Bilde: Missa Vigilate foto Jardar Seim

Gjevt gjensyn med massiv messe

I 1967 skrev komponist Egil Hovland verket Missa
Vigilate, der dans var del av en eksperimentgudstjeneste, med
koreografene og danserne Ragni Kolle og Elsa Quale og prest Inge
Lønning. Lørdag ble den oppført på ny i Oslo, nøyaktig 40 år etter.
Les vår anmeldelse her!

Forestillingens navn: Missa Vigilate

Sted: Torshov kirke, Oslo

Koreografi og dans: Ragni Kolle og Elsa
Quale

Musikk: Egil Hovland

Prest: Inge Lønning

Organist: Harald Herresthal

Sopran: Synnøve Rognlien

Baryton: Peder Arnt Kløvrud

Korledelse: Marit Bodsberg

Kirkedansgruppen Tabita under ledelse av
Elisabeth Aanje

I 1967 fikk komponist Egil Hovland idéen om å bruke dans i en
eksperimentgudstjeneste. Han kjente koreografene og dansere Ragni
Kolle og Elsa Quale. Sammen med prest Inge Lønning skapte de
Missa Vigilate, en messe i årvåkenhetens tegn rundt Hovlands
musikk med samme navn. Alle var med under gjenoppsettingen i
Torshov kirke den 13. oktober, nøyaktig 40 år etter.

Strengt og selvmotsigende

Missa Vigilate anno 2007 er en strengt luthersk
gudstjeneste som kaster lys over kirkens dilemma med kropp, dans og
glede. I skriftemålet skal menigheten si: ”Med synd ble vi til i
mors liv”. Foran alteret danser mødrene Kolle og Quale av kroppens
lyst og lever seg inn i rollen som dårlige jomfruer. Menigheten
sitter stille uvanlig mye.

Ad hoc-koret tar de tydeligste regigrepene. 12
sangere i 20-åra skrider sikkert opp midtgangen og tar plass foran.
Peder Arnt Kløvrud resiterer Matteusevangeliet rappende fra
talerstolen. Korleder Marit Bodsbergs klare hensikt: å dirigere,
står for et svært levende bevegelsesspråk i Missa
Vigilate
.

Sterk tekst og trygg dans

Lønnings preken fra 1967 er, som han selv sier, ganske god. Han
tar et oppgjør med moralisme og dualisme. Spørsmålet: ”Hvem vil du
ligne, snill eller slem?” virker sløvende. Lønnings poeng er at de
fem kloke og de fem dårlige jomfruene i evangeliet er like gode,
for ingen av dem er årvåkne. Det virkelige valget er hvorvidt vi
våker.

Kolles og Quales tolkning av den samme
bibelteksten er mer bokstavelig. De danser jomfruenes fortvilelse
over utestenging. Deres skulpturelle bevegelser er utført med en
troverdig, dramatisk intensitet. Danserne fører fram linjer i
kirkerommet som forsterker de lange, lengtende orgeltonene i delen
av messen kalt ”Passacaglia”.

Kolle og Quale utstråler en tyngde og trygghet
som de profesjonelle danserne de var og er. Armene strekkes oppover
med en helt annen tilstedeværelse enn kirkedansernes tilsvarende.
Amatørene fra Tabita kommer i skyggen med sine arkaiske bevegelser
også kalt liturgisk dans.

Historien gjentar seg

Missa Vigilates problem i 1967 var ikke først og fremst
den sceniske dansen, men kostymene som viste kvinnekropper i fri
utfoldelse. De unge, naive danserne tenkte ikke over hvordan det
tidstypiske (av)-kledde trikotet ville virke. Og hvor farlig kunne
det være i en lukket eksperimentgudstjeneste? Det resulterte i et
svært brutalt møte med en massiv motstand. Særlig kritiske var de
som ikke så dansen, men stolte på egne forestillinger.

Det Missa Vigilate viste, var at
dansekunstens oppgave er å problematisere kroppen i vår kristne
kultur. Gjenoppsettingen av Kolles og Quales dans og kostymer
bearbeidet for kropper på 60+, viser en slik modning. Vi ser at de
har vært gjennom en 40-årig prosess, som bibelen hevder må til for
å stå på egne ben.

Men med kirkedansgruppen Tabita i Missa
Vigilate
, får vi reprise på en ureflekterthet rundt kroppen i
kirkerommet. Hvorfor er de med, hva vil de med dansens sin og hva
slags kropper iscenesetter de? Tabitas medvirking er tatt for gitt.
De er satt inn istedenfor en kirkespillgruppe som ble oppløst i
1977, uten at det forklares noe sted.

Hovland helten

Hovlands musikk tar tak i menigheten, løfter fram dramatikken i
tematikken og legger dype toner under klokkeklang, sang og dans.
Gudstjenesten er en kirkemusikalsk begivenhet den dag i dag.
Hovland er og blir helten, og det er ikke så rart. Missa
Vigilate
var hans kunstneriske idé og musisk kunst har gått
hånd i hånd med gudstjeneste siden kirkens morgen.

Dansekunsten har ikke på samme måte fått utvikle
seg i møte med kirken. Med Missa Vigilate introduserte Kolle
og Quale dansekunst i en norsk gudstjeneste. Siden det har
ildsjeler fortvilet over utestenging og brent for dans i liturgien.
Men kompetansen som kreves for å gi kroppen rom i kirken sitter
koreografene på. Hvis noen, så er det dem som må finne veien frem
til og fortsette vandringen mot en inkorporering av dans i ”Guds
tjeneste” de neste 40 år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER