Hva gjorde det forrige scenkunstutvalget?

-Døm oss når vi er ferdige, sa scenekunstutvalget i Norsk
kulturråd på et stort møte på Blå i Oslo i april 2006. Der fikk de
mye kritikk for sin strategiplan. Nå forteller utvalgsmedlem
Anne-Britt Gran og Norsk kulturråds “byråkrat”, Rolf Engelsen,
hvordan de syns det gikk.

Av Julie M. Løddesøl

Igår ble det oppnevnt et
nytt scenekunstutvalg
i Norsk kulturråd. Scenekunst.no ville ta
utvalget på ordet, etter at de på Blå-møtet i 2006 sa: Vi er nye
nå. -Døm oss når vi er ferdige. Hva blir stående etter
dem?

Uten å lage den vitenskapelige evalueringen ba vi
først scenekunstkonsulenten fra høst 2005 til sommer 2008, Rolf
Engelsen, om å si hva som er oppnådd utifra de fem hovedpunktene i
strategiplanen til scenekunstutvalget som satt fra 2005 til 2009.
Deretter fikk vi utvalgsmedlem, professor Anne-Britt Grans
vurdering av hva de har fått til og ikke. Gran sier:

-Det er grenser for hva vi bør ta æren for når vi
var så heldige å sitte i en periode der det har vært mer penger å
fordele enn noen annen gang. Kulturløftet gjorde at vi var et
privilegert scenekunstutvalg. Mer penger og den nye
basisfinansieringsordningen var etter min mening det mest positive
som skjedde i vår periode. Det mest negative var delingen av
scenekunstutvalget i et scenekunstutvalg og et danseutvalg. Vi fra
teatersiden var imot dette, sier hun. Det er to grunner
til at hun var imot opprettelsen av danseutvalget:

Mot eget danseutvalg

-Formene innen den frie scenekunsten er stadig mer
genreoverskridende. Jo Strømgrens arbeider er et eksempel på det.
To utvalg er derfor ikke på høyde med det som skjer i kunstfeltet.
Den andre grunnen er at det ikke nødvendigvis blir mer penger til
dansefeltet av det; når vi hadde en stor pott hadde man stor
fleksibilitet i forhold til å prioritere dansen.

-Men dansen har jo fått tre kompanier inn i
basisfinansieringen (JSKompani, Impure Company og zero visibility
corp. red anm.), så de har jo fått uttelling?

-Ja, i forhold til scenekunstfeltet har
dansefeltet flere stabile, store aktører med stort volum når det
gjelder både finansiering og internasjonal virksomhet. Det har
blitt arbeidet lenge og systematisk med å få opprettet
ensemblestøtte eller basisfinansiering, og at den kom nå skyldtes
også en kulturminister som er interessert i det frie feltet.
Ordningen bør utvides ytterligere, fordi den dekker behovet for en
viss institusjonalisering av grupper med regelmessig produksjon og
lang fartstid. Ordningen muliggjør lengre planlegging, arbeidsro og
det å slippe å bruke tid på søknadsskriving.

Svake punkter

Støtte til kritisk refleksjon og offentlig debatt syns hun selv
er et svakt punkt i det utvalget hun satt i. Støtten til
musikkteater har blitt bedre, men har langt fra dekket behovet:

-Noe av musikkteaterproblemet skyldtes genre. En
rekke søknader handlet om mer eller mindre tradisjonelle
oppsetninger av opera. En scenekunstordning med fokus på det
nyskapende, egner seg ikke alltid så godt. Samtidig har jo ikke
disse søkerne noe annet sted å gå. Her bør det egentlig finnes på
noe; særlig i lys av den nye operaen, sier hun. At historiske spel
er ute av scenekunstutvalgets ordning syns hun også er et pluss,
nettopp av samme årsak. Hennes egen kjepphest, støtte til virkelige
risikoprosjekter som utfolder seg utenfor kunstinstitusjonen, er
hun derimot fornøyd med.

Satte spor

-Prosjekter som peker ut over black boxen, som gjennom kunsten
involverer andre områder i samfunnet som politikk, forskning og
økonomi, skulle jeg gjerne sett mer av. Det mest synlige
risikoprosjektet vi har støttet i denne sjangeren er Morten
Traaviks Miss Landmine
. Den satte da også spor etter
seg, avslutter hun.

Rolf Engelsen var scenekunstkonsulent fra høst
2005 til vår 2008, og har fremdeles oversikt over hva som skjer
fordi han nå prosjektleder for www.kunstløftet.no i Norsk kulturråd. Som
scenekunstkonsulent ble han etterfulgt av Elisabeth Egseth Hansen.
Hun gikk nylig ut i svangerskapspermisjon, og vikaren, Melanie
Fieldseth har dermed akkurat begynt. Derfor er det naturlig at Rolf
Engelsen svarer på hva som er oppnådd i forhold til strategien 2006-2009 som scenekunstutvalget
la.

Slik byråkraten ser det:

-Planen sier at Norsk kulturråd skal styrke eksperimentering
og utforsking, tverrfaglig samarbeid og å legge vekt på en større
variasjon i organiseringen av de skapende prosessene. Hva er gjort
for å oppnå dette i perioden 2005 til 2009, Rolf Engelsen?

-Basisfinansieringen har åpnet for fordypning og
forskning i kunstnerskap. Dessuten mener jeg at forsterkningen og
utvidelsen av forprosjektordningene imøtekommer behovet for
forskning i tema, materiale, tverrfaglige allianser og
formidlingsgrep. Støtte til tiltak som Podium i Oslo og Fusk i
Trondheim har trolig støttet dialogen mellom forskjellige
kunstpraksiser, diskurser og akademia. Gjennom produksjonsstøtten
er det gitt tilskudd til prosjekter som svarer til både forskning,
tverrfaglighet og rolleforståelse; for eksempel Transiteatret, Goro
Tronsmo, Vegard Vinge, Hallgrim Hansegaard, Amanda Steggel, Sons of
Liberty, Baktruppen, Heine Avdal, Damini House of Culture og Baran
Kurd, sier Engelsen.

Mye mer penger

–Et annet satsingsområde er at feltet skal styrkes økonomisk,
kunstnerisk og organisatorisk og legge til rette for en kvantitativ
og kvalitativ utvikling av feltet med særlig vekt på scenekunst for
barn. Hva skjedde?

-De økonomiske rammevilkårene for den frie
scenekunsten er jo betydelig styrket i perioden på grunn av
regjeringens Kulturløftet. Dette har gjort det mulig å svare på
økningen i antall søknader på alle ordninger, og å forsterke
avsetninger vi tror påvirker kvalitet, som gjestespill,
forprosjekt, basisfinansiering, grep på scenetekst, kritikk og
dokumentasjon. Når det gjelder scenekunst for barn og unge,
gjennomgår den gradvis en kvalitetsstyrking. Eksemplene er den
landsomfattende ungdomsfestivalen DUS, Isadora-prosjektet for barn
på Rom for Dans i Oslo, visningsarenaen Showbox, ny dramatikk for
barn (gjennom blant annet Det Åpne Teater) og Kunstløftet i Norsk
kulturråd. Det summerer seg til en offensiv på både bredde og spiss
som legges merke til, mener han.

Mangfold

Det tredje hovedpunktet i hva Kulturrådet ville satse på i
perioden handler om internasjonalt samarbeid og utvikling av et
større kunstnerisk og kulturelt mangfold. Engelsen mener at
styrkingen av gjestespillordningen er den viktigste enkeltfaktoren
som positivt har påvirket internasjonalisering av scenekunsten i
perioden.

-Effekten er betydelig – det ser vi på
festivalene, programmene til nettverk for scenekunst og at
enkeltgruppers tenkning om faglig utvikling inkluderer utlandet,
gjestespill eller koproduksjon. Mangfold handler vel blant annet om
bredde i rekruttering, formidling og kulturell referanse, og her er
listen over eksempler lang. Nordic Black Theatre, Nordic Black
Xpress, Damini House of Culture, Floornights, Cathrine Kahn,
Sør-Ssamisk Teater, NIE, X-Ray, Dida – på forskjellige måter
mangfoldiggjør de feltet, sier han.

Nådd flere?

Hva med målsetningen om å nå et bredere publikum gjennom å
etablere nye visningsarenaer og formidlingsmåter og å sikre en
dokumentasjon av scenekunst i feltet?

-Hele det frie scenekunstfeltet har utviklet seg
i perioden; i vilkår og volum, faglig orientering, tenkning om
kunstnerskap og organisering, måten utdanningene påvirker
kunstpraksis, prosjekt og institusjon. Tiden er moden for en ny
utredning om disse forholdene. Når det gjelder dokumentasjon og
historie har både Danse- og teatersentrum, Teatermuseet og Senter
for dansekunst/Danseinformasjonen har fått tilskudd til slike
prosjekter. Betydningen av produsentleddet er anskueliggjort blant
annet gjennom utredningen ”Flere poteter – produsentrollen i norsk
scenekunst”. Kulturrådet har også bidratt til opprettelsen av
nettverk og kompetansetilbud for produsenter i Bergen (Proscen).
Dette vil profesjonalisere administrative-, nettverks- og
formidlingsmessige aspekter av feltet, sier Engelsen, som mener at
både Podium og Prøverommet i Bergen er eksempler på arenaer som
kombinerer utforskning med rekruttering og nye formidlingsgrep. RAS
i Sandnes og DansiT på Svatlamoen i Trondheim bidrar også til at
samtidsorienterte danseuttrykk gjøres tilgjengelige for flere på
forskjellige plattformer, sier han.

Fornøyd med kritisk refleksjon

-Det siste hovedpunktet er ønsket om å stimulere til
offentlig bevissthet og kritisk refleksjon og dialog om scenekunst
og scenekunstens plass og betydning i samfunnet. Hva er gjort på
dette området?

-Her har Kulturrådet bidratt med støtte til
forskjellige typer publikasjoner, omtaler og kritikker. Norsk
Shakespeare- og teatertidsskrift betyr mye for dialogen både
internt i miljøene og i forhold til offentligheten. Det er gitt
tilskudd til anmeldelser og kritikk av scenekunst og dans, og
kunstkritikk overhode er satt under debatt som følge av tilskudd
fra flere avsetninger i Norsk kulturfond, avslutter Engelsen.

Støtten til Shakespearetidsskriftet, der
utvalgsmedlem Therese Bjørneboe er redaktør, er forøvrig ikke gitt
av scenekunstutvalget.

Hvem satt i utvalget

Fra 2005 av var det ett utvalg som besto av leder Bentein
Baardson, Anne-Britt Gran, Therese Bjørneboe, Preben Faye-Schjøll,
Hooman Sharifi og Jon Tombre. Høsten 2006 kom danseutvalget. Det besto av Ingunn Rimestad, Melanie
Fieldseth og danserne Hooman Sharifi (for 2006 0g 2008) og Per
Roar, (for 2007). Ved avgangen i 2009 besto scenekunstutvalget av
leder Bentein Baardson, Anne-Britt Gran, Therese Bjørneboe, Ola
Beskow, Preben Faye-Schjøll, Hooman Sharifi (for 2006 og 2008) og
Per Roar (for 2005 og 2007).

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER