Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Høytsvevende døgnfluer

Døgnfluer er en hel festival laget på et døgn. Spørsmålet er hvem den er laget for.

På vei opp trappene til Kunsthøgskolen i Oslo er jeg litt usikker på hva jeg skal forvente meg av Døgnfluer. Det første som møter meg er en søppelcontainer som er blitt forvandlet til et kunstverk av 18 kunstnere på 24 timer. Foran containeren står det et skilt med teksten «GO TREASURE HUNTING!!», et budskap som viste seg å bli en god innstilling å møte festivalen med.

Døgnfluer er et konsept der deltakerne får i oppgave å lage et kunstnerisk produkt på 24 timer. Konseptet springer ut fra miljøet rundt Kunsthøgskolen i Oslo, og denne helgen markerte de den tiende versjonen av Døgnfluer med å lage en hel festival bestående av tre kunstutstillinger, fire danseforestillinger, syv kortfilmer, fire teaterforestillinger, to skolerevyer og fire konserter. Alle laget på et døgn av til sammen 207 deltakere. Med så mange deltakere står festivalen i fare for å bli et ekkokammer hvor deltakerne også fyller de fleste setene i salen, og jeg lurer på hva festivalen har å tilby som scenekunstopplevelse for de eksterne.

Initiativtaker, festivalsjef og nyutdannet regissør fra Kunsthøgskolen i Oslo Simen Formo Hay har sammen med et produksjonsteam og kunstneriske ansvarlige for hver kategori samlet en imponerende gruppe unge kunstnere med et pågangsmot og en vilje som er tilstedeværende allerede i det jeg setter foten på det øverste trinnet i trappen opp til Kunsthøgskolen. De kunstneriske ansvarlige har sammen med festivalsjef og produksjonsteam hatt ansvar for casting av deltakere og sammensetning av grupper. De kunstneriske ansvarlige, har så laget oppgaver som gav gruppene inspirasjon og rammer å arbeide ut fra. Danserne fikk utdelt sted og inspirasjonsord, som for eksempel «interaction and glamour» på scene 4 eller «site specific and ugly, fugly, but uplifting future fashion» i Kubaparken. Teaterforestillingene fikk utdelt en relasjon, et bilde og en avisoverskrift å ta inspirasjon fra, mens kunstutstillingene og konsertene fikk oppgaver som «Lag et kjøpesenter med universell utforming hvor alt kan sittes og søles på» og «År 3000», hvor sistnevnte tok form som en revolusjonskonsert som protest for den sammensmeltede verdenen «Sammenholdsnasjonen».

Tid
Forholdet mellom tid og kunst er interessant og ofte konfliktfullt. Hvor lang tid tar det å lage god kunst? Og når er et kunstverk egentlig ferdig? I intervjuer med kjente musikere skrytes det ofte av at deres nyeste hit ble til på en kveld, mens i teatret synes aldri produksjonstiden å være lang nok. Hva så når eksperimentet er å lage kunst på 24 timer? Er det fullverdige kunstneriske produkter deltakerne presenterer eller et stunt som egentlig ikke skulle latt seg gjøre? For meg er det litt begge deler. Noen lykkes så overraskende godt at jeg nesten glemmer at verket er skapt på et døgn, mens andre oppleves som stunt drevet på kaos og koffein. Men til tross for varierende grad av kunstnerisk vellykkethet oppleves de fleste verkene ferdigstilt og deltakerne imponerende tilstedeværende til tross for søvnmangel og 24 timers hardt arbeid. Det later til at oppskriften på å få til et slikt stunt er en god blanding av talent, vilje, fellesskap og stress(mestring). Så er det kanskje ikke så rart at det er på Kunsthøgskolen Døgnfluer holder til, et sted med en god dose av nettopp disse ingrediensene.

Høydepunkter
Særlig danseforestillingene imponerte i det utfordrende formatet Døgnfluer presenterer. Kuratorene for dans Charlotte Madeleine Utzig og Julie Moviken har klart å sette sammen grupper og oppgaver som har skapt gode utgangspunkt for fruktbare prosesser. Den første forestillingen An Irish Blessing har en vellykket og enkel struktur som bærer forestillingen. Den er tidvis velkjent med et lappeteppe av kostymer samlet på gulvet i en sirkel og lag på lag av kostymer knyttet på danserne, men har også en sjarm og et godt samspill mellom de åtte danserne. Forestillingen starter med en klemmesekvens som gradvis går over til en slags knutemor av mer og mer intense klemmer og løft. Deretter følger danserne en struktur der en av danserne faller og de andre instinktivt reagerer med å kaste seg over han eller henne. Dette fungerer godt i sin enkelhet, men skaper også rom for mer effektfulle overraskelsesmomenter når strukturen brytes, som med introduseringen av den pompøse korsangen An Irish Blessing. Et annet høydepunkt var den tredje danseforestillingen Pyro Body som fikk oppgaven «transportation and trash» og nettopp transporterte publikum fra scene 4 på Kunsthøgskolen ut over Aamodt bro og ned i parken bærende på en papirkonstruksjon som kunne minne om et kart eller kanskje bare var «trash» som til slutt ble brent som et sankthansbål i elven til begeistring både fra publikum og tilfeldig forbipasserende.

Sammenlignet med danseforestillingene virket teaterforestillingene nesten overkuraterte med oppgaver bestående av både en relasjon, et bilde og en avisoverskrift som i varierende grad fungerte i samspill med hverandre og derfor tidvis skapte sprikende og litt forvirrende forestillinger. Oppgaven som samspilte best resulterte også i den beste forestillingen. Med relasjonen brødre, bilde av barn kledd i klær med mønster fra det amerikanske flagget og avisoverskriften «Folk tror alt er så jævlig enkelt for meg fordi jeg har penger» har Ole Petter Arneberg skapt en intelligent og satirisk tekst om Donald Trump og hans kjøpte sidekick Donald Duck og Don Draper fra tv-serien Mad Men. Det er i øyeblikk som dette at premisset for festivalen forsvinner og jeg glemmer at dette er en forestilling laget på et døgn.

Kaos og struktur/Kvantitet og kvalitet
Det tegner seg i løpet av festivalens forløp to hovedstrategier til å lage kunst på et døgn: kaos og struktur. Danse- og teaterforestillingene lykkes best når en underliggende struktur holder litt kontroll på det naturlige kaoset som oppstår som et resultat av tidspress, mens konsertene og kunstverkene tåler litt mer kaos, galskap, glitter og show – til tross for at den konsertgruppen som fikk utdelt oppgaven «grenseløs frihet» hadde minst av nettopp dette.

Med 207 deltakere og tre dager fullspekket med publikum, forestillinger, kunst og konserter er Døgnfluer først og fremst et vitnesbyrd på den viljen de unge lovende representerer. Jeg sitter igjen litt overveldet over samholdet og volumet av både deltakere og innhold. Dessverre er det ikke slik at kvantitet veier opp for kvalitet, selv om premisset for festivalen presenterer et nesten umenneskelig tidspress og derfor må vurderes på bakgrunn av dette. Jeg sitter likevel igjen med en opplevelse av at denne festivalen blir litt for intern og først og fremst har verdi for dem som deltar i den og ikke for utenforstående publikummere, som verken får god nok informasjon om formatet eller har stamina nok til å holde ut en hel helg der det krever tålmodighet å finne skattene i mengden.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER