Gi meg et korps! Eller jakten på sjiraffene

Det begynte med at jeg mistet telefonen min på fredag. Jeg hadde lett etter den hele morgenen og fant den plutselig i sekken min, tom for batteri som vanlig. Det er det siste jeg har sett til den. Ett eller annet sted mellom levering av eldstemann på skolen, via legekontoret (jeg må ordne flåttvaksine til hele familien før vi drar på hytta i juli) og levering av yngstemann i barnehagen har telefonen falt ut av lomma. Det vet jeg nå.

I kaoset dette tapet avstedkom, glemte jeg å hente billettene mine, slik at jeg lørdag formiddag, nokså stresset og uten telefon, befant meg utenfor Miniøya for å ordne med billetter, mens mitt reisefølge på to barn og en voksen tålmodig ventet på sine adgangstegn. Det var fra utenfor gjerdet de fikk øye på det som var den opprinnelige årsaken til at jeg var der.

Litt oppi bakken sto tre sjiraffer blant menneskemengden, og begge barna (begge førsteklassinger) ville med en gang opp dit for å se. Jeg beroliget dem med at sjiraffene skulle være der hele dagen (så feil kan man ta) og lot det plutselige og voldsomme styrtregnet føre oss videre til første og beste telt.

Tilfeldighetene ville at det akkurat da skulle starte en dukketeaterforestilling. Og jeg skriver dukke, og ikke figur, for Baldrian og musa av og med Giert Werring er en klassisk dukketeatreforestilling i en dukketeaterbod slik vi kjenner det fra teaterhistorien. Jeg skal ikke si så mye om den, annet enn at hadde det ikke vært for regnet, ville nok både jeg og barna valgt litt annerledes.

Forestillingen ble presentert av Av-og- til, en organisasjon som har som formål å øke folks bevissthet om, og støtte til, alkoholfrie soner. For Miniøya er en både en alkoholfri festival og en miljøvennlig festival, som gjennom samarbeid med Av-og- til, El: retur, REN, Miljømerket Svanen og Popsenteret med Skrotpop som kan velge å avfeie kritikken fra Landsrådet for Norges for barne- og ungdomsorganisasjoner og Framtiden i våre hender om kommersielt press som lite sannferdig. For kvalitet i alle ledd, også for barn og unge, er Miniøyas mantra, og sånn er det med den saken.

Men er det noe gøy? Lar barna seg rive med av all kvaliteten; av den gjennomarbeidede designprofilen, av den friske frukten, den miljøvennlige bleiestasjonen, de korrekte el-monstret de kan lage av medbragt el-avfall, av skrotpopverkstedet, Astrup Fearnley-handlenettet de kan dekorere selv, av Honningbarna, av Pippi Langstrømpes (svensktalende) verden, av Politimester Bastian og tante Sofie, av Bare Egil i sølvtights (eller var det gull?), av barnebokserien Kule Ting, av Preus Fotomuseum, av Aschehoug forlags totalkonsept (og show) Dunderly, av ansiktsmaling, teaterskole med Nationaltheatret, av deLillos, Jaga Jazzist, Ila Auto og Samsaya?

Vel, det kunne virke sånn. For overalt hvor vi gikk var det folk, og teltene med show var til enhver tid fulle av tilskuere. Men hva kom til å skje hvis jeg lot mitt barn velge selv? Hva vil han se på festival? Musikk? Teater? Eller kunst? Vel, ikke så mye, når sant skal sies. For verken Pippi, Kardemomme by eller Fantorangen var noe for ham. Ikke Baldrian og musa heller, eller ansiktsmaling og teaterskole med Nationaltheatret (selv om jeg av åpenbare årsaker kanskje hadde håpet det).

Etter en vandring rundt på området, på jakt etter sjiraffene som ikke var å finne, var det lite som fristet, annet enn en drøy time i kø for å klatre i en klatrevegg (og det fristet ikke meg, for å si det sånn).

Det var da han fant Aftenposten Junior i gresset, sånn litt plutselig, og deretter valgte å sette seg rett ned og lese og bla i den, ja han ville til og med løse kryssord. Jeg mener, løse kryssord!?! (Men hei, jeg er jo litt stolt av ham, jeg skal innrømme det: velger selv, kan lese, liker å sitte i ro, avviser Dunderly og andre kommersielle tilbud etc., etc.). Men jeg lurer på hvorfor han valgte akkurat å lese avis, når det var så mye annet barnevennlig å velge mellom. Og i fortsettelsen av det: hva kan vi utlede av festivalen med utgangspunkt i hans valg?

Man kan jo bli fristet til å tenke at jeg hadde med meg et blasert barn, eller et bortskjemt et, eller rett og slett et barn (og vi snakker bare om ett, ikke om alle) som ikke liker kunst og kultur, men som har en mor som er for dum til å skjønne det (eventuelt fornekter det hele). Men det er altså ikke tilfellet (jeg lover!).

Og jeg tror ikke det er det det handler om. Snarere tror jeg det er et spørsmål om hva som er kvalitet i et barneperspektiv i møte med hva som er kvalitet i et voksenperspektiv.

For det er klart at det er bra at noen vil organisere en festival, med skikkelige ting og logofri sone og voksenrock og økologiske bleier og våtservietter og krem. Men er det noe substansielt som formidles? Og er det gøy? Er det underholdende, frydefullt og utfordrende? Er det livgivende, overraskende og uforutsett? Og er det for barn eller er det for familien?

Og hvis det er for familien – hva er det Miniøya vil vi skal oppleve som familie? Hvilken familie er Miniøya for? Er det for den familien som har en overarbeidet mor med telefonproblemer og lite nattesøvn etter for mange episoder med Gossip girl? I såfall hvordan?

Hvis vi velger oss et fugleperspektiv, svever over Tøyenparken og ser (Mini)øya ovenfra, ser vi en stor ansamling hvite mennesker, pene i tøyet og friske i huden, med en gjennomsnittsalder på circa 35 år og med barn i alderen to til ti år, de yngste med neonfargede øreklokker. Enkelte ungdommer er også å se, alene, og en og annen bestemor som triller en vogn med en unge som ikke vil sove.

Utenfor parken sitter noen enslige rumenere (gjetter jeg) og forsøker å selge små fuglefløyter som lager fin lyd og som kan skjules i munnen så du kan lure vennene dine til å tro du er en Nattergal. Og utenfor det er Munch-muséet, Tøyensentret (der det var skyting på NAV-kontoret i forrige uke) og Norges kanskje tettest befolkede bydel Grønland, med en alt annet enn blendahvit befolkning. Og jeg lurer på hva slags barnekultur jeg holder på med? Hvem er den for? Hvilken øy er det jeg befinner meg på?

Tilbake i parken spiser jeg maiskolbe mens sønnen min leser om EM. Jeg spiser pølse mens han spiser Lollipop han kjøper selv, etter at jeg i et øyeblikk av overmot velger den nye (spinn-off) Lollipop Spinn (jeg burde skjønt det!) som han ikke liker og som jeg må spise selv istedenfor. Så sitter vi med hver vår venninne og barna finner stor glede i å rulle nedover gressamfiet, igjen og igjen.

Vi går innom en konsert med Meg og Kammeraten min og endelig er det noe som fenger. To voksne menn med fine instrumenter, med sanger om rotter og bestefedre og umulige tilstander og prosjekter. En liten gutt på fanget, et rødt sirkustelt over oss og venninnen som ikke er like sjarmert som oss, og som velger noe annet (klatring, så klart, men nå var køen uendelig og umulig å overleve), og vi som blir sittende helt til det er over. Sammen. En familie, eller i hvert fall deler av den, uten internettilkobling og sms (for jeg hadde jo ingen telefon). Og kanskje er dette grunnen til at man kan unne seg en tur på festival?

Og endelig kommer sjiraffene! Oppe fra området utenfor Tøyenbadet hører vi klimprende musikk fra to gatemusikanter med raslende skjell, nesefløyter (!) og steel drums, og bak dem kommer de tre sjiraffene. På stylter og med overkroppene lent fram mot sjiraffens forben og med hodet stikkende fram i bunnen av de lange, karakteristiske halsene, skaper utøverne i Xirriquiteula teatermagi. For sjiraffene lever og de lar seg ikke pille på nesen. Med freidig mot og frekkhet spiser de opp sukkerspinn, slikker barn i håret, stiller seg rett over folk som sitter og spiser og sparker til de som ikke lar dem være i fred.

Både barn og voksne følger etter, sammen, og dette er noe vi aldri har sett før og noe som alle kan forholde seg til og forstå. Voksne så vel som barn flykter unna de langhalsede frekkasene, mens andre (som min sønn) oppsøker dyrene for å se om de er interessert i å plukke litt på dem. Og etter å ha fulgt etter sjiraffene en god stund, forlater vi festivalen, oppstemte etter et møte vi kommer til å huske og som vil være umulig å gjenskape med det aller første, med mindre vi møter gruppa igjen.

Jeg foretrekker teater som møter meg og teater som et møte. Og det var det først og fremst Girafes, presentert av Assitej, som sto for denne gangen (jeg fikk ikke sett Panta Rei danseteaters Wee fiction og Private Rite, ei heller den fine flashmob´en som ligger her). Og dermed er jeg ved veis ende, og også ved overskriften. For mens sønnen min valgte å spille fotball hjemme på søndag, lurte jeg meg inn uten barn (det er strengt forbudt) for å se Cirka Teaters Musika Mobile, presentert av Scenekunstbruket. Og den forestillingen begynner med at Luftforsvarets musikkorps i stramme uniformer og med skinnende blanke instrumenter kommer marsjerende gjennom festivalområdet.

Som i fortellingen om Rottefangeren i Hameln følger barn og voksne etter, og vi får se en fantastisk forestilling som innebærer en buss som er et eget instrument og en duell mellom bussens (omstreifende) passasjerer (og musikk) og luftforsvarets eminente musikere. Men den må du nesten forsøke å oppleve selv.

Alt jeg har å si er: Gi meg et korps! (Det bør en hver forestilling unne seg å ha med).