S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Deise Faria Nunes – 13. desember 2017

Hva nå? Noen tanker om #Stilleforopptak

Fra “Stille for opptak” på Nationaltheatret 10.12.17.


Publisert
13. desember 2017
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt Politikk Teater

#stilleforopptak er et opprop som pr. i dag er signert av 590 kvinnelige skuespillere med virke i Norge, i forlengelse av at historier om seksuell trakassering er blitt viderebragt av kvinner over hele verden under emneknaggen #metoo.

Skuespilleroppropet i Aftenposten 16. november 2017 (lenke her) formidlet 40 anonymiserte historier fra teaterscener og filmsett i Norge.

10. desember leste kvinnelige skuespillere disse og flere historier høyt fra Nationaltheatrets hovedscene.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hva-na-noen-tanker-om-stilleforopptak/
Facebook

– Hvilke konkrete forandringer kan vi forvente nå? Hvem skal bestemme hva disse forandringene skal være, og hvordan skal de iverksettes, spør Deise Nunes etter søndagens #stilleforopptak på Nationaltheatret.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en flott og smertefull markering på Norges nasjonale hovedscene for teater. Der leste et stort antall kvinnelige skuespillere opp historier fra landets største teatre og fra filmsett. Historiene handlet om alt fra kjønnsprofilering og slibrige kommentarer til verbal trakassering og seksuelle overgrep. Historier om hvordan kvinnelige skuespillere, ofte unge og nyutdannede, måtte finne seg i ydmykelse og skam påført av sine nærmeste kollegaer og sjefer.

At disse sakene ties ihjel internt i teater- og filmmiljøer er nå blitt kjent. Det vil si at det fortsatt kan komme fram flere tilfeller.

Jeg mener denne markeringen var sterk og helt nødvendig. At Nationaltheatret rydder plass på hovedscenen til den midt i julesesongen, og at så mange stiller opp, signaliserer at problemet tas på alvor.

Men jeg gikk ut derfra den kvelden med noen spørsmål og en del tanker.

Mitt første spørsmål er: Hva skjer med overgriperne? Hva skjer med de mannlige skuespillere, regissører, produsenter og arrangører som trakasserer, ydmyker og kjønnsprofilerer kvinnelige kollegaer på jobb daglig og har gjort det så lenge at det er blitt normalt for dem? Hvordan skal disse stilles til ansvar?

Mitt andre spørsmål er: Hvilke konkrete forandringer kan vi forvente nå? Hvem skal bestemme hva disse forandringene skal være, og hvordan skal de iverksettes?

Åpningstalen ved regissør Kjersti Horn gav en pekepinn: kvinnelige dramatikere skal løftes, kvinnelige historier og perspektiver dras fram. Det er en veldig god start. Som faktisk kan føre til en kunstnerisk og produksjonsfaglig revolusjon i norsk teater.

Men da kommer mitt tredje spørsmål: Hva med (u)kulturen? Hvordan endrer man den? #Stilleforopptak har et helt nødvendig fokus på institusjonene, men hva med resten? Hva med det frie feltet, med det prosjektbaserte teatret? Hva med utdanningsinstitusjonene? Hva med mindre scenekunstorganisasjoner og -kompanier?

Her er hva jeg har tenkt:

For å rydde litt i diskusjonsgrunnlaget vil jeg først forsøke å få litt orden på begrepene. Historiene som har kommet fram er forskjellige. Det er nødvendig å skille mellom kjønnsprofilering (f.eks. bruk av “søte” kallenavn og betegnelser, øvrig bruk av Berit Ås’ hersketeknikker), slibrige kommentarer (de såkalte “komplimenter”), verbal trakassering (grovt språkbruk og aggressiv tone), fysisk trakassering (systematisk invadering av det private rommet med uønskede og overdrevne klemmer, “kos”, klåing, tafsing), og vold og seksuelt overgrep. Det er viktig at vi ser forskjellen på disse tingene, for de skal håndteres forskjellig, men med én felles nevner: gjerningsmennene må stilles til ansvar for det de har gjort.

Jeg skal ikke sitte her og synse om hva en kvinnelig skuespiller som ble voldtatt eller slått av en kollega eller overordnet, bør gjøre. Men jeg synes det er viktig å få juridiske råd og vurdere politianmeldelse. Det bør arbeids-, oppdragsgiverne og interesseorganisasjoner sørge for at det er rimelig og ukomplisert tilgang til.

Tilfeller som ikke er dekket av straffeloven, men kan plasseres i andre juridiske områder, må tas på størst alvor innenfor alle miljøer, også prosjektstyrede, midlertidige miljøer, hvor utsatte kvinner ofte tenker at det er lettere å holde ut fordi prosessen er snart over.

Tilfeller som ikke omfattes av lovverk må vi kunne snakke om i håp om kulturelle endringer.

Det er smertefullt. Det blir som å åpne Pandoras eske, men det er helt nødvendig, skal vi oppnå noe med #Metoo og #Stilleforopptak. Dette må vi håndtere sammen som felt gjennom å søke kunnskap og bevisstgjøring om strukturelle maktforhold i samfunnet, arbeidslivet og teatret, men også gjennom å analysere og endre hvordan kollektive kunstprosesser utvikler seg. Som forebyggende tiltak må kreative metoder gjennomtenkes i faglige, kjønnsbalanserte felleskap. Styrene må være proaktive og se på maktforhold og arbeidskultur.

Men først av alt: kanaler må etableres for dialog og varsling i alle scenekunstmiljøer, fra skoler til kompanier, arrangører og festivaler. Fornærmede og varslere må beskyttes og tilbys profesjonell hjelp. Og de som har makt må LYTTE, gå i seg selv og ta et oppgjør med kvinnefiendtlige holdninger.

Har en som mannlig leder i scenekunst- og filmfeltet spurt seg og sine nære medarbeidere: Hvordan jobber jeg? Hvordan opplever kvinnelige kolleger mine kreative metoder? Slipper jeg kvinnene i mitt kompani til, tar jeg deres faglige råd i betraktning, slik at deres synspunkter og perspektiver på metoder og prosesser kommer fram og påvirker arbeidsmiljøet? Hva slags språk bruker jeg i kontakt med mine medarbeidere? Hva slags holdninger tillater jeg i mitt kompani? Hvordan utøver jeg min makt?

Miljøer som i årevis tillater og dyrker en kultur der kvinner ydmykes, trakasseres, klås og voldtas har et dypt demokratisk problem. Akkurat som miljøer der kvinnene ikke er nok representert eller holdes nede ved bruk av hersketeknikker.

Her må det konkrete og langsiktige tiltak på banen. Forandringene som kreves nå er på et svært dypt nivå. Som Kjersti Horn så klokt sa: “Det er ingen vei tilbake”.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no