sfs

– Har utviklet en generasjon kunstnere

Hva tenker tidligere studenter ved Skolen for samtidsdans om den nye høyskolen? Hanne B. Nordvåg har snakket med fire av dem: Ida Frømyr Borgen, Eivind Seljeseth, Solveig Styve Holte og Marie Nikazm Bakken.

 

Ida Frømyr Borgen – hadde en bachelor fra Norges Dansehøyskole, tok hele utdanningen ved Skolen for samtidsdans i 2012-2014.

1. Hvilket utbytte har du hatt av din utdanning ved Skolen for samtidsdans?

Overgangen fra studiet ved Skolen for samtidsdans og ut i arbeidslivet opplevdes som nærmest sømløs. Som studenter befant vi oss hele tiden i prosjekter som skapende og utøvende kunstnere, og vi var i økende grad selv ansvarlig for organiseringen av disse prosjektene. Parallelt med prosjektene ble vi utfordret til å bygge opp vår egen langsiktige kunstneriske praksis, og opparbeide strategier for å drive den videre. Et viktig redskap vi arbeidet mye med, er evnen til å hele tiden reflektere. Jeg sitter igjen med en følelse av selvstendighet, noe som helt klart er en styrke når jeg nå står på egne ben som dansekunstner.

Jeg har en svært positiv opplevelse av skolens verdisyn og måte å tenke og snakke om kropp på. Jeg tror det er en styrke og en nødvendighet for oss dansekunstnere som hele tiden må forholde oss til kroppen. Samtidig har det stor relevans i dagens samfunn, hvor blant annet teknologi er med på å påvirke vårt forhold til kropp.

Jeg opplever at undervisningen og undervisere ved skolene var av stor relevans, da de er tett knyttet til dansekunstfeltet i dag.

2. Hva tenker du om at skolen nå skal bli en høyskole?

Først og fremst tenker jeg at det er bra at studiet strekkes over tre år, framfor to år som det er nå. Måten undervisningen foregår på stiller høye krav til selvstendighet og evne til refleksjon hos studentene. Dette er ferdigheter jeg tror har godt av å modnes over tid. Et treårig løp skaper også rom for å gå mer i dybden i prosjektene og prosessene man som student skal igjennom.

En bachelorgrad betyr flere rettigheter både i møte med arbeidslivet og med videre utdanning. Dette var en avgjørende faktor for meg da jeg tidligere valgte å studere ved Norges Dansehøyskole. Det vitner også om høy kvalitet på studiet og kompetanse hos undervisere.

3. Hvordan vil du vurdere den erfaringen du har fra Skolen for samtidsdans mot andre danseutdanninger du har tatt?

Utdannelsen ved Skolen for samtidsdans skiller seg fra de andre utdanningene innenfor dans i Norge (og Norden), da den tar utgangspunkt i at studenten skal skape og finne sitt eget uttrykk. Undervisningen er basert på veiledning, diskusjon og refleksjon, og jeg ble som student stimulert til å tilegne meg kunnskap gjennom egen erfaring. Dette skiller skolen fra den mer den mer tradisjonelle ”hermende” formen jeg opplevde ved danseutdanningen jeg hadde tatt tidligere. 


Eivind Seljeseth. Foto fra eivindseljeseth.com

Eivind Seljeseth – gikk Skolen for samtidsdans i 2005-2008 (for fagskoleloven kom og skolen måtte redusere fra tre til to år). Har siden tatt en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo.

1. Hvilket utbytte har du hatt av din utdanning ved Skolen for samtidsdans?

Mine tre år som student ved Skolen for samtidsdans ga meg en erfaringsbakgrunn som var bred og solid nok til å bygge videre på etter utdannelsen. Det hender jo at grunnmuren slår sprekker, eller at fundamenter må byttes ut, men da har også skolen lært meg litt om å mekke mine egne verktøy, slik at denne jobben kan gjøres på en fornuftig måte. 

2. Hva tenker du om at skolen nå skal bli en høyskole?

Det tenker jeg er veldig bra, og jeg håper at det åpner for nye og spennende muligheter for skolen å utvikle seg videre på. Vi trenger en utdanning i Norge som tør å se etter ulike måter å fasilitere utdanning for dansekunstnere på og som kan introdusere studentene for relevant og vesentlig kunnskap og erfaring i viktige aspekter av kunstarten, og som samtidig gir dem mulighet til å utvikle seg på egne premisser. Da jeg gikk på skolen var den en treårig fagskole, noe som måtte endres til to med nye fagskoleregler etter at jeg var ferdig. At skolen igjen blir treårig er kjempeviktig for studentene som skal studere der, tipper jeg. Det skjedde i hvert fall mye med meg det tredje året.

3. Hvordan vil du vurdere den erfaringen du har fra Skolen for samtidsdans mot andre danseutdanninger du har tatt?

Skolen for samtidsdans er den eneste utøvende danseutdanningen jeg har. Jeg har i tillegg en master i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo. Dette er to veldig ulike utdannelser, som likevel og naturligvis har mange berøringspunkter. Jeg synes ikke det er så interessant å vurdere disse to utdannelsene opp mot hverandre. Slik jeg ser det er det begge institusjoner med styrker og utfordringer på hver sine områder. Nå som Skolen for samtidsdans går over til å bli høyskole med et treårig studieløp i dansekunst og koreografisk tenkning håper jeg at disse to utdanningene kan utgjøre en konstruktiv helhet som kan være et godt alternativ for fremtidens dansekunstnere. Det er et lite felt og jeg skulle ønske faglig kompetanse kunne flyte litt lettere mellom utdanningsinstitusjonene. Da kunne vi på sikt ha endt opp med et sykt fett opplegg her i Oslo. 


Solveig Styve Holte. 

Solveig Styve Holte – hadde en bachelor fra Norges Dansehøyskole, tok ett år ved Skolen for samtidsdans i 2007-2008. Har siden tatt en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo.

1. Hvilket utbytte har du hatt av din utdanning ved Skolen for samtidsdans?

Eg tok Skolen for samtidsdans som ein ettåring fordjuping saman med dåverande tredjeklasse i 2007-2008 etter ein meir tradisjonell bachelorutdanning i dans. Eg opplevde at utdanning rusta meg til å arbeide i det feltet eg er ein del av i dag, der ein som dansekunstnar både skape, utøve, initiere, samarbeide og tek hand om si eiga fagutvikling. Eg fekk både konkrete verktøy som skapande og utøvande dansekunstnar, men óg mot og tid til å reflektere kring dans og kunst i samtida. 

2. Hva tenker du om at skolen nå skal bli en høyskole?

Eg synest det er heilt fantastisk og på høg tid. Skulen har gjennom mange år vore med å drive fram og utvikla ein heil generasjon kunstnarar som i dag pregar feltet og gjer Oslo til ein potent stad for dans og koreografi til tross for at dansens korte historie i Norge og vår geografisk perifere posisjon. Eg er glad vi endeleg får ein bachelor som også har koreografi som del av fagplanen, sidan vi har mangla det til no.  Skolen har vore dyktige til å trekke til seg undervisningskrefter med ein solid kunstnarleg praksis, og bachelorstatusen trur eg gir skulen eit høve for langsiktighet som gjer at dei no også kan inngå i internasjonale samarbeid med utdanningar dei kan jamføre seg med, som DOCH i Stockholm og HTZ i Berlin. Norsk dans og kunst blir bra om vi let oss influere og vere audmjuk også for kompetanse utanifrå og eg håpe skolen også bruke posisjonen sin ekspansivt til å styrke fagligheten i feltet vårt.

3. Hvordan vil du vurdere den erfaringen du har fra Skolen for samtidsdans mot andre danseutdanninger du har tatt?

Eg hadde ein bachelor frå Norges Dansehøyskole før eg starta og har seinare tatt ein master ved Kunsthøgskolen, og sjølv om eg berre har erfaring frå å vere ved Skolen for samtidsdans i eitt år vil eg heilt klart seie at utdanninga har vore den som i sterkast grad har tatt meg på alvor som kunstnar og at det å arbeide med kunst inneber både at ein får innta ein kritisk tenkande ståstad og vere sensibelt undersøkande i eigen kropp, dans og praksis. Eg trur andre utdanningsinstitusjonar har mykje å lære frå Camilla og Caroline sin relasjonelle kompetanse og evna deira til å møte studentane sine. Du får mykje ansvar og sjølvstende som student, men du er aldri forlatt eller tia i hjel. Camilla og Caroline vågar å vere fryktlause og for meg var dette ein fridom som gav meg eit heilt nytt rom til å undersøke dans og kropp på kunstens premissar og ikkje utfifrå konvensjonelle standardar.


Marie Nikazm Bakken. foto: Hans Kristen Hyrve / Improfestivalen

Marie Nikazm Bakken – gikk Skolen for samtidsdans i 2008-2010. Tar nå en bachelor i teaterregi ved Stockholms dramatiska högskola.

1. Hvilket utbytte har du hatt av din utdanning ved Skolen for samtidsdans?

Når jeg tenker tilbake på de to årene jeg gikk på Skolen for samtidsdans tror jeg at det var mange prosesser som startet der som vekte viktige spørsmål i meg som kunstner. Og noe av det viktigste jeg fikk av skolen var evnen til å stille spørsmål til meg selv og forventingen om at det er jeg selv som skal komme med svar. Det handler om å bli veiledet i sitt eget prosjekt som en aktiv og integrert del av skolegangen, noe jeg synes er unikt for Skolen for samtidsdans. Jeg var ganske ung da jeg gikk der og jeg husker at kunnskapen om at jeg selv bedømmer hva som er riktig og galt utifra mitt prosjekt, og ikke utifra andres forventing om hvordan dans eller koreografi skal eller burde se ut, var uvant for meg og noe som forandret hele min måte å tenke arbeid på. Jeg fikk selvfølgelig verktøy, teknikk, og så videre på skolen også, men for meg var det igangsettingen av det å stille relevante spørsmål til meg selv som ble det største jeg tok med meg videre.

2. Hva tenker du om at skolen nå skal bli en høyskole?

Jeg tenker det er en veldig positiv utvikling. Selv om jeg i utgangspunktet stiller meg skeptisk til trenden og strømlinjeformingen av utdannelse og at utdannelse skal settes verdi på i form av bachelorgrader/mastergrader, tenker jeg at skolen nå kan få en annen type annerkjennelse som den fortjener. Jeg vet det har blitt jobbet hardt for dette i mange år, og er utrolig glad for alle som har arbeidet med å få dette til. Jeg håper at de i det at de klarer å ivareta sin tidligere evne til å hjelpe hver enkelte student i den retningen den ønsker, og at de kan fortsette å justere opplegget sitt i relasjon til den aktuelle klassens interesser og behov. Jeg tenker også at det er bra at skolen skal bli treårig igjen – to år gikk veldig fort.

3. Hvordan vil du vurdere den erfaringen du har fra Skolen for samtidsdans mot andre danse-/kunstutdanninger du har tatt?

Jeg synes det er viktig å poengtere at Skolen for samtidsdans ikke ligner på noen annen utdannelse jeg har vært i kontakt med / gått på, og at jeg synes det er vanskelig å skulle vurdere dem opp mot hverandre. Jeg tror en kan få mye lignende kunnskap på andre skoler, men det jeg ser mer og mer i møte med andre utdanningsinstitusjoner er at Skolen for samtidsdans har andre tanker rundt makt, pedagogikk og for eksempel hvilke kropper som skal finnes på scenen. Noe som slår meg mest er hvordan jeg på Skolen for samtidsdans ble behandlet som en kollega, der mine veiledere også kunne erkjenne at de ikke er eksperter på alt og at den eneste som til syvende og sist kan ta avgjørelser om mitt prosjekt er meg. Dette er i kontrast til å bli behandlet som et barn, der kontrakten lærer/student er at læreren alltid vet best. Det har lærerne ved Skolen for samtidsdans turt å gi opp, og det har jeg stor repsekt for.

Nå høres det ut som om alt var rosenrødt på Skolen for samtidsdans, noe som kanskje er et i overkant romantisert bilde. Jeg tenker vel at alle skoler har sine styrker og svakheter, for å være diplomatisk her. Men jeg tenker at det strukturelle tankesettet og Skolen for samtidsdans’ grunnleggende idé om at studentens personlige prosjekt i møte med et scenekunstfelt og en verden utenfor er i sentrum, er noe av det som gjør skolen unik i sitt slag. Der mange andre skoler er gode på å lære sine studenter å reprodusere et håndverk / en tradisjon, er Skolen for samtidsdans gode på å gjøre sine studenter bevisste på hvordan de ønsker forholde seg til tradisjonen i dag.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER