Bilde: Sløserikommisjonen 2021

Hva gjør vi når 6 %  av norske scenekunstnere føler seg truet?   

Are Søberg, mannen bak Sløseriombudsmannens delinger om kunst, svarer her på Julie Rongved Amundsens kommentar om kunstnere som opplever hets, trusler og sjikane.

Kjære norske scenekunstnere,

Først av alt: Jeg regner med at norsk scenekunst, som de fleste miljøer, også består av enkeltmennesker med helt egne uttrykk, personligheter og meninger. Men siden tunge norske kulturforvaltere som Norsk Kulturråd og Fritt Ord med støtte fra interesseorganisasjoner som Safemuse og Norske Dansekunstnere (NoDa) stadig insisterer mer energisk på at dere er én og samme gruppe, hvis grunnleggende friheter trues som konsekvens av Facebookinnleggene til en familiefar på Elverum, får jeg vel godta det premisset.

Med bakgrunn i Fritt Ords nye rapport Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2021 ber jeg derfor med dette knapt 6 % av norske scenekunstnere om unnskyldning for at utdrag av deres scenekunst har blitt presentert på Sløseriombudsmannens Facebooksider på måter som disse seks prosentene opplever som sårende og truende. Kanskje siden jeg selv kommer fra en helt annen bakgrunn og er ganske fristilt fra scenekunstmiljøet generelt og disse 6 % spesielt, har tonen i både mine innlegg om saken og kommentarfeltene ofte vært røff og latterliggjørende, ja, rent respektløse. Jeg kjenner ikke så mange scenekunstnere personlig ennå og har først nå for alvor skjønt at om man har seg selv og sin egen fantasi som viktigste drivstoff og kunstneriske råmateriale blir det meste personlig. At kritikk og latterliggjøring derfor svir litt ekstra og at reaksjonen fra scenekunstnerne selv dermed kan bli ekstra følelsesbasert, er fullt forståelig. Så altså: Unnskyld! Det var ikke meningen å såre dere, i hvert fall ikke så mye. Vi i Sløseriombudsmannen skal forsøke å være oss vårt ansvar mer bevisst fremover i måten vi omtaler dere på – og jeg inkluderer gjerne de resterende 94 % av norske scenekunstnere i dette også, som et tegn på godvilje.

Den følelsesladede debatten rundt Sløseriombudsmannen og vårt kommende sceniske samarbeidsprosjekt med Traavik.info, Sløserikommisjonen, har imidlertid avdekket noen holdninger i scenekunstfeltet rundt synet på hva fri debatt og fri kunst er og skal være, som jeg synes er et godt og viktig utgangspunkt for å fortsette diskusjonen på et litt mer voksent nivå. Følelser og opplevelser er som kjent subjektive og derfor vanskelige å argumentere mot eller motbevise. Men når subjektive følelser og opplevelser, presentert som fakta, får spre seg og skape fiendebilder slik historien har vist oss mange eksempler på, venter totalitarismen like nedi den enveiskjørte gata. Eller som Goya uttrykte det:  når fornuften sover våkner monstrene

Ett eksempel på en slik totalitær fristelse, som Winston Churchill i sin tid advarte mot og beskrev som «en ny mørk middelalder, som kanskje forlenges av lyset fra pervertert vitenskap» er altså den nylig publiserte rapporten fra det eksterne enkeltmannsforetaket TSL Analytics på oppdrag av Fritt Ord.

Samme dag som rapporten ble publisert den 11.mars stod Scenekunst.nos redaktør Julie Rongved Amundsen klar med kommentaren «Hva gjør vi når kunstnere trues»?  Med Fritt Ords bestillingsverk som sannhetsvitne tegner Amundsen opp et dystert bilde av scenekunstens ytringsrom her i landet, et land med både verdens mest generøse og kravløse kulturpolitikk og en samfunnsdebatt som de fleste vanlige folk vel opplever som både åpen og mangfoldig. Jeg siterer: «I rapporten oppgir flere kunstnere enn tidligere å ha mottatt trusler og hatefulle meldinger. Scenekunstnere er den kunstnergruppen der færrest (61%) opplever at ytringsfriheten deres er godt beskyttet.»

I seg selv er det både en noe overraskende og foruroligende nyhet som fortjener nærmere oppmerksomhet. Det skal ikke mye finlesing eller journalistisk nysgjerrighet til – det tok meg fem minutter – å avdekke det faktiske underlaget for denne påstanden, som nå allerede brukes til å fremme politiske agendaer: Fra scenekunstfeltet deltok 173 personer, eller knapt 6 % av norske fagorganiserte scenekunstnere i undersøkelsen. Prosentsatsen baserer jeg på de største fagorganisasjonenes egne medlemstall – Norsk Sceneinstruktørforening (NScF, 200 medlemmer), Norske Dramatikeres Forbund (NDF,320 medlemmer) og Norske Dansekunstnere ( NoDA, cirka 950 medlemmer), som er de tre kunstnerorganisasjonene som ble invitert til undersøkelsen. Selv av disse tres registrerte medlemmer, til sammen er det cirka 1470 kunstnere, har altså litt i underkant av 12% i det hele tatt giddet å svare. Det er med andre ord en rimelig konklusjon at knapt 90% av forskningsunderlaget ikke opplever ytringsfriheten sin som så truet at de orker å sette av en halvtime til å fylle ut et online-spørreskjema om saken.

Det er også verdt å merke seg at TSL Analytics av uklare grunner har valgt å ikke invitere scenekunstfeltets største fagforening, Norsk Skuespillerforbund (NSKF, over 1500 medlemmer), med inn i undersøkelsen. NSKF har alene flere medlemmer enn de tre som deltar i undersøkelsen til sammen og står dermed for rundt halvparten av alle scenekunstnere i Norge. Medregnet Skuespillerforbundets medlemstall sitter vi altså igjen med litt i underkant av 6% av det totale antall scenekunstnere, som rapporten og Amundsen  like godt utnevner til talsmenn også for de resterende 94%. Det er vel det som kalles at halen logrer med hunden?

Men la oss nå også se litt nærmere på hvem disse knappe 6% faktisk er. Rapporten deler ikke opp respondentene i ulike fagfelt, men den føler likevel at det er nødvendig å påpeke at«Fordelingen viser at det har vært god oppslutning fra Norske Dansekunstneres medlemmer» (s.172, Vedlegg: Utvalg- og metodeproblematikk)
En berettiget hypotese ut fra en redelig lesning og tolkning av rapporten er at vi har å gjøre med seks prosent som i tillegg har sterk overvekt av nettopp den yrkesgruppen som er aller mest såret av Sløseriombudsmannens julekalendre.

Forholdet mellom følelser og fakta er bare noen av spørsmålene vi skal ta opp i Sløserikommisjonen (premiere 14.mai), dit et samlet norsk scenekunstmiljø fortsatt er 100% velkomne som medskapere, deltagere og debattanter, heller enn å skyggebokse med egendyrkede monstre i sin egen statsfinansierte forestillingsverden.

KOMMENTAR
  • Danjel Andersson :

    Herrn verkar otroligt sårad för en person som håller sig till fakta. Konst är inte fakta. Konst är känslor. Känslor är inte mindre värt än fakta. Och det vet herrn. Eftersom herrn är populist. Populister använder fakta som de vill för att väcka känslor. ” Forholdet mellom følelser og fakta”. Du och de dina, ni som tror på en fri marknad, ni drivs av ideologi. Det ni vill är att slippa betala skatt. Till någonting. Det är inte känslor. Det är fakta.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER