenproduksjoner blir løftet fram i kategorien Årets forestilling, er altså Faust for Kids unntaket i kategorien for barn og unge. I 2011, da det etter sigende ikke var noe å skrive hjem om for barn og unge, laget Katja Brita Lindeberg en forestilling jeg opplevde som  vellykket utenom det vanlige. I rollen som rosa prinsesseklovn, overlatt til seg selv en sen kveld, klarer Lindeberg å fortrylle oss med klumsete sjarm og sårhet, i direkte kontakt med et krevende, lyttende og responderende barnepublikum. At hun avslutter hele seansen med å få en voksen opp på scenen for å synge godnattsang for henne, snur opp ned på alle våre forventinger om at det er barn som må delta aktivt når de ser teater. Her er det den voksne ledsageren som må til pers, i en viktig forestilling om barns ensomhet.

En annen åpenbar kandidat er det alltid hardtarbeidende kompaniet NIE, som i en rekke produksjoner med sitt multikulturelle ensemble ikke bare tematiserer vår europeiske tilknytning, men som med de samme aktørene leker seg med teatrets virkemidler med en scenisk sjarm som sjelden er å se på norske barneteaterscener.

Et vurderingskriterium i Heddastatuttene er at produksjonene for barn og unge skal vurderes ut fra hvordan de kommuniserer med målgruppen. Dette tenker jeg er viktig, all den tid teater må betraktes som en hendelse hvor også publikum er med på å skape forestillingen. Især blir dette synlig når barn er publikum, og forestillinger som tar dette på alvor, bør premieres deretter.

Jeg anbefaler derfor avslutningsvis at den nye Heddajuryen bør ta seg en tur for å se Cirka Teaters Tankelaboratoriet som hadde premiere tidligere i år. Der er kommunikasjon innvevd som en helt sentral kunstnerisk strategi; nokså subtilt og samtidig helt magisk. God fornøyelse!


Lisa Nagel er ph.d.-stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt. Hun er medlem av kunstnerisk råd for Norsk scenekunstbruk og leder prosjektet SceSam (scesam.no).

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER