Foto Sveinn Fannar Johannsson. fra PEER/BTICH med Caisa Stina Forsberg. Premiere på Black Box teater 19. oktober 2019.

Hva gjør vi når det ikke kommer mer $ i kassa?

Hva skal scenekunstnere gjøre når det ikke kommer mer penger til Kulturrådets ordninger for fri scenekunst og de som tidligere har fått basis skal søke prosjektstøtte?

Ved endringen fra Basisfinansieringsordningen av frie scenekunstgrupper til Fri Scenekunst – Kunstnerskap har Kulturrådet forholdt seg til at det ikke kommer økte midler til scenekunst. Man kan spørre seg om det er en riktig strategi eller ei. Men nå er det gjort. La oss da prøve å diskutere landskapet rundt finansiering av den frie scenekunsten i Kulturrådet, og prøve å se de ulike støtteordningene i lyset av hverandre.

Jeg er scenekunster, utdannet koreograf, og har jobbet som kunstner i 19 år. Jeg har detaljert kunnskap om finansiering av fri scenekunst både som søker og mottaker, og som medlem av fagutvalget for dans i Kulturrådet 2013-16.

Kulturrådet har gjort endringene i støtteordninger i samarbeid med de sittende utvalgene for dans og teater. De har også hatt åpne møter og samtaler ute i feltet. Av disse møtene har jeg oppfattet at Kulturrådet forsøker å kommunisere at det ikke er så store endringer på gang, at de som ikke får fortsatt støtte på ordningen for Kunstnerskap bare kan søke Prosjektstøtte, at Prosjektstøtte er nesten likt Basis, og at man kan søke flere år av ganger der også. Meg bekjent stemmer dette absolutt ikke. Du kan søke om prosjektstøtte til flere forestillinger, men du har da ikke penger til årlig drift eller gjestespill.

Så den virkelige thrilleren kommer straks. Hva skjer med Prosjektstøtten? Hva skjer nå når de som tidligere har mottatt basisfinansiering søker prosjektstøtte med fete budsjetter? Hvordan kommer fagutvalgene til å forholde seg til dette?

De senere årene har det vært vanlig å få avslag hvis man søker over en million på Prosjektstøtte hos Kulturrådet. Scenekunstkonsulenten i Kulturrådet har gitt råd om å senke søknadssummen fordi man dermed lettere kan få støtte. Kompanier som mottar prosjektstøtte har dermed blitt holdt langt nede økonomisk i sammenlignet med de kompaniene som har fått støtte over basisfinansiering. Hva skjer nå når de godt vante ”basiskunstnerne’ søker prosjektstøtte? Hvem får? Hvor store summer blir nå tildelt? Og hvem ryker da ut?

Kulturrådet og fagutvalgene må forholde seg til den økonomien som er. Det er ikke penger til alle, men det finnes fremdeles ulike måter å fordele det vi har på, og det vil ha stor konsekvens for kunsten som skapes. Kan vi diskutere dette?

Hvordan støtter man best opp om god kunst? Hvilke fordelingsnøkler bruker man? Støtter man mange med lite? Støtter man få med mye? Hva gjør man med langsiktighet? Hva gjør man med den grumsete underskogen av avantgarde nytenkning? Lar man dette være helt opp til hvert enkelt utvalg med kunstnere som til enhver tid sitter i Kulturrådet? Løfter Kulturrådet denne diskusjonen opp i bevisstheten til nye utvalgsmedlemmer? Skal vi kunstnere selv diskutere dette slik at vi får en større bevissthet oss i mellom og dermed påvirkningskraft når vi sitte i utvalgene? Mange spørsmål reiser seg nå når ordningene for fri scenekunst så og si er sprengt hos Kulturrådet.

Hvis det ikke kommer mer $ i kassa, hva gjør vi da?

 

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Øystein Tollefsen :

    Du jobber med “smal eksperimentel kunst”, dvs det er få mennesker som er interessert i å se det og det er lite økonomi? Ja da bør du kanskje begynne å gjøre noe annet? Begynne å gjøre deg fortjent til pengene som arbeidsfolk flest. Jeg jobber i elektrobransjen, hvis det blir slutt på behovet for mitt arbeid så må jeg rett og slett finne meg en annen jobb, jeg kan ikke fortsette å gjøre det jeg gjør og få støtte av staten for å gjøre det. Så kunst eller andre ting som “ingen” har interesse eller nytte av, slik at det må store støtteordninger fra staten til bør vel enkelt og greit kuttes ut.
    For hvorfor skal jeg og alle andre som betaler skatt betale din lønning når du driver med noe som er helt bortkastet?

    Det høres kanskje ut som dette er rettet mot deg personlig, men det er ikke det, det er ment mot hele ordningen med “kunst” som 99% av befolkningen ikke har interesse av, men som allikevel får statlig støtte

  • Henriette Pedersen :

    La meg litt inngående gi et et eksempel på hvordan det er å jobbe med å få vist en forestilling og dermed prøve å forklare den uendelig dårlige logistikken i gjestespill-ordninger for oss som skaper fri scenekunst:

    Etter premiere blir forestillingen invitert til to ulike scener i Norden.

    Jeg lager smal eksperimentell kunst. Da blir jeg naturlig invitert til små eksperimentelle scener som ikke har veldig romslig økonomi. Det kan spytte i fra 0 – 50 000,- for et gjestespill. Hvilket gjelder veldig mange som skaper kunst.

    Et gjestespill i Norden med 2-3 forestillinger koster meg erfaringsmessig minimum 145 000,- Det betyr at jeg må få inn ca 130 000,- for ett gjestespill og 260 000,- for to med 1-2 utøvere i Norden.

    Det er hensiktsmessig å søke: Gjestespill – Norsk Kulturråd, Gjenopptagelse – Fond for Lyd og Bilde, Fond for Utøvende Kunstnere og UD.

    Man kan søke flere gjestespill på en gang hos disse fondene, men erfaringsmessig så blir man da kuttet grovt hos alle disse fondene om man velger å gjøre det.

    Dette betyr at for å få inn de pengene som kreves for å vise forestillingen på to ulike arenaer, må jeg søke 8 ganger til 8 ulike frister.

    Det sier seg selv at dette ikke er særlig effektivt.

    Spillestedene ønsker å inngå avtale med meg for å legge spilleplanen sin. Jeg bruker så lang tid på å få inn penger at jeg ikke kan inngå disse avtalene i tide for å komme med på spilleplanene. Dermed blir gjestespillene forflyttet frem i tid, om spillestedene fremdeles er interessert. Det som en gang var en nyhet er ikke en nyhet lenger. Teatersjefer vil heller vente å se min neste forestilling som straks har premiere enn å komme på et gjestespill med en gammal forestilling. Og da er vi inne i akkurat samme logistiske runddans. Årsaken til at jeg ikke inngår avtale før alle pengen er inne, er helt enkelt at jeg ønsker å betale alle jeg jobber med, og at jeg personlig ikke har penger til å betale hvis vi skulle få avslag.

    Dette skal altså de tidligere ‘Basis kompaniene’ inn i etter år med økonomi og langsiktighet. Noe Kulturrådet går ut å fronter som uproblematisk. Det har ikke vært uproblematisk for noen av oss på mange år. De kompaniene som jobber på prosjektstøtte er sliten av dette. Vi klarer ikke dette i lengden.

    For å være klar så er jeg en forkjemper av fagfellevurdering, jeg har selv sitte i fagutvalget for dans i Kulturrådet og ble da overbevist om at dette er et godt system. Jeg er for armlengdes avstand og dermed for en økning av Kulturfondet heller enn å løfte kompanier over på statsbudsjettet.

    Men dette betyr ikke at vi skal unngå å se på strukturene og logistikken mellom ordningene innad i Kulturråde. Det burde ha blitt gjort etter Telemark Forskning la frem evaluering av tilskuddsordning for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper. Men jeg har inntrykk av at Kulturrådet da kun på Basis ordningen, ikke felte i helhet. Så hva gjør vi nå? Og som jeg startet med:
    Hva gjør vi når det ikke kommer mer $ i kassa?

  • Jarl Flaaten Bjørk :

    Bra Henriette!

    Mye av det du snakker om skyldes åpenbart at det er for lite penger i potten, men kan hende er det også andre årsaker? Kan hende bør finansieringen av det frie feltet restruktureres fra bunn av?

    Slik ordningen med støtte fra Norsk kulturfond til det frie feltet fungerer i dag, har som du sier ingen ansvar for helheten. Ingen har ansvar for langsiktigheten. Å motta eller gi midler/støtte forplikter ikke utover det gitte prosjekt.

    Er det på tide å tenke helt nytt?
    Kan det hende hele søknadsordningen er moden for revisjon?
    Finnes det andre måter å finansiere den frie kunsten på som vil gi kunstnerne og kompaniene en langsiktighet vi savner i dag?

    Slik det er i dag har Kulturrådet intet ansvar for de frie kompaniene. De kan tildele støtte til ett prosjekt uten at dette forplikter Kulturrådet til å følge opp med midler til neste prosjekt. Det er bra. Til gjengjeld har de frie kompaniene full frihet.

    Problemet med denne “friheten” er at forutsigbarheten forsvinner, og ettersom vi som jobber som kunstnere i det frie feltet ikke har fast lønn hos et institusjon (slik f.eks. forskere gjerne har) faller kunstneskapet sammen om støtte uteblir over et par år. Kulturrådet har, og tar, intet ansvar for å forsørge kunstnerne de tidligere har støttet i årevis. Det er en naturlig konsekvens av ordningen, slik den er i dag. En annen konsekvens er at Kulturrådet kan finne på å “investere” millioner i et kunstnerskap gjennom regelmessig støtte til kompanier gjennom mange år, som i det øyeblikket støtten fra kulturrådet forsvinner, ikke greier stå på egne ben. Kulturrådet bygger opp og bryter ned.

    Kulturrådets finansiering av hvert enkelt kompani i det fri feltet mangler sånn sett langsiktig tenkning. Dialogen mellom Kulturrådet og hvert enkelt kompani/kunstner baserer seg på at man jo ikke kan vite hvilke vedtak utvalgene gjør fra tildelingsrunden til tildelingsrunde (prosjektstøtte, gjestespill, kunstnerskap m.m.) Dette leder til en veldig tilfeldig finansiering av det frie feltet.

    Blant Kulturrådets søkerne er det alltid mange gode prosjekt som kvalifiserer til støtte, men som ikke kan prioriteres på grunn av manglende midler i fondet. Til gjengjeld bruker kunstnerne avsindig mange timer hvert halvår på å skrive søknader. Er dette god ressursbruk?

    Kan det hende at vi bør tenke helt nytt rundt finansieringen av det frie feltet?
    Er vi i det hele tatt særlig fri?
    Burde Kulturrådet hatt mer ansvar for langsiktig tenkning og forpliktet seg?

    Kulturrådet sier selv de ikke ønsker bygge “institusjoner”, og det er ok (og kan hende forståelig), men hvordan kan vi i Norge bygge et miljø for fri scenekunst og kompanier, der kompaniene makter å leve og produsere kunst i en kvinnealder?

    Kan hende må vi kompaniene selv ta ansvaret, men jeg tror det er flere faktorer som må til.
    Vi har i dag ét massivt tilskuddsfond. Kunstnerne har begrensende muligheter til å finne finansiering andre steder. Kulturrådet og kompaniet bør sammen etablere et tettere og mer forpliktende og forutsigbart samarbeid.

    Det finnes åpenbart mange måten å finansiere fri scenekunst på enn å la kunstnere svette i ukesvis med søknader om prosjekt det ikke er penger til å finansiere. Og kan hende finnes det bedre og mindre ressurskrevende forvaltningsordninger enn de halvårlige søknadsordningene? Jeg vet ikke hvordan den ser ut, men jeg er sikker på den finnes. Og jeg tror på tettere og mer forutsigbart samarbeid mellom kulturrådet og kompaniene

    Jeg tror de finnes.
    Hva tenker dere andre?

    Jeg sier som Sylvi: lik og del.
    Eller kanskje aller helst:
    Engasjer dere og la oss samtale (og samarbeide) om å finne bedre løsninger.

  • Henriette Pedersen :

    Ja tilskuddsordningene i Kulturråde mangler de langsiktige siktlinjer som du sier, men her prøver jeg å løfte frem at dette absolutt ikke bare gjelder de scenekunstnerne som har mottar/har mottatt Basis og Kunstnerskapstøtte.

    Jeg er redd vi mister helheten når det fokuseres så hardt på de kompaniene som nå ikke har fått gå over fra Basis til Kunstnerskapstøtte og helt glemmer å se Prosjektstøtte og Gjestespillstøtte i samhandling med Kunstnerskapstøtte.

    Problemet eksisterer jo allerede for kunstere som jobber på Prosjektstøtte. Vi holdes økonomisk nede, og det er eksemplarisk dårlig logistikk i støtteordningene for å få forestillingene ut på turne.

    Det er ikke sånn lengre at Kunstnerskapstøtte er for de beste scenekunstnerne, vi har mange som er vel så gode på Prosjektstøtte. Hva gjør vi med det? Hvorfor skal bare noen få kunne betale ok honorarer og lett dra på tune?
    Hva med alle de andre?

    Jeg etterlyser en helhetlig tenkning omkring produksjon, drift og turne for alle scenekunstnerne som søker Kulturrådet.

    Ja det burde finnes løsninger for kompanier/kunstere som har ‘vokst’ ut av Kulturrådet, og jeg har inntrykk av at dette lobbes det på fra flere organisasjoner. Men hvordan løser vi problemene Kulturrådet har innad ? Og er det faktisk vilje til å se på dette?

  • Tove Bratten :

    Veldig bra spørsmålsstillinger her og la meg legge til hvordan kan vi bygge bransje når de eneste tilskuddsordningene vi har – mangler de langsiktige siktlinjer? Så hva skjer med de som nå er gitt tildeling på kunstnerskap skal ut – for i følge kulturrådet må noen ut for at andre skal komme inn.
    Jeg har arbeidet i og med feltet fra DTS punktet i en kvinnealder – og mener vi på mange måter er satt mange år tilbake. Samtidig som vi altså har fått frem strålende kunstnerskap som hevder seg internasjonalt, har bidradd til å bygge bransje og etterspørsel hjemme og ute, og situasjonen for etablerte kompanier foruten de som er/ var på Basis omfatter også et skikt av kunstnerskap som helt eller delvis har falt utenfor kulturrådets prioriteringer, som viser høy kvalitet og gir scenekunstfeltet og publikum et viktig mangfold. At det er lite penger i potten skal ikke hindre kunstnernes ambisjoner i søknadsprosessen. Det er som du sier mange måter å løse det på. Det heter tilskuddspolitikk. Viktig debatt, dette!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER