Hedda på catwalk

For 16. gang ble Heddaprisene delt ut på Det Norske Teatrets hovedscene i går.

Storeslem til det frie Det frie teaterfeltet og de samproduserende scenene rundt dem markerte seg både i nominasjoner og som vinnere. Prisen for "Særlig kunstnerisk innsats" gikk til kompaniet De Utvalgte for deres samlede kunstneriske produksjon. Årets forestilling ble Verk Produksjoners Stalker.

Frie kompanier organiserer den kunstneriske prosessen på ulike måter i hver ny produksjon, avhengig av innholdet de arbeider med. Det kan innebære å ofre synlighet og gjenkjennelse, men i en tid der det begynner å bli tillatt å snakke om kvalitet, bør en kunstnerisk uttelling som gårsdagens bringe dette feltet høyere opp både i politikeres og publikums oppmerksomhet.

Å strekke seg Men over hele linja fra Nationaltheater til det frie vitnet Hedda-tildelingene om at juryen har nominert scenekunst med høye ambisjoner. Gjennom uforberedte takketaler hørte vi igjen og igjen hvordan prosjekter som våger å strekke seg dit ingen har vært før, gir publikum og utøvere noe tilbake.

Gisken Armand og Kine Bendixen, som begge vant i klassene for kvinnelige skuespillere, framhevet i sine taler hvordan kampen med en scenetekst som først virket ugjennomtrengelig, plutselig åpnet nye rom, henholdsvis i Arne Lygres Jeg forsvinner og Elfriede Jelineks Prinsessedrama. Det samme gjaldt det flerspråklige stykket Eg – Ich Ik I, som vant prisen for beste barne- og ungdomsforestilling, og Stalker, som arbeider med det språkløse og uutsigelige og dermed er befriende umulig å gjenfortelle i takketaleformat.

Ordene Kanskje er språket og ordene noe Heddajuryen kan se nærmere på neste år. Forfatter og dramatiker Olaug Nilssen fikk Axel Waldemars minnepris, men ellers var tekst fraværende i de faste priskategoriene. Det behøver ikke være noen motsetning i å løfte fram de virkelig nyskapende scenetekstene samtidig som man priser Stalkers spørsmål om hva ord betyr på en scene overhodet. I Stalker er teksten kollektivt skapt, delvis dokumentarisk og umulig å løsrive fra helheten.

Kine Bendixen. Beste kvinnelige medspiller 2013 i Prinsessedrama av E.Jelinek. Foto: Ø. Markussen

Forestillingen Jack og bønnestengelen fra Teater Manu vant pris for beste audiovisuelle design, et annet eksempel på nyskapende kombinasjon av kunnskap. Dens utforskning av fjernsynsanimasjon på scenen har fått animasjonsmiljøer på den amerikanske vestkysten til å ringe Oslo.

Danskebåt Men hvorfor ble denne samlingen av bevegende, forstyrrende scenekunst presentert i en ramme som kunne minne om….danskebåten?

Med forbehold om at jeg er helt førstereis matros i Hedda-seremonisk sammenheng: Her sitter man med et knippe kunstneriske utsagn som virkelig betyr noe, båret fram av individer som heller ikke akkurat stikker seg bort. Selve showet gjorde alt det kunne for å jevne ut og viske bort begge deler i en slags TV-produksjonsaktig innpakning med hvit røyk, sølvkonfetti, catwalk og innskutt situasjonskomikk. Selv joiken fikk smooth salongorkesterkomp.

Skipet ble styrt med en varme som er umiskjennelig Det Norske Teatret'sk og som ikke en gang en tur til Frederikshavn kan fjerne. Med høstens debatter i friskt minne er det heller ikke vanskelig å forstå at hundreåringen DNT ønsker å minne om at musikalhistorien deres går tilbake til 1949. Og scenekunst er øyeblikkskunst og vanskelig å yte rettferdighet i utdrag eller på video.

Men det er ikke fullstendig umulig. Med NRK-kameraer og kulturminister i salen var dette en sjanse til å skape forståelse. Kunne vi ikke i alle fall få se eller høre noe av det alle prismottakerne snakket om?

Alle disse kunsterne får jo Heddapris nettopp fordi de ikke hele tiden stryker oss medhårs.

Anmeldelser av vinnerproduksjoner på Scenekunst.no:

Blikktrommen Prinsessedrama Eg Ich Ik I Stalker